Veier i Bærum i 1814 - 3

Ankerveien
Ankerveien er oppkalt etter den mannen som fikk veien bygget, Peder Anker. Han bodde på Bogstad gods, var med på å lage Grunnloven på Eidsvoll og skal visst ha vært så snill at tiggere nesten alltid fikk med seg noen godbiter fra kjøkkenet på Bogstad.

I 1791, 23 år før 1814, kjøpte Peder Anker hele Bærums Verk. Det ble stor forandring både for Peder Anker selv og de som jobbet på Bærums verk. Noe av det viktigste var at Peder Anker eide mye av Nordmarka, så da ble det nok trær til å brenne køl for å smelte jernet på Bærums Verk.


Peder Anker trengte kort og godt en vei mellom eiendommene sine. Her skulle de frakte jernmalm og køl. Dermed bygget han vei mellom Bogstad, over Lysakerelva ved  Hammardammen til Fossum. Dermed er vi inne i Bærum.

 

Så kan vi gå Ankerveien forbi den tidligere Fossum skole og deretter forbi Fossum klubbhus, ned bakken ved Listua gård, så et stykke på kjøreveien mot Østernvann, men vi tar rett fram ved Nordby gård og er igjen inne på skogsvei. Her går vi forbi minnesmerkene ved Grini fra 2. verdenskrig. I dag heter fengselet, som tidligere het Grini, Ila fengsel- og forvaringsanstalt. Så fortsetter Ankerveien rett og fin på nordsiden av Grini golfbane, forbi Haga-gårdene helt til den kommer fram til Murenveien. Der hvor Ankerveien krysser Murenveien er det bygget opp en flott steinmur.

Den er bygget av slaver fra Akershus festning, altså fanger som satt i fengsel der. Noen fikk altså komme ut av de mørke fangehullene sine og gjøre nytte for seg.

Det sies at man kunne se slavene fra Akershus komme med hakker og spader over skuldrene og lenker rundt beina. Dessuten hadde buksebeina og overdel ulike farger sidelengs. Slik kunne man lett kjenne dem igjen og det ble vanskelig for dem å rømme. Men en riktig fin mur fikk de til! Takk! Vi kan se den i god behold over 200 etter den ble bygget!

Oppe i bakken ved muren finner vi et drikkekar for hester bygget som en fordypning i bakken med steiner rundt. Etter å ha gått opp hele bakken ved steinmuren, kommer vi snart inn på et nytt, langt veistykke som i dag går rett nord for gravlunden på Steinskogen. Denne delen av Ankerveien er fredet. Her kan vi gå og virkelig late som vi levde i 1814. Men straks må vi krysse Gamle Ringeriksvei. Her kommer bilene fort, så plutselig er vi ute av fantasien om gamle dager.

Ankerveien fortsetter over Steinsåsen på vestsiden av Steinsvannet. Nå begynner den å gå bratt nedover i retning Bærums Verk og Lommedalen. Ankerveien går så i en undergang under bilveien - og etter noen bratte nedoverbakker, ser vi de første husene på Bærums Verk.
Du kunne bygge veier, Peder Anker!

Bilder: Bogstad gård, malt av Elias Meyer rundt 1790. Ankerveien ved Fossum, fra AB-leksikon/Bærum bibliotek, ukjent fotograf, bildet er kolorert av Henning Kofoed, 1920.
Stortyven Ole Høyland med fangedrakt, tegning er antagelig fra 1836 fordi han ble skåret i hånden av et sabelhugg ved pågripelsen. Resten er egne bilder.

Siste dag i Asker: Bondi og Blakstad

Askerturneen er ferdig. Synd det ikke er flere skoler, for vi har kost oss veldig i Asker! Fredag var vi hos snille 1.klassinger på Bondi og Blakstad. Bondi er forresten ikke en gård med en bonde i, som Karine tror. Og Blakstad er ikke et sted med mye blader.

Neida, Bondi kommer av Bondin, fra buandi og vin, en bebodd beitemark. Før kalte Askerfolk Bondigården for Bønni.

På Bondi har det bodd folk siden bronsealderen, i mer enn 2000 år! Den gamle oldtidsveien til Røyken går gikk gjennom gården, ved veien ligger det 12 gravrøyser og det er funnet en jernøse til å smelte metall i på gården. Bondigården hadde både kvern, sag og stampe i Bleikerelva.


En vadmelsstampe er et lite hus ved elva hvor ullstoff ble banket og slått og stampet med tunge stokker drevet med vannkraft og tovet til vadmel. Det var tungt og slitsomt og arbeidskrevende å lage vadmel, men tøyet ble
ekstra tykt og varmt og solid.

Blakstad betyr Blakki eller Blakkr sitt sted. Det har bodd folk på Blakstad helt siden steinalderen og det ligger tre gamle gravhauger der. Blakstadgården hadde både sag, mølle og vadmelsstampe i elva, de hadde kalkovn, de eide en fjerdedel av et saltkokeri i Leangen og var den første Askergården som begynte med isskjæring.

Rundt år 1200 bodde Gudolv av Blakkastadir på gården. Han ble også kalt Gudolv Blakk og Gudolv Smørtik. Han var den aller første Askerkjendisen som det er skrevet om - i Håkon Håkonssons saga. Gudolv Blakk var sysselmann i Asker, Lier, Røyken og Hurum og sloss mot birkebeinerne på baglernes og ribbungenes side. Han skaffet seg mange uvenner. I 1226 var det en bonde som het Utrygg som samlet en flokk menn, dro til kirken ved gården hvor Gudolv gjemte seg, hugg seg gjennom taket og drepte Gudolv. "Det var ikke mange som sørget over Gudolvs død," står det om ham, for "han hadde vært for sjølrådig overfor folk." Her kan du lese mer om Gudolv Smørtik og her er sagaen.

Så dro vi på tur i finværet, på leting etter Bukkene Brusebroa ved Seheim - Sem - og Semsvannet som er Askers 1000-årssted. Ved Skaugum snakket vi med Linda som tok bilde av oss og gardist Larsen som holdt vakt. Det var Skaugumgården som ga navn til Askerbygda før i tiden: Skogheimsherad. Bare rett og riktig at det er kronprinsgård der nå.
Til slutt spiste vi vaffel på på Na-ku-hel, like oppunder Skaugumsåsen hvor trollet bor, spiste vi vaffel og skålte i eplesaft laget av ekte Blakstad-epler. Takk for oss Asker, vi kommer snart igjen!  

Hilsen fra lærer med salmebok

Fra lærer Ingunn på Blommenholm har vi fått dette om om hvilke salmer barn kan ha sunget i 1814:
Den store salmesangen i lutherske kirker kom med Martin Luther. Norge var før 1814 under Danmark, og salmesangen i norske kirker var under stor innflytelse fra  Danmarks kjente salmediktere: Brorson, Kingo, Gerhardt m fl.

Dessuten hadde Norge sin egen STORE dikter: Petter Dass, som skrev slikt som folk kjente seg igjen i og ble veldig populær, særlig når Norge skulle lete etter egne bidragsytere i selvstendigets-kampen. Mye av det som Petter Dass skrev ble sunget på kjente folketoner, derfor kan vi regne med at det var i bruk i 1814. 

Det er ikke sikkert at alt var autorisert til kirkebruk, men folk sang jo utenfor kirkene også – i skolen og hjemme. En enkel måte å finne gamle salmer på er å bla i Norsk Salmebok (både fra 1984 og 2013). Der er hvert underkapittel organisert slik at de eldste salmene står først (genialt!).

Jeg har bladd og funnet ganske mye som var i bruk før 1814, men i listen nedenfor har jeg nevnt det som jeg antar barn kan ha kjent til – av ulike grunner. Det var lite typiske ”barnesalmer” i den tiden, men det ble sunget mye hjemme, i skolens kristendomsundervisning og pugging av salmevers var en måte å få del i kirkens lære i konfirmasjonstiden. Salmeboka var viktig og i hyppig bruk hjemme.

Alle salmene nedenfor er stadig i bruk i Norge – og har fått plass i ny norsk salmebok. Det er morsomt at vi fremdeles synger noe av det samme som var kjent i 1814! (Numrene nedenfor refererer til ny Norsk salmebok 2013).

NR	TITTEL	Forfatter	Melodi	Kommentar
1	Herre Gud ditt dyre navn	Petter Dass	Ble sunget på mange ulike folketoner, stor spredning i landet
89	Hør nå godt nytt	Petter Dass 1698		Julesang fra Petter Dass. Denne har blitt hentet fram i nyere tid og fått ny melodi, men har antakelig blitt sunget på andre melodier i 1814
90	Deilig er den himmel blå	Grundtvig 1810	(nåværende melodi er fra 1840)	Var ny i 1814, vanskelig å vite om den var kjent, men teksten er barnevennlig! Ble en kjent julesang etter hvert og synges nå av alle skolebarn i Norge.
267	Den store hvite flokk	Brorson før 1764	Folketone fra Heddal	Allehelgensdag Ikke spesielt for barn, men sikkert kjær blant voksne ettersom de bruker norsk folketone til den danske opprinnelige teksten
291	Opp alle ting som Gud har gjort	Brorson 1734	Tysk folkevise	Er ment og oppfattet som en barnesalme, om skaperverket. Dette var skolesalme på 1960-tallet i Østfold!
308	Nå la oss takke Gud	Rinchart 1630, til norsk v/Ægdius 1717	Crüger 1647	Kjent salme blant voksne, sannsynlig at barn også hørte og sang den. Fremdeles kjent og mye brukt i Norge
339	Skriv deg Jesus på mitt hjerte	Kingo 1689	Mel fra 1400-tallet	Bønnesalme, ett kort vers, også kjent på samisk, kjent og mye brukt helt opp til vår tid
411	Jesus, styr du mine tanker	Elen Opdal Bernhoft ca 1700	Fra 1700-tallet	Kvinnelig dikter! Kort bønnevers, absolutt til å forstå for barn, lett å lære, mye brukt helt opp til vår tid
548	Jesus, Frelser, vi er her	Clausnitzer 1663, til dansk 1740	Ahle 1664/Briegel 1887	Åpningssalme i gudstjenesten, jfr klokkerbønnen. Mye sunget i kirkene også i vår tid. Barn har sikkert hørt voksne synge den i 1814.
568	Gud, la oss i din kunnskap fremmes	Dansk katekismevers fra 1693	Norsk folketone	Katekismevers, ment for konfirmanter. I 1814 sikkert i bruk i Norge også, vi hadde jo danske prester!
641	La meg for alltid være	Selnecker 1572 (ny overs fra 1978, se kommentar)	Mel fra 1601	Da jeg gikk i barnemisjons-forening i Østfold på 1960-tallet var dette verset fast avslutning, med tekst: ”La meg nu din forblive, trofaste Herre Gud” Det må ha vært flere barn enn meg som lærte dette
642	Jeg er frelst og dyrekjøpt	Rambach 1734 Oversatt av Birgitte Boye 1778	Hassler 1601	Klassisk konfirmasjonssalme. Vær så god pugg!
665	Herre, jeg hjertelig ønsker å fremme din ære	Dansk 1740 = bokmål (Nynorsk 1917)	Sunget på norsk folketone	Kjent og kjær bønnesalme helt opp til vår tid. Barn i 1814 har sannsynligvis hørt den
760	I Jesu navn går vi til bords	Bredal 1568 1.v.	Mel fra Geneve 1551	Klassisk bordbønn Ble sikkert sunget i mange hjem i 1814, er fremdeles i bruk i hele Norge
790	Nå rinner solen opp	Kingo 1674	Zinck 1796	Morgensalme, Om natur og Guds nåde Vakker og fremdeles i bruk, barn i 1814 ble nok utsatt for den
813	Den ljuse dag	Petter Dass 1690	Norsk/dansk folketone	Kveldssalme fra Norges egen dikterprest. På 1800-tallet var det nok vanligere enn nå å avslutte dagen med en salme. Kanskje dette er aftenbønn for mange norske barn i 1814?

Bilder: Kvinne med salmebok, ukjent kunstner, digitalt.museum. Guldbergs salmebok fra 1783, fra wikimedia. 

Søstera til Drambott

"Drambrott må slekte på krøttera som Askeladden fortalte om i eventyret "Askeladden som fikk prinsessen til å løgste seg", skriver Arne til oss.

Eventyret står til slutt, ifall du har glemt det. Det er fra Sel og det var Asbjørnsen som skrev det ned.

Arne skriver videre: "Kapplyging har alltid vært en god idrett,"   "Den skulle være ram, som kunne slå prinsessa!
Brenne bråte og så rug var det mest finnene som drev med. Bråterugen gav stor avling, men de kunne stort sett bare dyrke den ett år av gangen på samme bråten.
Året etter brukte de å dyrke neper.

Det var grov rug de fikk der kua hadde rast fram. De kjørte den hjem som tømmerstokker, og kløyde hvert kønn som om det var ved. Eneste trøst i kløyvinga måtte vel være at en ble fort mett.
Verre var det vel for dem som tusta seg inn i halmpipa. Etter å ha reist i tre dager, så måtte de enten slå seg gjennom eller gjøre vendereis..." skriver Arne.

Og takk skal du ha for påminnelsen. Det var drugere skrøne, dette, enn den om a Drambott! Det var forresten mye finner i Bærum. Mange av dem brente køl til Bærumsverket og var dugelige kølbrennere, vel vant som de var med bråtebrenning og ild og sot og røyk. Trolldomskyndige var de og, finnene. Men det er en annen historie. Her er ihvertfall eventyret:

Askeladden som fikk prinsessen til å løgste seg
Det var engang en konge som hadde en datter, og hun var så slem til å lyve at ingen kunne være verre. Så satte han ut at den som kunne lyve slik at han fikk henne til å løgste seg, skulle få både henne og halve kongeriket. Det var mange som prøvde på det, for alle ville gjerne ha prinsessen og halve riket, men ille gikk det dem alle sammen.
Så var det tre brødre som også skulle avsted og prøve lykken. De to eldste la da av gårde først, men det gikk ikke bedre med dem enn med alle de andre. Så skulle Askeladden i veien, og han traff prinsessen i fjøset.
"God dag," sa han, "og takk for sist!"
"God dag," sa hun, "og selv takk for sist! Dere har ikke så stort fjøs dere som vi likevel," sa hun; "for når det står en gjæter i hver sin ende og blåser på bukkehorn, så kan de ikke høre hverandre."
"Å jo da," sa Askeladden, "vårt er mye større; for når ei ku tar kalv i den ene enden av det, så bær hu ikke før hu kommer i den andre."
"Ja så," sa prinsessen. "Ja, men dere har ikke så stor okse der likevel som vi; der ser du den! Når det sitter en på hvert horn, så kan de ikke nå hverandre med en målestang."
"Pytt!" sa Askeladden, "vi har en okse så stor, at når det sitter en på hvert horn og blåser i lur, så hører de ikke hverandre."
"Ja så," sa prinsessen. "Men dere har ikke så mye melk, dere likevel som vi," sa hun; "for vi melker melk i store embærer og bærer inn og slår i store gryter og yster store oster."
"Å, vi melker i store kar og kjører inn og slår i store bryggepanner og yster oster så store som hus, og så har vi en elgsblakk merr til å tråkke osten i hop; men en gang så føllet den i osten, og da vi hadde ett på osten i sju år, traff vi på en elgsblakk hest. Den skulle jeg kjøre i kverna med en gang, så røk ryggen av på den; men jeg visste råd for det, jeg tok en granbusk og satte i den til rygg, og annen rygg hadde den ikke siden, så lenge vi hadde den. Men den grana vokste og ble så stor at jeg kløv til himmels opp gjennom den, og da jeg kom dit, satt jomfru Maria og spant bustreip av grynsodd. Rett som det var, så røk grana av, og jeg kunne ikke komme ned igjen; men jomfru Maria rente meg ned i et av reipene, og så kom jeg ned i et revehi; og der satt mor mi og far din og lappet sko, og rett som det var, så slo mor mi til far din så skurven føk av 'n."
"Det løgst du!" sa prinsessen, "far min har aldri vært skurvet her i verden."

Bilde: Erik Werenskiold 1896, wikimedia commons. Eventyret er herfra. 

Heggedal og Solberg i Asker

I går var vi på Solberg og Heggedal skoler i Asker. Det var veldig stas!

Etterpå fikk vi en kjempehyggelig hilsen og fine bilder fra Solberg. Her ser du oss foran tavla deres. Takk , snille førsteklassinger på Solberg!


Det har vært gård på Solberg i over 1000 år, helt fra yngre jernalder. Til gården hørte det både sag og mølle. Solbergnavnet kommer Solbergar - berg som sola skinner på. Berget er selvfølgelig Vardåsen, Askers vardefjell. Der brente folk vardebål før i tiden. Det var for å gi beskjed om at fiender truet og at alle mannfolk i bygda måtte ta med seg våpen og dra ut for å sloss. I 1814 brente det varder i Asker, men da var vardeplassen flyttet til Skaugumsåsen.

Heggedal er en dal med heggetrær. Navnet har dalen fått fra elva Hegga, eller Skitthegga som den også kalles. Kanskje det var ei bru over Skitthegga med et troll under, som Bukkene Bruse måtte trippe og trampe over for å komme til setra? I Heggedal ligger Heggedal hovedgård. Det vakre gule hovedhudset er fra midt på 1700-tallet, da det ble moderne å bygge byhus på landsbygda.

På slutten av 1700-tallet bodde major Christian Cornelius Hagemann, sjefen for Det Askerske infanteriecompagnie på Heggedal hovedgård. På gården var det 17 sauer, 14 kuer, 1 stut og 3 griser.

Major Hagemann ville gjerne være storkar. Han likte å holde fine selskaper. Men han hadde lite penger og fire døtre som ikke var særlig pene og som ingen ville gifte seg med.

Stakkars Hagemann. Han døde i 1803, 11 år før vi fikk Grunnloven. Det sies at han spøker på hovedgården. Man kan høre at han romsterer rundt på loftet, og sukker tungt. Her kan du lese mer om Heggedal hovedgård.

I dag lærte vi forresten noe nytt om kalk. I gamle dager kalte folk kalk for lim - etter det engelske ordet for kalk som er lime, og kalkstein som er limestone. Og det er jo akkurat det vi bruker kalken til når vi murer - vi limer sammen stein!

Bilder: Øverste bilde er fra lærer Anne-Berit på Solberg.

Asker Hagaløkka og Rønningen

Ny fin dag i Asker, på Hagaløkka og Rønningen skoler som har fått navn etter hvert sitt småbruk.

Fra Hagaløkka er det utrolig flott utsikt mot Hagahogget hvor det gamle bjørnehiet ligger. Skal tro om navnet kommer fra Haga gård?


Haga betyr ihvertfall havnehage eller beitemark for hest. Og løkke er et jordstykke - altså jordet ved havnehagen. Ikke en gård hvor det bor en lykkelig mann med en fin hage, som Karine tror. Rønning har en flott utsikt mot fjorden. Rønningen betyr rydningsgård. Ikke en gård som dyrker rødbeter og rødkål og røde bær, som Karine tror.

Begge skolene ligger på den eldgamle Borgen gård hvor det er funnet 11 gravhauger. Det gamle navnet var Byrgin - enten fra berg eller fra byrghi som er innhegnet sted, og vin som er beitemark. Før sa Askerfolk gjerne Børjen. I middelalderen ble gården delt i Nordre og Søndre Borgen.

Hagaløkka skole ligger på Nordre Borgen. Det sies at våningshuset på det gamle tunet til Nordre Borgen, Gamlestua, er 350 år. Rønningen ligger på Søndre Borgen. Utenfor skolen er den en stor, flott kalkstein og på gården ligger det rester av en kalkovn.

I 1601 leverte Torstein Borgen 26 ½ tonn kalk til Akershus festning! Helt fra middelalderen fram til slutten av 1800-tallet har det vært brutt og brent kalk på gårdene i Asker. Kalk var nødvendig hvis du skulle mure opp hus av murstein og teglstein.

Haslum og Tanum kirke, Akershus festning og bygårder i Christiania er murt opp med kalk fra Asker og Bærum. I gamle dager drev de fleste i Asker på en eller annen måte med kalk - folk hadde kalkstein eller kalkovn på gården, de jobbet med å bryte, brenne og frakte stein og ferdig kalk, eller med å hugge og frakte ved til alle de over 40 kalkovnene i Asker.

Bilder: Egne og Akershus festning, Jacob Coning 1698, herfra. 

Om omgangsskolen i Bærum i 1814

I 1814 var det tre omgangsskoler i Bærum for "skoledyktige barn" fra de var 6 år til de var 14 år og forhåpentligvis greide å stå til "masjon". Asker prestegjeld - altså Asker og Bærum - var delt i 8 distrikter som igjen var delt i 20 roder. En rode besto av gårder i nærheten av hverandre med tilhørende husmannsplasser. Skolemesteren gikk på omgang til de gårdene som var pliktig til å "holde skolestue" og elevene som hørte til samme rode fulgte med rundt. elevene fikk mellom to og tre måneder undervisning i året.

I Plan til forbedring 1813 kan du se hvem som gikk sammen:
"Prestegjældet inddeles til den ende i 8 skoledistrikter, hver bestaaende av flere eller færre roder. 1. til 4. distrikt er i Asker. Dog er til 4. distrikt lagt følgende gaarde av Bærum: Kjørboe, Bjørnegaard, Jong vestre, Jong østre, Aas, Hilton og Gyssestad (som da hørte til Bærum).

Bærum: 
5. distrikt - 5 roder - 100 skoledygtige barn
1. rode: Wøyen, Økri, Berger, Brække, Tandberg, Frogner østre, Frogner vestre. 
2. rode: Bjørum, Isi, Skui, Kvæse, Horni, Stavi søndre, Stavi nordre. 
3. rode: Butterud, Tanum, Grini, Kirkerud, Haug, Tokerud. 
4. rode: Holo, Ringi, Stokker, Groset, Staver, Furuset. 
5. rode: Rødningspladsene Brænna, Uldbraaten, Jammerdal, Rustan, Kjaglien, Brynsbakken.

6. distrikt — 6 roder — 83 skoledygtige barn. 
1. rode: Ostøen, Snarøen, Fornebo, Lille Oxenøen. 
2. rode: Øvre Stabæk, Store Stabæk, Skolme Stabæk, Ballerud, Høvik, Ramstad. 
3. rode : Oxud (Blommenholm), Ladestedet Sandviken, Egeberg, Løkke. 
4. rode: Waller, Solberg, Evje, Hamang, Dønski, Langelaar, Helgerud. 
5. rode: Levre, Hauer, Rud, Gjettum. 
6. rode: Korseberg, Kulsberg, Løken, Bryn, Beiset, Gommerud.

7. distrikt — 5 roder — 109 skoledygtige barn. 
1. rode: Skotta, Steen, Øverland, Haga, Garløs. 
2. rode: Nordby, Dæli, Østern, Grini, Eng, Aas, Fossum. 
3. rode: Wold, Jahr, Lysaker, Grav. 
4. rode: Skriver Stabæk, Nadderud, Haug, Gjønnæs. 
5. rode: Haslum, Avløs, Næs, Fleskum, Dalli (Dæli).

8. distrikt - 4 roder - 62 skoledygtige barn
1. rode: Hellerud, Burud, Muserud, Skollerud, Grorud, Helset. 
2. rode : Øvre Wensaas, Nedre Wensaas, Aamodt, Bye, Rønningspladsen Kampen. 
3. rode: Øvre Johnsrud, Nedre Johnsrud, Guriby, Kirkeby, Bjerke, Rødningspladsen Rognlien. 
4. rode: Ende, Øvre Haug, Nedre Haug, Krysby, Trulserud.

Ethvert av disse skoledistrikter bør saasnart ske kan forsørges med sin særskilte lærer, som lønnes av skolekassen og nyder forresten som hittil fri forpleining paa de gaarde, hvor skolen holdes."

Det ser ut som Løkeberg av en eller annen grunn mangler. Kanskje flere også? I 1837 hørte Løkeberg til her:
3. rode: Blommenholm, Løgeberg med Egeberg, Ramstad, Hevig (Høvik), Ballerud, Stabæk store, Stabæk Skallum og Stabæk nordre. 

I 1814 var det altså 354 barn fra gårder og husmannsplasser i Bærum + ca 20 barn fra Vestre Bærum som sognet til Asker + 69 elever på Bærums Verk + 70 elever på Fossum Verk: 513 barn mellom 6 og 14 år.
Nå er det mer enn 11 000 elever i barneskolen og nesten 1 600 på 8. trinn.
I 1814 var det litt under 3000 mennesker her. Nå er vi rundt 117 000.
Jammen er det stor forandring på 200 år. Men på Grav gård er det fortsatt skole. Der holder Steinerskolen til, kanskje i den samme skolestua som i 1814?

Mer morsom lokal skolehistorie fra Bærum bibliotek:
Om Skolevæsen og omgangsskolen og Folkeskolens ophav fra "Bærum: en bygds historie" bind 2, 1924, Nils Baardset.

"Dengang det norske folk lærte å lese" - norsk skolehistorie fra Christian 6.'s skolelov fra 1736 og omgangsskolen i Bærum, Reidar Torp, fra Skui skoles jubileumsskrift fra 2001, fra side 16 i pdf via Bibliotekets digitaliserte skoleskrifter. Bilde: Grav gård, Steinerskolen i Bærum, herfra.

Den gilde kua Drambott

Rart hvor mange eventyr og stubber og skrøner som handler om mat. For eksempel den om Drambått, den digre kua ifra Hole på andre sia ta
Krokskauen, hu som hadde et skippundlodd fra Bæromsverket i halen. Den kua var så diger at om det satt en gjeterunge på hvert horn og blåste på lur, da kunne de itte høre hinan. Du kan jo tenke deg å mye mjølk den kua ga. Og berg med smør! Det var noe å drømme om det, når sulten skreik i tarmene.
Et skippundslodd er visstnok 185,17 kilo tungt. Under her er skrøna, sånn som Edvard Moe fortalte den tel Moltke Moe i 1881, herfra:


"På Fjellstad hadde de for mange år sia ei fælt gild ku, som de kalte Drambott. Hu var så brei mellom horna, at når det satt en gjetergutt på hvert horn, kunne de ikke høre når de tuta i lur til hverandre. Og når Drambott rauta på Retthella, så rista det i dørhella på Fjellstad.

Og mjølke gjorde 'a svært! De måtte legge renner heim fra setra og til garden for å få heim mjølka. Når de skulle kinne, måtte de ha rømmen borti ei revne, og i stedet for å kna osten hadde de 'n i ei dokk borti marka og brukte en gamp til å trå 'n. En gang hadde de ei merr til det, og den følla med 'a gikk og tro. Så mye ost var det, at de først fant att folen året etter i et stykke som mannen hadde med til niste.

Smøret brukte kjerringa å ha i en haug ute på bakken. Når hun skulle selge av det, satte hun seg øvst på haugen og ok nedetter. Så vart det ei viss vekt, det som kom mellom beina.

Drambott var lei til å skjene, og derfor kjøpte de et skippund-lodd på Bærumsverket og hengte i rumpa på 'a. Men hu skjena like fælt, og med loddet slo 'a ned en mengde skau, så det vart store bråter. De drog da i hop og brente kaser, og så sådde de rug som vart så svær at de dragkjørte halmen heim om vinteren. Rugen var så diger at de måtte firkløyve'n før 'n gikk i kvernøyet.

Ut på vinteren kom det ei rei hallinger kjørende etter isen og skulle til marken. De reiste inn i ei av halmpipene som hadde blitt liggende att, og de kjørte i tre dager før de kom til første leddet."

Bilder: 1/2 skippund-lodd fra 1698 digitalt.museum. Drambott har je krota sjøl.

Om kjemper og veter i Asker

I dag har vi vært i førsteklasse på Drengsrud og Vardåsen. Du ser kanskje hvor fornøyde vi er?
Drengsrud var nok rydningsgården til en mann som het Dreng. Dreng betyr "en ung og modig mann" og var et ganske vanlig guttenavn i Norge i middelalderen.


I Danmark er en dreng en gutt. Rud kommer fra rydning - å rydde seg en gård. Kanskje Dreng var en trell som ble satt fri i middelalderen, etter vikingtiden da Norge ble kristnet, og som fikk rydde seg en liten rydning i utkanten av en storgård? Det var en stor jobb å rydde seg en gård i gamle dager. Du måtte rydde unna trær og busk og kratt, få vekk røtter og stein, pløye jorda og bygge deg hus, med bare nevene, øks, hakke og ard.

Men Dreng Drengsrud var fryktelig sterk. Folk kalte ham Drengsrudkjempen for han kunne løfte digre kampesteiner like lett som om de var småstein. Dreng drev på og kranglet med Tåbe Skauom på Skaugum-gården om hvor grensen mellom gårdene gikk. Så ble de enige om å kaste noen digre steiner fra Drengsrud mot Skaugum. Den steinen som landet lengst unna Drengsrud skulle være grensen mellom dem. Steinen ligger der visst den dag i dag. Det sies at Tåbe druknet i en myr som heter Tåbemyr. Der spøker det, har jeg hørt.

Vardåsen er en ås hvor det var varde i gamle dager. En varde - brannvarde, vedvarde, ildvarde, vete eller baune - var et stort bål som ble tent for å sende beskjeder. Vardene lå på høye topper og kunne ses på lang avstand. Helt fra vikingtiden eller enda før tente folk vardebål for å varsle om krig. Når fienden angrep lyste vardene fra topp til topp. Da måtte alle mannfolk som kunne slåss og bruke våpen dra avgårde for forsvare landet. Under krigen mot svenskene i 1814 brant det varder i Asker og Bærum og ellers i landet.

Hvis det var fare for krig skulle varden stå klar til å tennes. Alle gårdene i Asker hadde plikt til å være vardevakt hvis det var fare for krig. I Bærum var det folk på Bærumsgårdene. Vardevakten måtte holde utkikk mot vardeåser i nærheten og hvis han så det lyste på en ås måtte han skynde seg å tenne bålet for å sende beskjeden videre. I 1676 var det seks bønder i Asker som ble dømt til å betale en halv mark - 9 gram - rent sølv i bot fordi de hadde sendt kvinnfolk til å holde utkikk fra toppen! Det var varder på Vardåsen i Røyken, Håøya, Varden på Nesodden, Ryen varde, Vettakollen i Aker, Kolsås i Bærum og Vardåsen i Lier.

Fra rundt 1780 var Skaugumsåsen Askers vardested. Det likte nok ikke Skaugumstrollet, og ikke Tåbe Skauom heller, vil jeg tro. Og forresten - fra Drengsrud kan du se rett opp på Hagahogget, Askers høyeste topp. Oppå der ligger det et bjørnehi - uten bjørn inni.

Bilder: Øverst har vi tatt bilde av oss selv. I midten Th. Kittelsen "Askeladden som stjal sølvendene, sengetrppet og gullharpen til trollet" 1915 og nederst Hagahogget, begge wikimedia commons.  

Å lage kong Frederik - 3

Da Frederik var 16 år, i 1784, tok han makten fra sin gale far kong Christian i en skikkelig slåsskamp. Etter den kampen var det Frederik som styrte Danmark-Norge.   

Frederik hadde gode rådgivere og ble raskt populær. Han innførte store reformer, helt i det opplyste eneveldets ånd. Blant annet opphevet han stavnsbåndet så bøndene i Danmark ble frie borgere som kunne reise hvor de ville, og han avskaffet slavehandelen. I 1890 giftet han seg med Marie Sofie Frederikke von Hessen-Kassel. Hun fødte kongen åtte barn. Bare to jenter levde opp, men ingen små guttebabyer som kunne arve tronen. 

I 1808 døde kong Christian og Frederik ble kronet til konge av Danmark-Norge, med Christian 5.'s krone og kronregalier. Han ble etter hvert en skikkelig enevoldskonge. "Vi alene vide hvad der er til folkets bedste." sa han. Med vi mente han seg selv. Han kastet folk i fengsel på grunn av ting de sa og skrev. Men han var arbeidsom og nøysom og godt likt av folket. I 1811 opprettet han Det kongelige Frederiks Universitet - Universitas Regia Fredericianum - i Christiania. Men postkasser ville han ikke ha fordi han var redd for at "yre mennesker" kom til å poste brev til folk som ikke fantes og skaffe det kongelige postvesen altfor mye bry.

Etter at Frederik fylte 40 år begynte han å forandre seg. Den arbeidssomme og pliktoppfyllende konge begynte å delta på "apefester" med offiserene sine hvor man under høye skrik og brøl bombarderte hverandre med mat og Flora Danica-servise. Han tok "en pige af pøbelen" på 19 år til elskerinne, som skikken var på den tiden. Hun het Bente men ble tildelt navnet Frederikke Dannemand. Fru baron? Dannemand var den siste ofisielle kongelige maitressse i Danmark-Norge. Frederik kalte henne Rikke.

Ellers var det mest ulykker: I 1795 brant København. Under Napoleonskrigen kom Frederik i klammeri med England. Alle krigsskipene ble tatt og København ble bombet i 1807, og Danmark havnet på feil side i krigen. I 1813 gikk staten bankerott og svenske tropper rykket inn i Jylland og verst av alt - i 1814 mistet han sitt kjære Norge. Stakkars Frederik.

Kong Frederik 6. var glad i Norge og nordmennene sine. Og vi var glade i kongen vår, "han far i København".

Han kom aldri over at han måtte gi fra seg Norge i 1814. Etter Kieltraktaten 14. januar hvor han måtte gå med på å gi fra seg Norge til svenskene skrev han:

"Gid jeg aldrig havde oplevet denne sørgelige dag, da jeg måtte afgive den tilståelse, at Norge, mit kære Norge, måtte være det offer, som måtte gives for ikke aldeles at opgive alt."

Vi nordmenn er fortsatt glade i Danmark. Neste gang du reiser til Fredrikshavn så kan du vel tenke litt på Frederik? Fredrikshavn ble nemlig anlagt som havn ved byen Fladstrand i 1810-12 og er oppkalt etter selveste Frederik 6., konge av Danmark-Norge. Han skal få ha krone i teaterforestillingen vår, som en god gammeldags skikkelig flott konge!

Bilder: Frederik som 19-åring, malt av Christian August Lorentzen. Så de danske kronregaliene med Chr. V's krone øverst. Så kong Frederik malt av C. W. Eckersberg en gang etter 1823. Alle fra wikimedia commons. Til slutt kong Frederiks krone til teaterforestillingen vår.

Ask i Asker - eller troll i Trollsker?

I går var vi Søstrene hos flere førsteklassingene i Asker - på Jansløkka og Hofstad. Frøktelig hyggelig begge steder!
Begge skolene ligger ganske nært den gamle Askergården og Asker kirke. Og de gamle gravhaugene. Og massevis av askestyvinger, sånne rare korte knudrete asketrær som Asker har i kommunevåpenet sitt. Asker kommer av ask.

Matpakketrær for kuer, sier Hanna. Jeg syns de ligner mer på småtroll som har blitt til trær i sola. Jeg syns igrunnen Asker skulle hett Trollsker.


Jansløkka er den eldste skolen i Asker, fra 1844. Hanna sier at skolen fikk navnet sitt fra plassen den ble bygget på - løkka til Jan, jordet til Jan. Og Jan - han var kanskje husmann på Røyrin, prestegården i Asker?

Det skal visst være en skatt i en av gravhaugene. En kveld rundt 1830 fikk presten på Røyrin gårdsfolkene sine til å grave etter skatten. Mens de drev på med gravinga så de plutselig lys over prestegården, som om den sto i brann. De heiv fra seg spader og greip og løp bort for å slukke, men der var alt i orden. Så fortsatte de å grave. Da så de det samme rare lyset igjen! Etter det var det ingen som tørte å grave mer. Det er best at sånne hauger får ligge i fred.

På Hofstad har det også vært hauger, og kanskje et gudehov for vikingguder. Hofstad, eller Hofstaðir som det het for 1000 år siden eller mer - betyr et sted med hov. Skal tro om Hofstaðir var hov for Tor med hammeren? Torstad ligger jo ikke så langt unna, og det betyr vel stedet til Tor? Det er sånt vi lurer på, Hanna og jeg, selv om det ikke akkurat har med 1814 å gjøre.

Å lage Kong Frederik - 2

For en konge Frederik var, og for et liv han hadde! 
Født som kronprins i 1768, dagen før faren Christian 7. fylte 19 år. Da hadde Christian vært konge i to år. Moren Caroline Mathilde var 16 år da Frederik ble født. 
I 1769 fikk kong Christian en ny reiselege som het Johann Friedrich Struensee. 
Under en stor koppeepedemi i København hvor 1000 barn døde inokulerte Struensee lille Frederik. Han ble ikke smittet. Dronningen var dypt takknemlig og tok Struensee til elsker.  

Kong Christian ble stadig mer forvirret og Struensee fikk mer og mer makt i Danmark, mer enn kongen selv. Han oppdro også lille Frederik, og han var en streng oppdrager. I 1772, da Frederik var fire år, tok kongens stemor, enkedronning Juliane Marie, makten i et kupp. Frederiks mor ble vist bort fra hoffet. Struensee ble kastet i fengsel og senere henrettet på grusomt vis for majestetsfornærmelse. Lille Frederik vokste opp hos sin gale far og fikk aldri møte moren sin igjen. En sørgelig barndom. 
Her kan du se mer, i Struensee, en lille film for børn. 

Bilder: Øverst er kronprins Frederik av Danmark-Norge 6 år. Utsnitt av maleri, usignert kopi etter Peder Brünniche 1774. På bildet under ser vi Frederiks mor Caroline Mathilde og Struensee som spiller sjakk mens den gale kong Christian 7. leker med en papegøye. Hvor lille Frederik er kan vi bare lure på. Bildet er malt av Kristian Zahrtmann i 1873.  Nederst: Den stakkars kong Frederik mellom maling og pensler på arbeidsbordet. 

På tur i Asker

I dag har "Søstrene på Værket" fortsatt besøkene sine på skoler i Asker. Først var de på Hvalstad skole.  Den ligger rett ved den gamle Skustadgata, og det var på den veien folk pleide å gå mellom Asker og Bærum før i tida.
Karine tror at navnet Hvalstad kommer av at det har vært en diger hval der. Det er ikke så rart at hun tror det. Men det er nok ikke sjødyret hval som har vært der. Hval kan enten bety en fjellrygg - og det kan jo passe bra der skolen ligger trygt rett under Skaugumåsen. Eller så kan det bety at dette var Vale sitt sted. Kanskje var det en en mann som het Vale som en gang bygde seg en gård der.



Etterpå besøkte de gamle søstrene Billingstad skole. Dersom de kunne fly, hadde det vært veldig kort vei mellom de to skolene. Men når man kjører bil, må man kjøre i en svær bue for å komme fram.

Karine tror at navnet Billingstad kommer av at det er så mange biller der. Vi vet ikke akkurat hva navnet betyr, men sannsynligvis var det en mann som het noe lignende Bilian som bygde seg en gård på det stedet.


Fra Billingstad er ikke veien lang til Bærum for Hanna og Karine. På hjemveien dro de over Tanum. Da de kom fram til Tanum kirke hoppet Karine opp på brudesteinen utenfor kirken. Det er en slik stein bruder pleide å tråkke ned på når de steg av hesten før bryllupet. Eller de klatret opp på den for å komme opp på hesten etter at de hadde giftet seg. Karine kom seg både opp og ned av steinen, men noe bryllup ble det allikevel ikke! Å nei, det er nok like bra at Hanna får søstera si med seg hjem til hytta på Eineåsen!

Sangen om Jens Vejmand

Det var hardt å være veiarbeider i gamle dager. I forbindelse med innlegget om veier i Bærum skriver Arne: "De to som sitter midt i veien har antaklig knust steinen de sitter på. All steinen til en slik vei ble knust med slegge og hammer. Det finnes en trist, dansk vise om en slik arbeider, Jens Vejmand."

Visen om den gamle steinhoggeren som som satt bak en skjerm i veigrøfta og hugget stein i nesten 30 år og som døde på post er virkelig trist. Teksten ble skrevet i 1905, men det var like tungt å hogge stein i 1814. Det er lett å glemme steinhoggerne som hogget all steinen til de fine nye brede flate veiene som Peder Anker har fått æren for. Som vi Søstrene bruker å si - det var vel itte mange spataka som 'n Peder Anker tok sjøl, men æra, den fikk'n. Her kan du lese om Jens Vejmand og her kan du høre visen. Tekst Jeppe Aakjær, melodi Carl Nilsen.

Hvem sidder der bag skærmen?

Hvem sidder der bag skærmen
med klude om sin hånd,
Med læderlap for øjet
og om sin sko et bånd?
Det er såmænd Jens Vejmand
der af sin sure nød
med ham´ren må forvandle
de hårde sten til brød.

Og vågner du en morgen
i allerførste gry
og hører ham´ren klinge
på ny, på ny, på ny -
det er såmænd Jens Vejmand
på sine gamle ben,
som hugger vilde gnister
af morgenvåde sten.

Og ager du til staden
bag bondens fede spand
og møder du en olding
hvis øje står i vand, -
det er såmænd Jens Vejmand
med halm om ben og knæ
der næppe véd at finde
mod frosten mer et læ.

Og vender du tilbage
i byger og i blæst
mens aftenstjernen skælver
af kulde i sydvest
og klinger hammerslaget
bag vognen ganske nær,
det er såmænd Jens Vejmand
som endnu sidder dér.

Så jævned han for andre
den vanskelige vej
men da det led mod julen
da sagde armen nej
det var såmænd Jens Vejmand
han tabte ham´ren brat
de bar ham over heden
en kold decembernat.

Der står på kirkegården
et gammelt, frønnet bræt;
det hælder slemt til siden
og malingen er slet.
Det er såmænd Jens Vejmands
hans liv var fuldt af sten
men på hans grav - i døden,
man gav ham aldrig én.

Bilde av vejmann der slår skærver er fra fynhistorie.dk, herfra.

Valgmannsmøtet på Ellingsrud gård 17. mars

Til gården Ellingsrud i Groruddalen - endestasjonen på banen fra Østerås heter Ellingsrudåsen - dro Heltzen og Stovi som var blitt valgt i Asker kirke 25. februar 1814. De som denne dagen ble valgt til å representere Aker amt var kammerråd Peder Anker, Christian Magnus Falsen og gårdbruker Chr. Christensen Kollerud. Falsen var sorenskriver i Ås og en av flere som hadde med seg utkast til ny grunnlov i bagasjen.

Som vi ser ble ingen fra Asker eller Bærum valgt her på Ellingsrud. Christian Christensen Kollerud (1767 - 1833) var født i Setskog og valgt fra Høland til å representere bondestanden fra Akershus amt. det sies om Kollerud at han hadde tallrike verv og delte sine kunnskaper og erfaringer med andre.

Allikevel var det en fra Bærum med i riksforsamlingen på Eidsvoll. Hvordan kunne det henge sammen?

Det var fordi de militære hadde sine egne valg og representanter. Dermed ble sersjant Hans Johnsen Haslum, som vokste opp på Vestre Haslum gård, valgt.Det sies om den 25 år gamle Hans at han var ganske stille og ikke deltok noe særlig i diskusjonene i Eidsvoll-salen. Som de fleste andre støttet Hans Haslum Selvstendighetspartiet - og derfor var det kanskje veldig lett for ham å stemme ja på spørsmålet om Christian Frederik skulle bli valgt til Norges konge.

Det som er spesielt med Hans Haslum er at han ble på Eidsvoll resten av sitt liv som vaktmester på den staselige bygningen. Han ble en gammel mann og døde 86 år gammel. Han ble ikke begravet på Haslum kirkegård rett ved der han hadde vokst opp. I stedet ble han begravet ved Råholt kirke, noen få kilometer fra Eidsvoll.

Bilde: Oslo Museum.