Gamle kjerringer på barnehagemarsj

I går fikk vi Søstrene på Værket være med på noe utrolig flott og hyggelig og morsomt: Vi var i skauen ved Skullerud sammen med 1000 unger fra hele Oslo, på Barnehagemarsj med Barnas Turlag DNT Oslo. Skauen var for anledningen full av morsomme overraskelser, og etter turen vanket det boller og saft og diplom til alle 1000. På Barnas Turlags hjemmeside kan du se bilder fra dagen. Tydelig at ungene koste seg! Og vi Søstrene fikk fortelle eventyr i sommerskogen, fire svære omganger, om troll og dyr - og pannekake.

 

Bildene har Audhild i Barnas Turlag Oslo tatt.

Grunnlovsjubileumsfeiring på Næs

Næs Jernverk - det er nesten som å komme hjem for oss to gamle jernverks-Søstre.

For der ligger det fortsatt, ved Storfossen i Storelva, akkurat som for to hundre år siden, med masovn og hammer og belger og vannhjul og renne og alt! 

Litt forskjell er det jo. Nå for tiden er det stille, og rent. Ikkeno' dunking fra hammersmia, ingen slagghauger og kølhauger, ikkeno' svart røyk fra masommen, ikke en eneste sliten arbeidsgamp eller sotsvart arbeidskar med digre never! Bare vakkert og grønt og fredelig.

Rundt 1814 var det over 100 mann i arbeid på verket, tilsammen må det ha vært bortimot 500 mennesker i verkseier og Eidsvollsmann Jacob Aalls store "værksfamilie", om en regner med smått og stort, kjerringer og unger, på Næs-verket, i gruben og på Storegård. I tillegg var det rundt 300 bønder i omegnen som brente køl, og kjørte køl og malm.

På Næs Jernverks fine hjemmeside er det en "Liste over Det heele Mandkiön udi Holts Sogn og Nedenæs Fogderie" - fra september 1814.  Den gir et godt inntrykk av hvem de var og hva de drev med, verkensfolket - karene på jernverket - og hvor mange Jacob Aall måtte streve med å brødfø i de harde sultårene. Synd ikke kvinnfolk og unger er regnet med i listen. Men sånn var det jo i 1814.

"På de gårdene som utgjør Nes Verk føres det opp i alt 245 menn. 122 er mellom 16 og 60 år, 118 er under 16 år og 5 er 60 år eller eldre.
Følgende yrkesbetegnelser er oppført: Bokholder, kontorskriver og vaksinatør, skolelærer, skogfogd, masovnsmester, 2 oppgivere, 2 kullharkere, 3 hytteknekter, hvorav to også er formere, 11 andre formere, hvorav 2 husbonder, formeskjærer, 2 malmbankere, pokkmester og rostehusbond, hammermester, 4 hammersmeder, 7 hammerdrenger, hvorav to også er hjelpesmeder, 2 spikersmeder, 2 gutter "i Spigerhammeren",kleinsmedmester, 2 kleinsmeder, kleinsmeddreng og 2 grovsmeder, oversagmester, 2 sagmestere og en sagdreng, møller og mølleskriver, 6 snekkere og tømmermenn, belgmaker, murmester og postbud. 21 menn oppføres som gruvearbeidere (bergarbeidere/bergbrytere). I tillegg er det en gruvestiger og en ømmermann ved gruvene. 6 menn betegnes som arbeidsmenn og 28 som dagarbeidere. Det er 3 pensjonister. Gregers Halvorsen, som solgte sin part i gården Sletta til Jacob Aall i 1812, føres opp som follougsmann." 

Her er det fine bilder fra Grunnlovsjubileumsfeiringen i Tvedestrandstrandsposten. Vi Søstrene er på bilde 1, 13 og litt utover, og på 24. Morsomt å se seg selv! Og her her er rapport fra feiringen på Næs sin hjemmeside. Gjett om vi hadde en aldeles strålende dag!

Bilder: Næs Jernverk 24. mai 2014 - eget. I midten Masovnsringen: Kobberstikk av J.J.G. Haas etter maleri av C.A. Lorentzen, fra Bærums Verk ca 1790 og nederst Søstrene på Værket: Grunnlovshurra! - i aksjon med Christian Frederik og Karl Johan, begge fra Næs Jernverks hjemmeside.   

Skoler i Bærum: Hosle skole ved gutua til Haslom

I riktig gamle dager ble Hosle skrevet Hasla, Hasle og Horsle, fra hasseltreet og elva Hasla som nå for tiden kalles Øverlandselva. Hosle er en av de eldste gårdene øst i Bærum, ryddet i eldre jernalder.
I 1814 var gården delt i to bruk, Østre og Vestre Hosle. Gjennom Hoslegårdene gikk kirkeveien til Haslum kirke. Når en går langs Hoslegata - eller Hoslegutua som folk sa før - da er det lett å tenke seg hvordan det var for 200 år siden, når folk gikk der på kirkevei fra Sørkerdalen, Fossum Verket og Nordbygda. I 1814 var det mest kjerringer og unger og gamle gubber på kirkeveien, for det var mange karer som var soldater. Hosle var dragonkvarter og hadde plikt til å utstyre en soldat med hest.


Det er ikke bare hassel på Hosle og langs Hoslegutua. Det er mye alm også, for Hoslegårdene ligger midt i kalkbeltet. Og der hvor det er kalk i jorda, der trives almen. Vestre Hosle hadde kalkovn ved plassen Ommen. Østre Hosle hadde kalkovn ved Omsbakken.
Folk som hadde alm på gården sin var heldige, for almen ga mat til både folk og dyr. Almebarken reddet mange i de fæle nødsårene på begynnelsen av 1800-tallet og rundt 1814 hvor det var lite mat og noen til og med sultet i hjel.

Av alm kan du nemlig lage mel. Almebark er den beste barken å bruke til barkemel. Almemelet har mer næring enn mel fra andre trær. Det er bedre å bake med også, for slimet i barken gjør at deigen henger godt sammen og er ganske lett å kna og kjevle. Almebrød er lettere å fordøye og smaker bedre enn bark fra både furu, gran, bjørk og andre trær.

Egentlig bruker du ikke barken på almen, men det som kalles basten - den lyse litt slimete innerbarken. Silvevet kalles den også. Det er på en måte undertøyet til treet. Det er best å bruke bark fra litt tynne greiner som er to-tre år gamle.

Først må du få bort den brune ytterbarken. Så må du ta av innerbarken, tørke den, hakke den opp i småbiter og male den til mel sammen med korn. Før var det vanlig med blandkorn, for eksempel havre og rug eller havre og bygg.


Du bør helst ha dobbelt så mye vanlig mel som barkemel, ellers blir det nesten umulig for magen å fordøye. Så blander du melet med vann og litt salt til en passelig tykk brøddeig, klapper deigen til flate kaker og steker dem på plate eller takke eller panne. Kakene kan være omtrent som tykke flatbrød. Du kan bruke barkemelet i graut og velling også, gjerne blandet med islandslav. Barkebrød og mosagraut er ikke verdens beste mat, men det er mye bedre enn å sulte! 

Vårherre og St. Peder på vandring, Asbjørnsen og Moe
En annen gang kom Vårherre og St. Peder inn til en kone som var så fattig, så fattig. Hun hadde ikke matsmulen å gi ungene sine, og de var så sultne, og jamret seg og gråt for mat, og så tenkte hun, hun fikk friste å få dem til ro. Hun hengte på gryten, slo i vann og hadde oppi en nevefull rund småstein fra elvebredden i stedet for erter.
"Legg dere så vakkert til å sove til ertekålen er kokt, så skal jeg nok vekke dere," sa hun, og dermed så fikk hun da stagget dem.
Just som barna hadde sovnet, kom Vårherre og St. Peder; konen satt og gråt så sårt.
"Du får røre i ertene dine," sa Vårherre.
"Å, Gud hjelpe meg for ertet det er," sa konen - "det er nok ikke annet enn småstein jeg hengte på for å stagge ungene."
"Du får da prøve å røre i dem likevel," sa Vårherre.
Konen svarte igjen at det kunne ikke nytte, men da Vårherre sa det tredje gangen at hun skulle røre i ertene, så gikk hun bort og rørte med sleiva i gryten, og hun ville nesten ikke tro sine egne øyne, da hun så det var de fineste erter noen kunne ønske seg.
Med hjertens glede takket hun Gud, og vekket barna og ga dem ertekål, som hun hadde lovt. 

Det er mange eventyr om mat. Sånn blir det når du er sulten, da er det mat du tenker på og snakker om og drømmer om og forteller eventyr om - for eksempel om en diger gryte med deilig varm nærende mettende suppe! Eventyr om suppe fins i mange land i Europa: I Norden og Nord-Europa blir suppa gjerne kokt på en spiker. I Øst-Europa kokes den på ei øks og i Sør-Europa er det på stein. Det er også eventyr om knappesuppe og tresuppe. I Frankrike handler eventyret om tre sultne soldater på veg hjem fra Napoleonskrigene - altså rundt 1814. Her kan du se det.

Fanten og kjerringa eller suppe på en spiker, fra Värmland, Djurklou og Nordahl Rolfsen
Det var ein gong ei gammal kone som var ganske velberga, men fælande gjerrig og uvillig av seg. Seint ein ruskete haustkveld kom ein vandringsmann til henne og bad om å få låne hus over natta. "Nei," sa den gamle kona, "dette er ingen gjestgivargard."
"Ja men kjære søte mor," bad vandringsmannen, "Det er så fælt ver ute. Kan eg ikkje få bli likevel og liggje på golvet i stova?"
"Ja, du få vel få det då, sia du er så einvis," sa den gamle kona.
"Skulle du ikkje også kunne gi meg litt mat, kjære mor?"
"Nei, det er då heilt uråd," sa ho. "Korleis skal eg kunne dele med andre når eg ikkje har noko å ete sjølv?"
"No, det kan vel vere det same," sa vandringsmannen, "berre eg kan få låne ei gryte. Ein spikar har eg sjølv, og den kan ein koke god suppe på."
"Kva for slag? Koke suppe på ein spikar?"
Slikt hadde den gamle kona aldri hørt om. Sia spikarsuppe måtte vere overlag billig mat, blei ho overlag nyfiken på korleis den skulle lagast. Den kunsten ville ho gjerne lære. Ho fór etter gryte og vatn, og vandringsmannen sette gryta på elden, tok ein vanleg tretomsspikar opp av lomma og la den i vatnet.
"Det her skal bli ei god og nærande suppe," sa han, "men om ein hadde litt mjøl og litt gryn i den, skulle den bli mykje betre. Men når det ikkje finst, får ein klare seg likevel."
"Det finst vel noko i huset einkvan stad," sa den gamle kona, og vandringsmannen fekk det han trengte.
Han rørte skikkeleg om i gryta.
"Det her blir ein prektig suppe som ein kan by herrar på," sa han.
"Ja, sei det!"
"Men med litt mjølk blei den enda betre."
"Jaså, seier du det?"
"Ja då, men når det no ikkje finst noko mjølk, får vi greie oss utan."
"Å, for all del, det finst nok litt mjølk," sa den gamle kona og kom med ei bøtte.
Han slo mjølka i gryta, rørte flittig om og sa: "Om vi no hadde litt salt kjøt og nokre gulrøter og poteter å leggje i og litt smør å frese den av med, så skulle det bli ei suppe å by sjølve kongen."
"Å blå kors," sa den gamle kona, "å by sjølve kongen på suppe!"
"Jojo men, men når det no ikkje finst, så."
"Å jo, for den del finst det vel."
Den gamle kona gav han alt han ville ha, og då suppa var ferdig, tok han opp spikaren, stappa den i lomma og baud den gamle kona å smake.
Ho smaka og smatta.
"Var den ikkje god, kanskje?" spurde han.
"Jo heilt framifrå. Tenk at ein kan koke så god suppe på ein spikar. Det er då underleg."
Den gamle kona kunne ikkje rose kokekunsten hans nok. Og då vandringsmannen ville leggje seg til å kvile på golvet, gav ho han heller den beste senga si. Då han skulle gå neste morgon, fekk han ein blank riksdalar i vennegåve.
"Takk og heider!" sa den gamle kona. "No har eg fått lære meg å koke suppe på ein spikar."
"Ja, men det trengs jo noko meir til enn berre spikar," sa vandringsmannen.
Og slik oppstod ordspråket: "Det er ingen kunst å koke suppe på ein spikar om ein berre har noko å jamne den med." 

Bilder: Hassel: Carl Axel Magnus Lindman Bilder ur nordens flora. Hoslegutua: Eget. Alm: Flora Danica. Fanten og kjerringa: Th. Kittelsens tegning til Nils Gabriel Djurklous Svenske eventyr og sagn.

Til Næs!

I morra drar pakker vi konge og kronprinser og drar på tur til Næs Jernverk for å være med på Grunnlovsjubileumsmarkeringa hos n' Jacob Aall. Det blir stas!

Bilde: Nes Jernverk i Holt sogn, fra Norge fremstillet i Tegninger av Christian Tønsberg fra 1848.

20. mai - Broderkjeden

Det ble aldri skrevet en rapport om hva som skjedde på Eidsvoll. Det er underlg at det ikke engang ble skrevet et referat! Alt det vi vet om hva som skjedde på Eidsvoll i disse seks ukene vet vi fordi mange av de 112 representantene skrev dagbøker og brev.
Nicolai Wergeland, faren til Henrik, skrev om denne siste dagen:"Denne sidste dag på Eidsvold lutter Venskab og Cordialitet". Jeg vet ikke hva "Cordialitet" betyr, men jeg synes det låter så flott! En annen, som het Jacob Aall fra Nes Jernverk skrev: "Haandslag og Venskabs Forsikringer uten Tal, (...) Alle Tilstedeværende vare bevægede og man saa endog Taarer i mange Øje". Er det ikke så vi kan se det for oss? Alle som en visste at de hadde vært med på noe som landet og verden ville huske  i århundrer. Det var tårer i manges øyne. Mange visste at noe lignende ville de aldri få oppleve igjen. Så var det en som foreslo at alle de 112 skulle ta hverandre i hendene og danne en broderkjede. De tok hverandre i hendene og sa med høy røst "Enige og troe, indtil Dovre falder".
En annen som het Schmidt skriver: "Det var i Sandhed en alvorlig og højtidelig Stund og gid de Følelser den vakte maatte bevares i ærlige og gode Hjerter".

Den 20. mai 2014 skal mange gjenskape denne broder- og søsterkjeden på nytt: "Enig og tro til Dovre faller". Det er sterke ord. Som både barn og voksne skal få lov å si på nytt. Jeg håper det blir mange og lange slike kjeder gjennom hele landet tirsdag 20. mai!

19. mai på Eidsvoll - egen konge!

Etter den 17. mai nærmet alle representantene seg slutten på Eidsvolloppholdet. Grunnloven var fullført og alle representantene hadde i tur og orden skrevet under med navnet sitt i blekk og forseglet signaturen med det røde lakkstempelet.
Men det hadde skjedd enda noe mer den 17. mai. Norge skulle nå velge sin egen konge. Dette var den avgjørende dagen for kronprins Christian Frederik på Eidsvoll: Ville han bli valgt? Ville mange stemme mot ham?
Resultatet av avstemningen kom samme dag. Valget var enstemmig for at Christian Frederik skulle bli Norges nye, egne konge! De aller fleste, de som tilhørte Selvstendighetspartiet, stemte nok på Christian Frederik ev et helt og begeistret hjerte. De som tilhørte Unionspartiet - eller "Svenskepartiet" hadde nok sine tvil, men stemte på ham allikevel. De visste at det var stor risiko for at svenskene ikke kom til å godta dette valget. Husker du matros Even Thorsen i fra Arendal - som måtte ha hjelp til å skrive navnet sitt under på Grunnloven? Da han ga sin stemme til Christian Frederik, la han til at han stemte som han gjorde på betingelse av at Christian Frederik styrte ifølge den nye konstitusjonen - altså Grunnloven. Even var nok en snartenkt kar. Han var redd for at den nye kongen skulle glemme Grunnloven og kanskje gripe all makt selv!

Den 19. mai var en høytidsdag på Eidsvoll. Da erklærte Christian Frederik at han aksepterte forespørselen om å bli Norges nye konge. Landet hadde fått en ny konge - valgt av folket selv.
Det var snart tid for å reise hjem.

God 17. mai, Bærom!

Siste hurra på Jar, Snarøya og Storøya

Siste Grunnlovshurra på Bærumsskolene: 12 dager, 30 skoler, 34 forestillinger og mer enn 11 000 barn! Det merkes at det snart er 17. mai. På Jar hadde de strøket skolefanen, funnet fram klassefanene og begynt å forberede den store flaggborgen. Jar er også en diger skole med mer enn 500 elever som heldigvis har dobbel gymsal.  

På Snarøya hadde de pyntet hele skolen, i alle vinduer og på veggene var det 17. mai-tegninger og 1814-silhouetter, og på biblioteket var det utstilling av Eidsvollsbygningen lagd av lego og bord dekket som for 200 år siden. Synd vi ikke fikk tid til å se den utstillingen. 

Aller siste skole var Storøya, Bærums nyeste og nesten minste skole med litt over 100 elever. Forresten er skolen kjempestor, og fra høsten blir de mange. Siden de store elevene var på leirskole ble det forestilling for en liten flokk i en stor sal. Det var en fin avslutning, vi fikk til og med tid til å å svare på spørsmål etter teateret. Og etterpå, da alle hadde gått og vi Søstrene satt igjen alene på scenekanten og spiste matpakke og så ut over den tomme salen, da tenkte vi at kommer jammen til å savne dere, Bærumselever!

Hurra på Tanum og to ganger på Grav

Nest siste dag på Tanum hvor de holdt på å lage fantastisk flotte nye klassefaner til 17. mai. Hver klasse har tegnet grunnlovsmotiver og så har voksne sydd. På Tanum er det trær til matauk for folk og dyr. Ved skolen står det både almestyvinger og askekaller. Almebladene hadde akkurat sprunget ut men askekallene hadde bare tykke knopper. På Tanum er det godt å være!   

Grav er Bærums aller største skole, så der hadde vi to forestillinger, først for de store og så for de små. Det var igrunnen veldig moro og interessant, for store og små ler jo av ganske forskjellige ting. Og alle lo! Grav har jobbet med Grunnloven og 1814 hele uka og gjort mye fint, blant annet har noen laget film - med oss Søstrene som statister. Vi opplever jammen mye!     

Grunnlovshurra på Hosle, Eiksmarka og Montessori

Ny uke med nye skoler i mairegn. Først Hosle hvor vi fikk være overraskelse for elevene og starten på grunnlovsopplegget deres. Veldig spennende og morsomt å stå gjemt på scenen og høre på at elevene sang 17-maisanger og vente på vår tur. Kjempehyggelig å få være overraskelse!

Neste var Eiksmarka som må være en av de aller største skolene i Bærum, med over 600 elever - det er 100 mer enn det var i hele Bærum i 1814! Det var så vidt elevene fikk presset seg inn i den store gymsalen og de som satt foran fikk nesten oss Søstrene og danskekongen og kronprinsene i fanget. Men det var stor stemning, og mange blide elever som vinket oss avgårde!

Og til slutt var det Montessori på Ballerud gård med rundt 80 elever. På Ballerud er det litt som i 1814, med låve og stabbur og flere andre hus rundt et tun. Der fikk alle fint plass i et lite rom. Det er jammen stor forskjell på skolene i Bærum, og veldig, veldig hyggelig!

Skoler i Bærum: Levre skole på Lævregården under Kørsås

På Levre har det bodd folk fra eldre jernalder. Navnet kommer av lifrar, kanskje fordi Levregården ligger på en høyde som ligner på en lever? Rundt 1814 sa folk gjerne Lævre. Da var gården delt i Nordre, Søndre, Vestre og Mellem Levre. Nordre Levre er den eldste. Våningshuset fra 1765 ligger der ennå, like ved skolen.
 

Levrefolket kjørte malm og jern på Malmveien mellom Malmskriver- gården i Sandvika og Bærumsverket. Det var bratte kneiker opp Evjebakkene og mot Verket med malm, og nedover med ovner og stangjern. Levre setret på Avtjenna og hadde kalkovn både øst for Levrebekken og nord for Brynsveien ved Levreveien, og kalkbrudd.

Brenning av kalk til å mure med - lim som folk sa før - var god inntekt for folk i Bærum gjennom mange hundre år. Det er jo derfor vi har en kalkovn - limovn - i kommunevåpenet vårt.

Mange murer i Bærum og Oslo er murt med lim fra Levre. Blant annet leverte Levre kalk til Akershus festning i 1597 og brente kalk i årene rundt 1814. Ikke langt fra skolen ligger Kalkstien. Den går langs gamle kalksteinsbrudd, nedraste store og små bondekalkovner og slaggsteinshauger.

Klufta var husmannsplass under Levre. Den lå ved foten av Kolsås, nedenfor Topåsplassen, ved den eldgamle tjodveien mellom østre og vestre Bærum. Busteru' var også husmannsplass under Levre. Fra Bursteru kom Busteru'n som tente brannvarden på Kolsås i 1716, da Karl 12.'s soldater kom til Bærums Verk. Det var den natta han traff heksene oppå toppen. En av dem var Kari fra Klufta. Det kan du lese om her. I 1814 brant det også krigsvarde på Kolsåstoppen.

Steder å gå hvor folk gikk i 1814: Levre gård, Malmveien mellom Malmskrivergården i Sandvika og Bærums Verk, kalkstien, seterveien til Avtjernseter, Kolsåstoppen hvor det var brannvarde i 1814, og Dælivannet.

Kari Klufta, fra Heksene på Kolsås Budstikka 1974
En sommerdag i 1715 kom det en jente over tunet på Kolsberg, en gård under Kolsås i Bærum. Hun gikk inn på kjøkkenet til kona på gården og spurte om det var så at de trengte en tjenestejente der. Jo, de gjorde da det, sa kona. De ble fort enige. Men jenta kunne vel trenge litt mat, mente kona og kom frem med et fat med graut som hun hadde satt av til fire mann som skulle til skogs neste dag. Jenta åt opp alt sammen på en-to-tre. Kona ble forskrekket. 
Mannen på gården satt midt på kjøkkengulvet og gjorde limer. Han kikket opp på jenta av og til. Da hun var ferdig, sa mannen: "Ja, mor, dette har du gjort godt. Denne jenta kommer til å ete oss ut av huset." Så ille ble det nå ikke.
Kari het jenta. Vakker var hun, og flink. Hun arbeidet som en kar både ute og inne. Med hennes stell trivdes kuene som aldri før. 
En dag var det for lite mat på bordet. "Dette blir for lite," sa jenta. "Jeg skal se å skaffe noe, jeg." Hun gikk ut. Om litt kom hun inn igjen med fløtegraut i et digert fat. "Her, godtfolk," sa hun og satte det midt på bordet. Alle på gården ble mette. Ikke nok med det. Naboer og kjerringer ble budsendt og fikk spise alt de orket. Bedre graut kunne ingen minnes å ha smakt!
Kari var fra Klufta, en skarve plass under bratthenget på Kolsås. Det var et kvarters gange fra Kolsberg til Klufta. De som holdt til der hadde ord på seg for å ha godt lag med hulder og trollpakk på Kolsås. Det var nok der Kari hadde lært heksekunsten med grauten. Den var god å ta til der det var dårlig med mat. Og det var det nok støtt på Klufta. 
  
Nøkken i Dælivannet
Gikk du tjodveien fra Lævre imot Dæli og Haslom, kom du nær de bratte veggene under Kørsåstoppen og de gamle bygdeborgene. Der måtte du trø varsomt, for bakom der var det trollpakk som kunne komma ut og ta jenter i berg. Og så var det Dælivannet hvor Nøkken holdt til. Du kunne se han lure i vannflaten, med tomme auer og bustehår. Han kunne lage seg om tel en en flåte, eller en hvit hest, for å lokke folk tel seg ut i vannet. Nykr er navnet hans, elvehest betyr det. For å verne deg måtte du si navnet hans, eller kaste noe av stål i tjernet og si et nøkkevers. Da mista han makta over deg.   

Nøkk, Nøkk! Nål i vann!

Jomfru Maria kastet stål i vann!

Du synker! Jeg flyter!

Nøkken, fra Solør på Hedemarken

En gang var nøkken i kast med en gut. Han havde skabt sig om til hest. Gutten syntes det skulde være gildt at få ride; men hesten var høi og gutten var liden og han kunde ikke komme op på dens ryg. Da han havde strævet med det en stund, sa han: "Je nøkker (orker) ikke op." Men da reiste nøkken som en børsekule lige i sjøen så fossen stod; for han tålte ikke at høre navnet sit.

Bilder: Muren ved Malmskrivergården med ovnsplate fra Bærums Verk: eget. Nøkkebildene: Th. Kittelsen, wikimedia commons.

Skoler i Bærum: Jong skole og setra på Høksvollen

I riktig gammel tid het Jong Jórangr. Hestvika betyr det - fra Jór som betyr hest og angr som betyr vik. Det har bodd folk på Jong fra eldre jernalder. I 1814 var det tre Jong-gårder: Østre Jong, Vestre Jong og Mellom-Jong, som også ble kalt Grå-Jong. Gårdene hadde flere husmannsplasser og kalkovn, kølabånnen Jongsbånn og seter på Haugsvollen i Vestmarka.

Haugsvollen, eller Høksvollen som folk sa før, er en av de eldste setrene i Vestmarka, og den største. I 1774 var det ni gårder som setret på vollen, Aas, Jong, Grini, Haug og Kirkerud, og Billingstad og Åstad i Asker. Fra tidlig på 1800-tallet bodde det også husmannsfolk der hele året.

I 1814 var setertiden i Bærum lang, fra rundt Skoklefallsdagen 3. juni på primstavkalenderen. Den dagen var våronna slutt, åkrene var pløyd, kornet var sådd, hesten skulle spennes fra skjekene - skoklene - og du skulle sitte med henda i fanget. Da rusla buskapen fra Jong seterveien - fereksla - mot Vestmarka, eller Setermarka som folk sa før. Der ble de hele sommeren, helt til rundt Mikkelsmess 29. september.
Setertia var den fineste tia på året for både folk og fe. Kuer, griser, høner, geiter, sauer, hund og katt fikk være med på setra, men hestene måtte være igjen på gården, for det var mye arbeid som  måtte gjøres.

Fjøsene og løene til de forskjellige gårdene lå spredt utover setervollen. Budeiene, seterkjerringene, bodde flere sammen i størhusene. De melka, ysta ost og kinna smør og hadde gjerne noen unge seterjenter som hjalp til. Og så var det gjeterungene som passet på dyra i gjeterskauen. Det var mye som var farlig i skauen for en liten gjeterunge. Det var både ulv og bjønn, og så var det underjordiske, tusser og troll. Og hulder, eller Ulera som Bærumsfolk kalte henne. Ulera var en pen, ung jente med lang, lys flette. Og hale! Ulera hadde kurompe under stakken!

Bølingen hennes var feite blå kuer med gullbjeller og gullknotter på horna, og alltid ujevnt antall - 9 eller 11 eller fler. Om sommeren bodde Ulera i berg og under jord. Dit kunne hun lokke med seg gjetergutter. Huldrekallen - en liten stygg mannsling med lang nese - lokka med seg gjeterjenter, for han kunne gjøre seg om til den flotteste kar. Ble du tatt av huldrefolket, var det ikke sikkert du kom tilbake.

Kaffi-Kari og huldrekua
På Haugsvollen var det ei seterkjerring som hette Kaffi-Kari. En St. Handsdag var det ei stor feit bjelleku med fin og grann låt i bjella som hadde kømmi inn i fokken hennes. Det var ei av kyra tel Ulera det, som kom fram på midtsommerdagen. Om hu bare hadde hatt noe a sølv eller stål og fått kasta over ryggen på ei huldreku, da hadde kyra blitt hennes. Men Kaffi-Kari hadde verken sølv eller stål. Og rett som det var så hadde kua blitt borte i en tåkedott.   

Huldrelokk fra Krokskauen, Reidar Holtvedt 
Kom Rinder, kom Kinder, 
kom Dunker, kom Dale, 
kom Sale - - 
Og etter kom Raukølln,
kom Flat i nakken,
kom Kavringstatten,
kom Ringer i øra, kom Kilestuten min!
Kom Strandrøyra, kom Røykerøyr,
kom Nybån og Fagersi,
kom Mjælkeringa og Gullsnora,
kom Knarte, Knippe, Krulla,
Løva, Dannemarka,
Norska, Braska, Brilla,
Klinkaros - - 

Fra fjellet og seteren, P. C. Asbjørnsen, utdrag 
Det var utpå eftermiddagen, og solen sto alt lavt nede mot åsen. Med ett ble jeg så søvnig, men jeg ville ikke sove. Rett som det var, hørte jeg en hund som gjødde, kubjeller som klang så klart som om de var av sølv, og langt borte blåste det på lur og lokket, så det ljomet i skog og åser.
Om en stund så kom det utover rabben kløvhester med kjeler, myseflasker, smørbutter og alle slags bukjørrel, og en buskap av grå stuter og store brannete kuer, så fete og vakre at jeg aldri hadde sett maken til dem hverken før eller siden. og på hornene hadde de gullknapper og om halsen sølvbjeller; men foran gikk der en stor frigge, som hadde en lur i hånden og en melkekolle med sølvgjorder på, og hun gikk og snakket med kuene og nevnte dem ved navn. Men slike navn hadde jeg aldri hørt før. Så begynte hun å lokke:

Granehøg og Greve,
og Vindelett og Lave,
og Lurve og Larve
og Spegelglatt,
Rekkje og Snekkje
Lulo
lulolo, lulo, lulo, lulo, lulo, lulo.

Da buskapen var forbi, reiste jeg meg og skulle se hvor det ble av den, men jeg så ikke annet enn buhunden og en jente, som just ble borte bak noen små granbusker. Den jenten hadde blå stakk, og under stakken syntes jeg jeg så en kurumpe. Så forsto jeg grant det var huldren.

Bilder: Mellom- Jong: "I kveldingen kom de fram til en stor, grom gård" - illustrasjon til "De tre Kongsdøtre i Berget det blaa" i P. Chr. Asbjørnsen, Eventyrbog for Børn III. Norske Folkeeventyr, København 1887. Kjerrringa med Staven: Elling Holst og Eivind Nilsen, Norsk Billedbok for børn, 1890 opg huldra: Th. Kittelsen, 1892, wikimedia.

Skoler i Bærum: Blommenholm på Oksehoved

Blommenholm skole ligger på gamle Oxehoved gård. Den ble ryddet i eldre jernalder. Navnet betyr oksehode, så kanskje det var et eldgammelt offersted på gården. Eller kanskje fikk den navnet fordi Sandviksåsen lignet ryggen på en okse med hodet på Oxehoved. I skoleplanen fra 1813 kalles gården Oxud.

Fram til 1789 hørte Ladestedet Sandviken med havnen og Malmskrivergården til Oxehoved. Til Ladestedet Sandviken kom båter med jernmalm fra Arendal og Kragerø til Bærums Verk. Fra Verket kom ferdige ovner, støpegods og stangjern som ble skipet ut i verden. I Malmskrivergården bodde Malmskriveren. Han holdt orden på malm og jern til og fra Verket og hvor mye hver kjørekar fraktet.

Husmannsplassen Milesten var vertshus og hvilestue for reisende på Den drammenske kongevei til Sandvika og Drammen. Nå heter veien Gamle Drammensvei. Milesten lå akkurat en gammel norsk miil - 11,295 km - fra Christiania torv.
Oxehoved brente kalk i Bjerkåsen og ved Sjøholmen. Rett ved skolen ligger en gammel låve. Kanskje muren er murt med kalk fra kalkovnen?
I 1814 bodde Madam Ingeborg og Johannes Engebretsen på Oxud. Ingeborg var 58 år og Johannes 49. Datteren Kirsti på 26, tre tjenestedrenger, to tjenestepiger, en legdegutt, en huskone og enda to mannfolk bodde på gården.

Ingeborg hadde flyttet til Oksehoved i 1788 da faren hennes kammerråd Gustavus Strømboe, tidligere eier av Kjørbogodset, kjøpte gården. På gården var den kjekke unge gårdsbestyreren Johannes. Ingeborg og Johannes ble forelsket i hverandre. De måtte treffes i all hemmelighet i Jomfrulunden, for kammerherre Strømboe var svært imot forbindelsen. I 1814 var det ikke vanlig at folk giftet seg utenfor sin stand - med noen som var av bedre eller dårligere familie. Og frøken Ingeborg, som var datter av en kammerherre, var av mye finere familie enn gårdsbestyrer Johannes som bare var en vanlig bondegutt. Men Ingeborg ble gravid. For å unngå folkesnakket ble hun sendt bort, kanskje til herregården Blomesholm i Bohuslen i Sverige. Etter at kammerherren døde kunne endelig Ingeborg og Johannes gifte seg. Det var kanskje de som ga gården navnet Blommenholm.

Steder å gå hvor folk gikk i 1814: Milesteinen like ved skolen, Gamle Drammensvei til Malmskrivergården i Sandvika, eller mot Stabekk.   

Nissen på Blommenholm, fra Bærum
Engong for lang ti’ sia som jenta på Blommenhølm sette julegrauten ut tél nissen, tok ’a aa hadde smørret unnerst i nollen for aa érte’n. Da nissen fekk se at de’ ittno smør var paa grauten, blei’n sinna, aa for aa hevne sei, jikk ’n tel fjøse aa vrei hue om paa den besste kua. Men da’n saa hadde iti opp grauten aa fekk se smørret paa bønn, angr’an sei. Han tok da den dræpte kua aa jikk tel Ramsta’ me’ ’a, der tok’n ei som lign’a, la den daue paa baasen i stelle’ aa jikk te’ bars tél Blommenhølm me’ den andre aa sette ’a paa baasen tel den han hadde dræpt. De’ var ingen som mærka no’ tél denna ombyttinga før’e vaaren kom aa kuene blei slept ut; for da strauk kua té’ bars tél Ramsta’ aa folka der kjendt’a igjen me’ engong. De’ blei mye stri om denne kua.” 

Bikkjene og nissene, fra Bærum
Ei månelys natt satt det engong to nisser på et låvetak og erta to bikkjer som sto ne'under og gjødde på dom. Nissene hadde moro a' bikkjene og tøgde seg mer og mer ut over takskjegget, og best det var, stupte dom ner. Da sette bikkjene på dom og åt dom opp. Om morran var det itte anna enn to svarte askeflekker å se etter dom. 

Om nissen, fra Bærum
I Bærum var det to nisser på to nabogårder som var så fæle til å stjele høy fra hverandre. De møttes på halvveien med hver sin høyballe, fortelles det, så føk de i tottene på hverandre og sloss så folk i månelyset kunne se høyet som en sky over snøen. Men neste dag kunne de ikke finne så mye som et høystrå. 

Det var en nisse som var var så fæl til å holde i høyet når tjenestjenta skulle plukka høy til kyra og så plutselig slippe. Da for jenta baklengs bortover låvegolvet mens nissen lo seg skakk. 

Frøken Strømboes store kjærlighet, fra Bærum: En bygds historie
Johannes Engebretsen kom først som gaardsbestyrer til gaarden, og der utviklet sig et kjærlighetsforhold mellem ham og Strømboes eneste datter. Dette vilde forældrene ikke vite noget av, da han var en almindelig bonde; men de unge holdt trofast ut og pleide at træffes i en lund vestenfor hovedbygningen. Denne lund kaldes endnu Jomfrulunden. Og da forældrene døde blev de gifte og kom i flere aar til at bo paa Blommenholm. 

Bilder: Sandvika sett fra Kalvøya: litografi av J. F. Eckersberg. Milestøtten: eget. Nissen på låven: Nils Bergslien. Frieriet: "Vignette auf einem Dresdener Liebesbriefbogen mit Goldschnitt." Xylografi, 1815.

Fin fredag på Blommenholm, Jong og Levre

Nå begynner vi å bli kjent i Bæromsbygda anno 1814. Nå vet vi for eksempel at Blommenholm het Oksehoved og ble kalt Oxud, at milestøtten enda ligger på det som var husmannsplassen Milesten en mil fra Christiania og at vi fortsatt kan kjøre Gamle Drammensvei akkurat som folk gjorde i 1814.

Vi kan faktisk kjøre nesten til Jong skole hvor det fremdeles er grønne jorder og rester av de gamle Jonggårdene og du kan se i både til Kolsås og Skaugumsåsen hvor brannvardene lyste i 1808 og 1814.

Og til Levre kan vi kjøre Malmveien fra Malmskrivergården, over Sandvikselva og Rønne elv og opp Evjebakkene, til gamle Lævre gård under Kolsåstoppen med hovedbygning fra før 1814. 

Og vi gir oss bare helt over, så flinke kulturverter og kulturkontakter det er over alt! De gjør virkelig en kjempejobb med å ordne matter og stoler og benker og lys, gi oss kaffe og vann, få hele bølingen ut og inn på rekordtid, ønske velkommen og takke. Stor takk til alle på Blommenholm og Jong og Levre!

Skoler i Bærum: Lommedalen skole ved Lomma med lom

Lommedalen - eller Lommdæl'n som folk sa før - har navn etter elva Lomma som renner gjennom dalen, fra langt innpå Krokskauen til Vøyenenga. For to hundre år siden ga Lomma kraft til kverner, møller og sager i dalen og til Bærums Verk og spikerbruket på Hammerbakken. I 1808 røyk den store dammen ved Trehørningen. Da var det storflom på Verket. Lomma har nok navn etter lommen, den rare fuglen smed føttene nesten bak på halen, som skriker sårt som et barn i skogen og varsler styggvær.  

I 1814 var Lommedalen som en egen bygd i Bærum med over tjue gårder og rydningsplasser og mange husmannsplasser som ligger der ennå, fra Eine i syd og opp til Kampen. Kuene dro til seters på Vensåsseter, Langebru, Barlinddalen og Jonsrudkampen. Skolen ligger på Øvre Trulsrud - eller Trursu, som folk sa før. I 1813 var det fire roder i omgangsskolen i Lommedalen, med tilsammen 62 skoledyktige barn mellom 6 og 14 år:

1. rode: Hellerud, Burud, Muserud, Skollerud, Grorud, Helset. 

2. rode: Øvre Wensaas, Nedre Wensaas, Aamodt, Bye, 

Rønningspladsen Kampen. 

3. rode: Øvre Johnsrud, Nedre Johnsrud, Guriby, Kirkeby, Bjerke, Rødningspladsen Rognlien. 

4. rode: Ende, Øvre Haug, Nedre Haug, Krysby, Trulserud. 

  

Det kan nok hende ungene var redde på skoleveien, for rundt 1814 var det både ulv og bjønn. I Lommedalen er det spesielt mange steder med navn etter rovdyr: Ulverud, Tasserud, Ulvestøkket, Vesle-Tasserud, Ulverudløkka, Tassebråtan og Ulvebråtan, Gaupemyra, Bjønneberget og Bjønnemyra. I 1814 skjøt Ole Nilsen på Kampen 3 fullvoksne bjørner og en voksen ulv. I 1818 skjøt han også en bjønn og i 1819 en ulvegaupe. Det gikk gjetord om Kampen- jegerne. Hans Kampen - storjegeren som også ble kalt Jerpe-Hans - skulle visstnok ha felt 26 bjørner utover på 1800-tallet. Og da de ryddet opp i bua etter far hans, Ola Kampen, fant de 88 bjørneskaller!

Gårdene i Lommedølene brente køl til Verket. Overalt i Bærums skoger finner en navn på kølabånner som sier noe om bånnen som lå der: Tobånn, Nybånn, Fellesbånn, Gamlebånn, Bråtabånn, Olsabånn, Bikkjemyrsbånn, Kjærlighetsbånn. På Oppbrennerbånn var det engang en milebrenner datt i mila og brant opp. På Hansinebånn ble det født en unge. Og på noen kølabånner hendte det at huldra dukket opp.  

Arbeidet i kølaskauen måtte følge årstidene og passe inn med det daglige gårdsarbeidet og onnene: I mai var det våronn. I juni høgde de kølaved. I juli var det slåttonn og i august og september skurånn og innhøsting. I november  var det å kjøre kølaveden til kølabånn. I desember var det å reise mila. I januar brant du mila og i februar kjørte du køla til Verket. Så var det å å kjøre ut møkk på jordet i mars og april og så var det å begynne på'n igjen.

En vanlig kølmile ga mellom 40 og 70 lester ved som det tok 120 dagsverk å lage og som Bærums Verk brente opp i masovene på et døgn. Lommedølingene var arbeidsomme folk! Det var et vers som de brukte si på Ringerik - og så svarte Lommedølinga med samme mynt:

"Du Lommedøling 
du kølabælj,

Du holder søken, 
men inga helj."

"Du Ringeriking 
din ertesekk,

du går å lepjar 
i hvær en bekk!"

Steder å gå hvor folk gikk i 1814: Den bergenske kongevei over Krokskogen opp mærrapinerbakkene til Langebru, seterveien - fereksla - til Vensåsseter, opp og ned langs Lomma, til Kampen, til Bærums Verk, Ankerveien mot Bogstad, kølmila i Garlaushøgda og til kølabånner i skauen.

Huldrebryllupet under Høgseterbakken, Eigill Bø, Gammalt frå Lommedæl'n
"Hu bestemor som itte visste å løgn var for no, fortelte mi at da a var jente mått'a et ærend te Langebru. Da a sku him igjen, bynte det å bli skumremørt, og da a kom inn under Tjennsbakken, kom det et brurefølje ut a bakken. Dom hadde små fjolinger som dom rei på, og var kledd som valdriser og hallinger når dom var i finklea sine. Itte var dom store sjølve heller, men spelle fele kunne dom. Hu følte etter dom, men da dom kom under Høgseterbakken kom en a småkara og tok a i handa og vilde danse me'a. Hvis a det hadde gjort, så hadd'a blitt berg-ti'n. Da fekk a stotre fram: "I jøsse namn," og så blei hele føljet borte i Høgseterbakken. Men de låta hu hørte, kunn'a så lenge hu levde. Og sønn min speller dom den dag i dag." 

Huldrene i Sandbruhagan, Tryggve T. Johnsrud, Bryllup i Bærum
To jenter i Lommedal’n var engong ute og og gikk, da dom kom til Sandbruhagan, fekk dom høre så fin dansemusikk. At det var huldremusikk skjønte dom, for så fin musikk kunne itte no’n andre der få tel. Den ene jenta tok tel og ville svinge seg etter musikken, men den andre, som var eldre, fekk tak i a’ så a’ itte kom tel. For den som danser etter huldremusikk, får huldrene makt over. Hu som ville danse blei fælt gammal, og kunne te’ det siste huse flere ta’ slåtta som a’ hørte dengongen.

Nissene i Lommedalen
Før var der nisse paa hver eneste gaard i Lommedalen. Paa Aamot var der flere. Alle skulde ha like meget. Hadde man et sted faat rikere avling, drog nissene dit. Engang møttes to nisser. De var fra Bøe og Jordbærhaugen, med hvert sit høifange. De slos saa høiet føk.

Værvarsel fra Lommedalen
Kom det hatt over Trulsrudkollen i middagshvilen, var det å dra ut og berge mest mulig høy før regnskura kom. Lukta av grisemøkk og kloakkum var tydelige tegn. Jo mer det lukta, jo lengre ville uværet vare. 

Om lomen, fra Vest-Agder
Lomen flaug ut før Vårherre fekk skapt han ferdig. Så kasta Vårherre føtene etter han. Difor kom dei så langt bak.

Bilder: Lom: Archibald Thorburn, 1918. En Bjørnejakt, Johan Fredrik Eckersberg, 1858. Huldra og kølabrenneren fra 'Svenska folksägner', Herman Hofberg, 1882, tegnet av Per Daniel Holm. Tussebryllup: Th. Kittelsen. Nissene: Glædelig jul, Nils Bergslien 1887.

Skoler i Bærum: Lesterud skole i kølaskauen

Lesterud var husmannsplass under Skollerudgården som ble ryddet en gang i middelalderen. Skolli er det gamle ordet for rev og rud er rydning, så Skollerud var en rydningsgård med mye rev. Hva Lesterudnavnet kommer av er ikke godt å si, for lest kan være flere ting. Kanskje bodde det en skomaker der som brukte skomakerlest når han laget sko. Noen kaller også sokkene sine for lester. 

Men jeg lurer nå på om ikke Lesterudnavnet har med kull å gjøre - eller køl som Bærumsfolk sa før. Ihvertfall ble det brent køl på Lesterud og på plassen Kølabånn like ved. På alle husmannsplasser og finneplasser i nærheten bodde det folk som brente køl. Ordet lest kommer av av last og er et hulmål. En lest kunne være 12 tønner korn, 16 tønner malm eller 18 tønner kull og salt. I Bærum var en køllest 9 tønner. Det er rundt 1,45 m³, eller omtrent så mye som en hest kunne greie å trekke. Det gikk en lest køl oppi en kølkørj. 

Det var hundrevis av kølabønner i Bærums skoger. Om du kommer til en flat fin plass i skogen og sparker litt i bakken og finner helt kølsvart, feit jord, da står du på en gammel kølabånn hvor det har vært kølmile.

Det var vanskelig og hardt arbeid å reise og brenne en mile. Først reiste du kongen, en stor stokk i midten av mila. Rundt kongen reiste du mileveden, 4 alen eller 2,5 m lang, stående litt på skrå. Langs "kongen" var det en tennkanal.

Når mileveden var på plass måtte mila bares og jordes - dekkes med granbar og jord. Mange kølabrennere pjutret på mila før de tente - leste fra skrifta eller svarteboka eller et vers, og kastet på litt av julematen for at mila skulle bli god. Så måtte mila stå og ulme i 2-3 uker, midt på svarte vinteren, og kølabrenneren måtte passe på som en smed, så varmen var helt riktig, ikke for varm og ikke for kald. Så måtte mila slokkes med vann, døpes. Da var det ofte ei vassmerr, et kvinnfolk som bar vann.

Når tre varmes opp til 150 grader fordamper vann og sevje. Mellom 150 og 275 grader blir treet til kull uten å brenne opp, men blir temperaturen over 280 grader brenner alt opp. Det hendte at kølmiler brant opp og kølabrenneren mistet hele årslønna. Mellom 1808 og 1814 var det stille i kølskauen. Da var det dårlige tider på Verket og kølabrennerne hadde dratt i krigen mot svenskene. Her og her kan du lese mer om kølbrenning i Bærum.

Milevers fra Røros
Brenn i regn og tørke
I måneskinn og mørke
Nitjan daga uta stans
Beskytt ho Hellige Sankt Frans

Steder å gå: Bærums Verk, kølveien Ankerveien fra Bærums Verk til Bogstad, kølmila i Garlaushøgda, Den Bergenske kongevei over Krokskauen, Barlinddalen - Bællingdæl'n - ovenfor ved Buruvann, Vensåsseter hvor mange av Lommedalsgårdene setret.

Pinnebønn, fra Bryllup i Bærum, Tryggve T. Johnsrud
Engong for lang ti’ sea blei det borte ei jente i Bærom. Folk mente hu var ”hau’tien.” Og dom ringte med klokkene i både Haslom og Tønnomkjørka, men det hjælpte itte, hu blei borte. Engong no’n var ute og lette etter’a og satt på en kølabånn og hvilte, kom det en gammal tusseladd ruslandes, han stavra seg fram med stokk i handa. Han helste på følket som satt der, og fekk greie på å dom gikk etter. Da tok’n to pinner og la i kors på bønn og tok så te å mana. Best det var, kom jenta farandes opp tor bakken så klølastomp og støv gauv om’a. Da dom så spørt a’ å a’ hadde vøri henne, sa a’ at a’ ”hadde vøri hos no’n følk og hatt det så gildt atte.” Og den kølabønn heter ”Pinnebønn” den dag i dag.

Svartevannsfisken, fra Bryllup i Bærum, Tryggve T. Johnsrud
Finnen i Bøleløkka gikk ofte tel Svartevannet og fiska; men da sette'n sti over gjole tel finnen i Barlinddalen. Barlindfinnen harma seg over detta, og brukte seg jamt på Dølaløkkafinnen, men det hjælpte itte. Teslutt gikk Barlindfinnen tel Svartevannet og trølla fire bein på fisken. Men da slutta Dølaløkkafinnen å fiske der. Sea den da'n har fiskene i Svartevannet fire bein (vannsalamandere). 

Bilder: Kullmile ved Skusvik i Flesberg som produserte trekull til Vinoren sølvverk, fra Terra Buskerud. I midten: Fra Persbonn i Vestmarka, bygging av trekullmile, 1983, Bærum kommune herfra. Nederst: Tolv mand i skoge, Th. Kittelsen, Tirilil Tove-serien.

Skoler i Bærum: Rykkinn skole ved kølaveien til Verket

Rykkinn skole er egentlig både Berger og Gommerud. Begge som har navn etter hver sin gamle gård. Bergergården er den eldste gården i omegenen, ryddet i eldre jernalder. Navnet kommer av berg. Det er ikke så rart, sånn som den ligger - rett under Gommerudåsen og like ved Kolsås. I 1814 var Berger delt i Nordre og Søndre Berger. Da sa folk flest Bærjer. Bergerkuene dro til Avtjennsetra om sommeren.

Gommerudgården ble ryddet i middelalderen. Egentlig het den Gudmundrud – gården som Gudmunds ryddet. Gården var en av de fire første gårdene som tilhørte Bærums Verk. Alle som bodde i arbeiderboligen og i husmannsplassene på Gommerud for to hundre år siden jobbet på Bærums Verk.

I 1814 var Rykkinn en liten plass med mange folk. Navnet ble skrevet Røchind, men folk flest sa Røkkinn. Rykk inn, betyr det, for Rykkinn var en plass hvor folk kunne rykke inn og ta seg en hvil. Plassen lå ved ved den gamle Gruveveien langs Eineåsen hvor malmen fra Busoppkastet ble fraktet til Verket tidlig på 1600-tallet. Da malmen begynte å komme med båt fra Arendal og Kragerø til Malmskrivergården i Sandvika ble veien kullvei, kølavei, fra Kjaglidalen, Bjørumskogen og Isimarka. I kølkjøringa i februar kunne det stå kølkjørere i kø fra Isigrenda til Busopp og enda lengre. Da passet det bra å ta seg en hvil på Røkkinn. Køllassene var digre kurver, kørjer, av treflis på meier, med magre gamper foran og en sotsvart kølkjører som holdt i tømmene.

Det gikk med utrolige mengder trekøl til den digre masovnen på Verket. På et kart fra 1780 er det 11 kølaveier fra Bærums skoger til Verket, fra over 600 miler hvor det ble brent kull. I den travleste tiden om vinteren kom det et køllass  hvert annet minutt gjennom gata på Verket, rundt 15 000 lass til sammen. På den tiden var ikke Verket rent og fint som nå! Og det er derfor inngangen til de små arbeiderboligene i Verksgata ligger på baksiden - så ikke folk skulle få så mye skitt inn i stua.

Fra 1807 var det stille på Rykkinnplassen i februar. Det var nedgangstider på Verket på grunn handelsblokaden og Napoleon og krigen mot Sverige og  ikke stor kløatrafikk.

Mange av verksarbeiderne og husmenn og mannfolk ellers i Bærum var i krigen som soldater i "Grev Wedels frikorps" og det "Askerske kompani av Nordenfjeldske gevorbne infanteriregiment". I Tanum kirke hvor Rykkinnfolket gikk hver eneste søndag var det nesten bare unger, kjerringer og gamle gubber.

Steder å gå hvor folk gikk i 1814: Gommerudåsen, Eineåsen, Busoppkastet  og skjerpene, St. Olaven, Juntekjærka, Berger og Gommerud gårder, langs Lomma forbi Spikerbruksfallet til Bærums Verk, Bærums Verk med Verksgata, Hovedbygningen, Verksfossen, Værtshuset, Klokkeboden, kirkeveien til Tanum kirke, seterveien til Avtjerna.

Junta og Juntekjærka, Arne Mohus 
Juntekjærka er en stor stein i Gommerudåsen. Steinen ligger på en kirke - derav navnet. I Gommerudåsen bodde Jotuntrollet. Juntekjærka hørte henne til. 

Junteåsen heter kollen ovenfor helseheimen. Olav Kristensen Gommerud ble dratt på kjelka av mor sin. De skulle til skomakeren i Røkenkroken. Da de kom et stykke på veien, ropte gutten til moren: "Se den sværingen som krabber opp over åsen. Se den fine stakken hun har, og kjeppen." 

Lefse-Lars og huldrefjøset, Reidar Holtvedt
Dom fortælte om en som hette Lefse-Lars innante Kjaglia. En gong lå'n på ei ta Belsetbønna og brende ei mile, men midt på natta hadde'n vakne ta det tusle utføre. Og brått var'e ei fremmen kjerring som lokte på koiedøra te'n. 
- Du mann, du svir håret ta ryggen på likeste kua mi! sa'a og hadde vøri så ærj at det gnistre ta'a.
Huldrefjøset hadde løggi like underan mila, da måtru. Men han Lars kunne itte gjøra noenting, han, mila kunja itte fløttast, hu, etter at hu var tent, hu måtte brenne ferdig. Detta hadde'n sagt tel'a au, begripeligen - men huldrekjerringa hadde hemne seg - han Lars hadde støtt vøri sjuk etterpå, og det var itte lenge, så døe'n.

Bilder: "Den reisende søker etter folk på skiftet og treffer endelig bakstepiken i bryggerhuset". Lavering av Johannes Flintoe og kullkurv, digitalt.museum. Skiløperen: Johannes Senn: "En norsk Skieløber", soldat med uniform fra 1808,  publisert 1811, wikimedia. 

Rykkinn, Lesterud og Lommedalen, nesten i kølaskauen

Rart hvor store forskjeller det er i Bærum! Tirsdag var vi ved sjøen og midt i bygda der det nesten bare er villaer med hager rundt, og hvor Pløen bodde i Bærums første villa ved Den Drammenske hovedvei i 1814. Onsdag var vi nesten i kølaskauen hvor folk brente køl til Bæromsverket og hvor det løp ulv for to hundre år siden.

Først var vi på Rykkinn rett under Eineåsen, med elever fra både Berger og Gommerud i gymsalen. Det er kanskje siste gangen vi er i den gamle gymsalen, for nå skal skolen rives og Rykkinnelevene skal få en ny skole. Jeg gjetter at de gleder seg. Da forestillingen var ferdig, skulle alle som hadde lært noe nytt rekke hånda i været. Det ble masse hender. Lurt!

På Lesterud sto en kulturvert klar og ventet på oss i regnværet, og utenfor salen var alle elevene klare. Maken til god organisering og flinke kulturverter - vi startet faktisk 10 minutter før tiden og alt gikk som smurt, med en god del ekstra hurraroping. På Lesterud er det lett å tenke seg tilbake til 1814, for like ved skolen er det jorder og gårder og like bakom ligger kølaskauen.

På Lommedalen skole like ved Krokskauen er det nesten som å komme til en storgård i gamle dager, med hus rundt et tun: Det fine gule Hovedhuset og Kårstua og festsalen som ser ut som en låve både utenpå og inni. Men så viser det seg at det er en flott scene inni låven, med flyttbar vegg og teknisk utstyr og helt moderne. Nå skal det bygges enda et hus på herregårdskolen. Det skal hete Nystua - akkurat som nye hus ble kalt i gamle dager.

Skoler i Bærum: Lysaker skole og vertshuset ved Den drammenske kongevei

Lysaker betyr den lyse åkeren. Gården ble kanskje ryddet i yngre jernalder, sånn som mange andre Bærumsgårder. I 1814 var Lysaker en ganske liten gård med bare en husmannsplass. Husene på gården lå omtrent der hvor togstasjonen ligger nå.
Men det var mye liv og røre på gården likevel. Ved gården var det både mølle og sag i den store Fåbrufossen. Saga gikk om natta og mølla om dagen. Fossen ble også kalt Lysakerfossen, Sagfossen og Møllefossen. Over elva var det bru hvor hovedveien fra Christiania til Drammen og Ringerike, Den Drammenske kongevei, gikk. Nå heter den Gamle Drammensvei.

I 1809 hadde Peder Anker fått bygget Kjerraten i Åsa. Det var en innretning som dro digre tømmerstokker fra skogene til Peder Anker i Valdres og Land oppover mellom Steinsfjorden og helt opp til Damtjern. Fra Damtjern ble tømmeret dratt med hest over til Storflåtan. Derfra ble det fløtet nedover elven til Svarten, Kringla og ned til Langlivann, videre ned Langlielven til Bogstadvannet og Lysakerelven til Peder Ankers sag ved Sagfossen hvor tømmeret ble saget opp til planker og fraktet til Vækerø. Det er en sang fra denne tiden, om Peder Anker:

Jeg går og stanker 
og bærer planker

for kammerherre Anker,

for litt brennevin og litt øl

og litt kobber og litt sølv.

Brennevin og øl fikk du kjøpt for kobber- og sølvslantene dine, hos Ole Torgersen i vertshuset på Lysaker, et gult fint murhus bygget i 1808. Rundt 1814 drakk folk mye mer brennevin enn kaffe, fra tidlig morgen til sene kvelden. Det var ofte livlig i vertshuset på Lysaker når det var fullt av hester utenfor, og reisende, plankekjørere og arbeidsfolk som drakk øl og brennevin, sang drikkeviser, spilte kort, fortalte skrøner og sloss. Da kunne det være bra med en Bærumsbonde på bytur som kunne ordne opp.

Fra skjenkestua på Lysaker, Historier fra Krokskauen, Reidar Holtvedt
Makan tel kjempekar som Anders Hønni har visst aldri vært i Bærom. Engong kom'n tel skjenkestua på Lysaker og skulle ha seg en pel brennevin som skikka var når dom var på bytur. Det var fullt ta følk som ståka og bærte seg og slogs. Det var et stort følje ta hallinger og  vallerser, måtru.
- Ja, kunne du greie detta for meg, så skulle du ha takk au, sa verten te'n Anders, og så gjekk'n inn tel dom og sa at nå fekk dom te seg som følk, og så fata'n en halling og slo rundt seg med, og rødda stua så døm kom huestups ut gjennom døra allihop!

Folk sang mye i gamle dager, lange sanger med mange vers som alle kunne utenat. Sangen Norges skaal var så populær at den nesten ble nasjonalsang og ble sunget av både Eidsvollsmenn, plankekjørere og bønder fra Bærum. Og så var det drikkeviser som den under her.   

     

Drikkevise, fra Plankekjørerne av Asbjørnsen og Moe 
O søde klare brennevin! 
du er min livsens mellemsin, 
du er mitt hjertes fogdrial, 
mitt blekk, min penn, min lindrial - al - al!

Norges Skaal, Johan Nordahl Brun

For Norge, Kjæmpers Fødeland,

Vi denne Skaal vil tømme,

Og naar vi først faae Blod paa Tand,

Vi sødt om Frihed drømme;

Dog vaagne vi vel op engang

Og bryde Lænker, Baand og Tvang;

For Norge, Kjæmpers Fødeland,

Vi denne Skaal udtømme!

Hver tapper Helt, blandt Klipper fød,

Vi drikke vil til Ære;

Hver ærlig Norsk, som Lænker brød,

Skal evig elsket være!

Den vrede Livvagts Vaabenbrag

Forklarer trolig Nordmænds Sag.

Hver ærlig Norsk, blandt Klipper fød,

Vi drikke nu til Ære!

En Skaal for Dig, min kjække Ven,

Og for de norske Piger!

Og har Du en, saa Skaal for den!

Og Skam faae den, som sviger!

Og Skam faae den, som elsker Tvang

Og hader Piger, Viin og Sang!

En Skaal for Dig min kjække Ven,

Og for de norske Piger!

Og nok en Skaal for Norges Fjeld,

For Klipper, Snee og Bakker!

Hør Dovres Echo raabe: «Held!»

For Skaalen tre Gang takker.

Ja tre Gang tre skal alle Fjeld

For Norges Sønner raabe Held;

Endnu en Skaal for Dig mit Fjeld,

For Klipper, Snee og Bakker

Steder å gå hvor folk gikk i 1814: Langs Lysakerelva til Fossum og Bogstad, fossene med fundamenter for sager, møller og brufester, Gamle Drammensvei, "Svingen"veiskille på Stabekk, og Gamle Ringeriksvei. Men hvis du vil se det fine gamle Lysaker vertshus så må du nok dessverre dra til Norsk vegmuseum.

Bilder: Glassmaleri fra 1700-tallet. Karene som sloss: Th. Kittelsen. Karene i skjenkestuen er herfra. Norges Skaal fra wikimedia. 

Skoler i Bærum: Høvik Verk skole i vika hvor de høstet høy

Høvik betyr høyvika, vika der hvor folk høstet høy. I Høyvika har det bodd folk der helt fra eldre jernalder.  I 1814 kalte folk flest Høvik for Hevik. Da var det bare noen små husmannsplasser i viken der hvor Høvik Verk skole ligger nå. Det var den rike Marcus Pløen fra Christiania som eide både Søndre Høvik, en del av Nordre Høvik og Ballerud gård. Lord Høvik ble han kalt. Huset hans var Bærums første villa. Der bodde han fra tidlig på våren til jul. Ellers bodde han i byen.

De som eide storgårder hadde både tjenestefolk og husmenn. En husmann fikk låne hus og jord på en gård mot å arbeide på gården når det var nødvendig. I tillegg måtte de arbeide for seg selv. Ved sjøen bodde det ofte strandsittere. De hadde bare hus og lite eller ikke noe jord og levde av å fiske. Husmenn og strandsittere var fattigfolk. Kanskje hadde de ei ku og et par sauer som ble rodd ut på beite på øyene utenfor om sommeren. Høvikgårdene hadde flere husmannsplasser: Gullbakken, Saltbuvollen, Høvikoddden, Ommen, Myrenga og Holtet.

På Saltbuvollen var det saltbu og saltkoking i gammel tid og fram til 1600-tallet. Der hadde gårdene i nærheten felles saltkjele i en bu hvor de kokte salt fra sjøvann. Sjøvann ble frosset i store saltepanner og kar. Så ble isen tatt bort. Da hadde vannet som var igjen blitt mye mer salt. Så ble vannet kokt lenge over store bål og til slutt lå bare saltet igjen. Salt var nødvendig for at maten skulle holde seg og ikke råtne og mugne og bli dårlig. Under Napoleonskrigen rundt 1814 var det saltmangel i Norge og folk begynte med saltkoking igjen, kanskje på Saltbuvollen også. Nå til dags kaller vi Saltbuvollen for Sarbuvollen.

På husmannsplassen Høvikommen, eller bare Ommen, var det kalkovn. Plassen lå ved sjøen ved Høvikstranden. Der ble kalksteinen brent til kalk - lim - til å mure med. På Ommenplassen var det også havn for båtene som fraktet stein fra kalkbrudd på Bjerkholmen.
Båtstø var en liten husmannsplass hvor småbåter la inn. Husmannen på Båtstø levde for det meste av å fiske. Rundt 1814 fisket folk ved Høyvika både laks, makrell, sild, horngjel, torsk, hvitting, adskillige slags flyndre, hummer, lyr, berggylte og hummer. Redskapen var bunngarn, landnot, settegarn, krok og hummerteiner. Fisken rodd de inn til Christiania og solgt der. Best fiske var det rundt midsommer og utpå høstparten.

Steder å gå hvor folk gikk i 1814: Langs vannet rundt forbi ommen til Høvikodden, eller til Båtstø og Sarbuvollen, Glassverkveien - den gamle gårdsveien mellom Ommen og Søndre Høvik, eller Gamle Drammensvei til Malmskrivergården i Ladestedet Sandviken.

Regle for å telle tær

 Den datt i sjøen, 

den drog an opp, 

den bar an hjem, 
den la an i seng, 

og den spelte basen 

for alle fira fem.

Ro ro til fiskeskjær
Ro, ro til fiskeskjær
mange fisker får vi der
én til far og én til mor
én til søster og én til bror
og to til den som fisken dro 
og det var lille ... 

Ro, ro til fiskeskjær,
hva slags fisker får vi der?
laksen fet og flyndra bred
torsken grå, noen silder små
og ålen stor og lang som så
og ålen stor og lang som så.

Ønskefisken
Det var engang en fisker som var så fattig at fillene hang og slang om ham og han eide ikke matsmulen i huset. Fiskeren og kona hans hadde ingen barn, men de bodde sammen med den gamle skrøpelige faren og den blind moren til fiskeren. 

En dag fiskeren var på fjorden og rodde fiske, så dro han en merkelig fisk opp fra dypet. Den var stor og fet og glinsende blank, og den snakket. "Slipp meg uti," sa fisken, "så skal du få oppfylt et ønske." "Bare ett ønske? Det pleier å være tre. Kanskje like godt at vi spiser deg," sa fiskeren, sulten som han var. "Ett eller ingen," sa fisken. "Men du kan få tenke deg om. Og når du har tenkt, så ror du ut hit igjen og roper på meg." 

Fiskeren slapp fisken uti igjen og gikk hjem for å spørre familien sin om råd. Først gikk han til moren. "Kan du ikke ønske at jeg får synet tilbake," ba hun. Så spurte han faren. "Be om gull," sa han. "Hadde vi bare gull, så slapp vi å sulte!" Så spurte han kona. Men hun bare så på ham med triste øyne og han visste at hun mest av alt i verden ønsket seg et barn. 

Fiskeren tenkte både vel og lenge og slutt kom han på noe lurt. Så rodde han ut på sjøen og ropte på fisken. Den kom som den hadde lovet og fiskeren sa: "Jeg ønsker at moren min skal se barnebarnet sitt ligge i en vugge av gull." Og sånn gikk det. 

Bilder: Fiskerbønder fra Vestlandet, Johann Heinrich Senn, fra plansjeverket "Norske Nationale Klædesdragter", utgitt i København 1812-1815, herfra.  Saltsyding: Olaus Magnus' "De nordiske folkenes historie" 1555, wikipedia. Fisken har jeg tegnet.