30. juli 1814: Kom norrmän, knyten brödraband!

Svenskene marsjerer, de kommer på geledd, taktfast gjennom Sverige og krysser grensen ved Kornsjø, myldrer inn Norge, mot Prestebakke og Berby og til Idd hvor de slår leir for natten - på vei til Fredriksten festning og Halden - 6000 svenske soldater med blå og gule uniformer, vel fødde, godt trente og godt utstyrte - mot 200 norske jegere.

De kommer for full musikk - tamburer og piber - tramper i takt og synger en marsj av Johan Karlsson, feltprest fra Näshult under Napoleonkrigen, skrevet før Norgesreisen for å oppildne soldatene - ingen husker visst melodien lenger, lykkeligvis mener noen. Denne versjonen er hentet herfra.  

Sång under Tåget til Norrige 1814 
I ynglingar, som hemma går, 
Förutan vapen, jag er spår 
(Choir:) Er  kyssar ingen flicka mer, 
Och inga Lagvar vänta er.

Men jag är Svensk och Krigare, 
Som icke fruktar Kulorne; 
(Choir:) Från Tysklands slättor segershäll 
Jag vandrar nu til Norriges fjäll.

Vår stora Prins han för oss an, 
Om segran ingen tvifla kan 
(Choir:) Den segrat har vid Leipzigs Port 
Han fruktar icke Christian stort.

En Svensk är aktad i alla land, 
Förakta de vårt brödraband; 
(Choir:) Så skola Norrmän röna ifi, 
Att ej med Svenskar skåmtas må.

Den Tolfte CARL i vintren kall 
Marcherade till Frederikshall, 
(Choir) Och døden mötte honom där, 
Men Hjeltens död ej hämnad är.

Nu hämndens timme slagen är, 
Men Svensken ingen hämnd begär, 
(Choir:) Än bjuda vi en fridsam hand, 
Kom Norrmän! Knyten fridens band.

Då gå vi till vår Fosterbygd, 
Att lefva uti fridens skygd; 
(Choir:) Muskötten, altid brukt med fog, 
Bortbyts mot Makan och en Plog.

De klager på veiene - får vi høre fra NRK Østfold som dekker krigen dag for dag - for nordbaggarna har felt trær over dem på kryss og tvers og de er smale og bratte og sølete og ufremkommelige og særlig med kanoner og hester og vogner så unge prins Oscars hest stuper og han må kaste seg av og det er absolutt ikke lett å marsjere i god svensk orden. Skuddveksling er det også, blant annet ved Prestebakke. Jädrans norrbaggar, tenker de sikkert, og ikke Kom norrmän, knyten brödraband. 

Bilde: Ljunggren, C. J. (1855). Minnes-anteckningar under 1813 och 1814 årens kampagner uti Tyskland och Norge. Stockholm: Bonnier, herfra. 

Olsok - Olavsvaka

Fra gammalt er Olsok festdag i Norge, minnedagen til Hellig Olav. Primstavmerket er gjerne en øks - en stridsøks eller den han ble drept med på Stiklestad - men det kan også være en høygaffel, for nå er slåttonna ferdig. Olavsvaka ble feiret med høytidskost - rømmegraut kokt på årets nye mel, og nybrygget øl og bålbrenning utover i lyse sommernatta. "Er Olavsdagen våt, skal bonden hauste med gråt," sa folk i Frosta. Og i Gauldal sa de "Skinner sola så mye olsokdagen at en kan sale en hest, blir det godt år." 

Olav den Hellige - Olav II Haraldsson med tilnavnet Digre - var konge i Norge fra 1015. Han hadde reist rundt på bygdene og kristnet nordmennene med øks og ild. I 1028 erobret Knut den mektige Norge. Knut var konge av England og Danmark, tenk det - dansk konge i Norge på den tiden også! Olav likte dårlig at Knut tok makten og dro i østerled for skaffe seg hærmenn og gjenvinne riket.

Diger kan bety både kraftig og tykk. Snorre beskriver Olav som "en kjekk kar. Han var vakker å se til, middels høy av vekst. Han var svært tettvokst, hadde store krefter, lysebrunt hår, bredt ansikt, lys hud og rødlett ansikt.Han hadde usedvanlige gode øyne, de var vakre og så kvasse at en kunne bli redd for å se ham i øynene når han ble sint. Olav var svær i idretter og kunne mange ting. Han var god til å skyte med bue og siktet godt. Han kastet spyd bedre enn de fleste, var hendig og hadde et sikkert øye for all slags håndverk." Andre sier han var stutt og tjukk og ikke særlig pen, med diger ølvom, korte bein og rødt utslett i fjeset, rå og brutal og lite sympatisk. Mer om Olav her, det er ikke godt å bli klok på ham.

Navnet Stiklastadir kommer visst fra å stikle som betyr ”å gå ustøtt og forsiktig, med små steg og stive føtter: gå og stikle eller stikle seg fram” skal vi tro Trønderordboka. Stiklastadir var altså stedet hvor hærmennene hinket og hoppet og gikk ustøtt og vaklet omkring etter slaget” - .

Det sies at det var 7000 mann fra bondehæren og 3600 mann fra hæren til Olav Digre som møttes i slaget på Stiklastadir 29. juli 1030. Slaget ble kort. Olav kjempet tappert, men allerede tidlig på dagen fikk han et hogg i venstre bein av Torstein Knarresmed. Kongen lente seg mot en stein, kastet sverdet sitt fra seg og falt i bønn. Da stakk Tore Hund ham i magen og Kalv Arnesson stakk ham i halsen. Det ble Olav Digres bane.

Etter slaget begynte det å skje merkelige ting. En blind mann fikk synet igjen etter å ha strøket Olavs blod øver øynene. Folk fortalte om Olavs storverk, om jygrer og troll han hadde gjort til stein, om hellige kilder som dukket opp i fotsporene til hesten hans, om håret, skjegget og neglene som vokste på ham etter at han var død, at det strømmet en herlig duft fra ham og at han var rødkinnet som om han nettopp hadde sovnet! Ett år og fem dager etter slaget, 3. august 1031, ble Olav Digre erklært helgen: Óláfr hinn helgi. Norge var kristnet og vikingtiden slutt.

St. Olaven, sagn fra Bærum
En gang var sjølveste Sante Olaven ute og rei over Kørsåstoppen. Han skulle heim tel Ringerike der´n var vokst opp. Da han var heilt oppe på Kørsåsvarden, snudde han seg og oppdaga at´n blei forfulgt av fiende-folk, en hedningekonge  var'e vel. Da treiv´n pisken sin, Olav, og tel å piske gampen så'n gjorde et voldsomt sprang fra Kørsåstoppen og tvers over dalen tel ytterst på Gommerudfjellet. Enda kan du se spora etter'n akkurat der'n landa. St. Olaven heter det.  

Og i 1814? 29. juli har svensker gått i land på Hvaløerne, og de første svenskene krysser grensen på vei mot Fredriksten gjennom Enningdalen. Det er også den dagen da Christian Frederik fra sitt hovedkvarter på Moss Jernverk sender et opprop til de norske styrkene: "Vaabenbrødre! Timen er kommen, da I skulle besegle den Eed, I have svoret, at hævde Norges Selvstændighed, ved at vove Liv og Blod for det elskede Fædreneland”. På Arkivverket kan du lese hele. På Spydeberg Prestegårds hjemmeside kan du lese mer. Og her på Onsøske Jæger Compagnis hjemmeside.  Og her - hvis du vil ha den store oversikten: VG's Spillet om Norge.  

Øverst: Sommernatt, Kitty Kielland, 1886. Mon tro om det ikke er fra Bærum? Kong Olav dør på Stiklestad, fra Flateyabók, 1390. Så samme motiv fra Olav den helliges saga, Snorre, tegnet av Halfdan Egedius, 1898. Nederst St. Olav fra Översô kirke i Sverige, fra midten av 1400-tallet.

Sjusoverdagen 27. juli

Ska tru åssen de har det, soldatene ved svenskegrensa denne mårran i 1814, tett sammen under teltduken med halm under seg og ulltepper over. Itte no sjusoving der i gården. Ska tru når reveljen gikk og hva de fikk tel frokost - rugbrød kanskje, en harsk sildebete eller no saltkjøtt, og en dram? Bedre da å være offiser - da fikk du både himmelseng og nattpotte og vaskevannsfat og møblemang i teltet, skikkelig mat fikk du og. Ska tru om tamburen - trommeslageren - kom seg opp? Ska tru om de sang for'n - kanskje en gammal dansk barnesang?

Op, lille Hans, op, lille Hans,
hør, nu synger lærken!
Nej, lille mor, nej, lille mor,
det er dørens knirken!

Op, lille Hans, op, lille Hans,
op og gå i skole!
Nej, lille mor, nej, lille mor,
åh, jeg er så dårlig!

Op, lille Hans, op lille Hans,
op og slå på tromme!
Ja, lille mor, ja, lille mor,
ja, nu skal jeg komme!

Og været? Regner det på Sjusoverdagen, da skal det regne i sju uker. Ikke bra for svartkruttet, det.

Værtegn fra Nannestad
Hvis det regnet hele dagen, skulle det regne i syv uker. Var det så lenge oppholdsvær at man kunne sale en hest, ville været bli skiftende. 

Fra Numedal
De sju sovere går inn 27. juli og varer i sju uker. Begynner de med regn, går de ut igjen med godt vær, og omvendt. 

Fra Vestfold
So mange slags merke og tegn det er;
men Våthatt og Vassause-dagen især
det oftast vil kome ei bløyte.
Renn sjusovermorgonen våtleg og grå,
då er det å ottast at ein vil få
i sju vikor regnvær og bløyte.  

Syvsoverdagen 27. juli er dagen til De hellige syv sovere som forresten sikkert var mårrafugler - sju kristne menn fra Efesos - Johannes, Maximian, Konstantin, Martinian, Malchus, Serapion og Dionysius hette de - som i det Herrens år 250 itte ville ofre til keiser Decius' guder. Keiseren sendte soldater etter dem og de måtte gjemme seg i en grotte, men der blei de funnet og murt inne. Da la de seg likeså godt tel å sove og våkna itte før i år 447, nesten 200 år seinere, fordi noen gjetere åpna grotten. Så bekjente de sin tro for keiser Theodosius II og biskopen av Efesos og sovna igjen for bestandig, og så blei de gjort til helgner som hjælper mot feber og søvnløshet. Mot mot sjusoving også, vil jeg tro.

Bilde: Militærtromme fra Hadeland, Digitalt Museum. De syv soverne, fra 1400-talls manuskript, wikipedia. 

"Fienden havde den 26de angrebet Hvaløerne og vor Flotille var gaaet tilbage."

26. juli 1814: Bernadotte - tidligere general, nå kronprins av Sverige med det nye navnet Karl Johan - erklærer Norge krig og reiser mot Hvaløerne - Hvaler. På Hvaløerne venter kommandørkaptein Thomas Fasting dem med 33 kanonsjalupper og sju kanonjoller.  Svenskene forsinkes av regn og vindstille, men ankommer dagen etter med fire linjeskip, tre fregatter, tolv kanonskonnerter og 50 kanonsjalupper under generaladmiral Johan af Pukes kommando. Fasting sniker seg raskt og umerkelig unna med roflotiljen. Karl Johan blir selvfølgelig sur siden han hadde tenkt å ta den - men nå ligger sjøveien inn i Norge vid åpen.



Oberstlieuntenant Jens Christian Schrøder beskriver det slik i sine Erindringer hvor han også uttrykker en viss misnøye med forpleiningen:
Den 28de Juli meddelte Brigaden, at Krigen var udbrudt. Fienden havde den 26de angrebet Hvaløerne og vor Flotille var gaaet tilbage. Divisjonen holdtes færdig til opbrud fra Cantonnementet til Sannesund. da Fredriksstad maate ansees i Beleiringstilstand, kunde Proviant ikke længere modtages der, men man henvistes til Moss, hvor dog ikke var nogen Feltbagerovn, og saaledes bleve Troppene endvidere tildelte Havre til Formaling. Man tænkte sig, at Tropperne under et Felttog skal male Korn og modtage Havremel i Bivouacene. Bataillonen fik Ordre til at besætte Glommen fra Sannesund, Major Schrøder blev Posisjonschef, og tildeltes ham det 3die Batteri Dahm. 

Svenskenes ankomst er levende beskrevet under, i Fra Krigens Tid (1807-1814) Bidrag til den norske Marines Historie Samlede og udgivne af N. A. Larsen. Christiania, 1878:
Ved Hvaløerne, som man maatte vente vilde blive stærkest truet, sammendroges i Løbet af Mai Maaned 32 Kanonchalupper og 2 Morterchalupper, hvortil noget senere sluttede sig 2 Kanonjoller, alt under Kommando af Norges næstældste Søofficier, Kaptein Thomas Fasting. Et Kompagni af det vestlandske Musketerregiment under Kaptein Tostrup placeredes paa Kirkeøen og et halvt Kompagni (50 Mand af thelemarkske Jægere under Sekondløitnant (den senere saa bekjendte Oberst i dansk Tjeneste) Helgesens Kommando stationeredes paa Røed paa søndre Sandø. Styrken var delt i 4 Divisioner med 8 Chalupper i hver, de senere ankomne 2 Kanonjoller stationeredes i Sponviken under tvende Maanedsløitnanters Kommando. De 4 Flottilledivisioner havde til Chefer Sekondløitnanterne Wiese, J. C. Smith, Klinck og Hesselberg. Løitnant Klinck havde Station ved Røed, og til hans Division attacheredes de tvende Morterchalupper under Artilleri-Maanedsløitnant Christensens Kommando.

Omtrent samtidigt ankom Afdelinger af den svenske Roflottille, der samlede sig i Dynekilen, og som bestandig trak flere og flere Forstærkninger til sig, ligesom ogsaa endel af den svenske søgaaende Flaade (5 Linieskibe, nogle svære Fregatter og endel mindre Fartøier) under den 72-aarige Admiral Baron Pukes Kommando lagde sig ved Koster i Midten af Juli Maaned. Den 25de samme Maaned bemærkedes megen Bevægelse og Uro baade i Dynekilen og ved Koster, og en uafbrudt Færdsel med Baade mellem de Svenske indbyrdes, hvilket syntes at bebude et snarligt Angreb. Dette viste sig ogsaa at være Tilfældet; thi om Morgenen den 26de, da Veiret var klart med en laber Bramseilskuling af sydlig Vind, rykkede den svenske Skjærgaardsflaade ud af Dynekilen i fuld Slagorden, medens samtidigt de svenske Skibe ved Koster lettede og styrede nordover. Den norske Styrke indtog strax de anviste Stationer, Løitnant Klinck i Herføl-Sundet, Løitnanterne Wiese og Hesselberg i Sækkens nordre Del og i Grævlingsundet og Løitnant Smith i Laursvælget. Den svenske Skjærgaardsstyrke bestod af 7 Batailloner med 12 Chalupper i hver, og blandt disse fandtes 1 Bataillon dækkede Kanonchalupper forsynede med faste Master og Seil, altsaa 84 Fartøier ialt. Samtidigt viste sig ogsaa 80 til 100 store svenske Rokkebaade, der førte 5000 Mand Soldater. 

Den svenske Skjærgaardsflaade kommanderedes af Kommandør af Wirsén. De norske Fartøier ventede nu hvert Øieblik, at den svenske Flottille skulde angribe, men da der indtraadte fuldstændig Stille, saa at Seilskibene laa uden Kommando, fandt Angrebet ikke Sted den Dag, uagtet Baade foer frem og tilbage mellem de svenske Flaadeafdelinger og det ene Signal vexledes efter det andet. Om Aftenen fik Kaptein Fasting Ordre fra Hovedkvarteret paa Hafslund om at trække sig tilbage, gaa over Christianiafjorden og tage Station ved Vallø, Hovedstyrken af Flottillen med Proviantfartøiet og Musketererne afgik derfor Kl. 11 om Aftenen; Løitnant Klinck blev tilbage med sin Division samt med Jægerne med Ordre til at oppebie næste Dag for at se, hvad Svenskerne vilde foretage sig, samt med Ordre til ikke at udsætte den ham underlagte Styrke, men at retirere til Fredriksstad eller til Slevigs Batteri, naar Fienden rykkede frem. Da denne Fremrykning næste Morgen fandt Sted, tog Klinck Løitnant Helgesen og hans Jægere ombord og trak sig i god Orden tilbage forfulgt af en Afdeling af den svenske Roflottille under af Wirséns egen Kommando. De Norske brændte af Begjærlighed efter at maale sig med Svensken, men den strænge Ordre, ikke at skyde det første Skud, holdt Iveren i Tømme.

Den hele norske Styrke naaede saaledes Vallø i god Behold med Undtagelse af de 2 Kanonjoller, som under Retræten blev afskaarne og søgte op i Thorsøkilen, hvor de sænkedes. De Svenske tog dem imidlertid senere op igjen og førte dem med sig til Sverige.

Ved Vallø laa samtlige 6 norske Orlogsbrigger, og med disse forenede nu Flottillen sig med Undtagelse af Løitnant Smiths Division, som fik Ordre til at tage Station ved Laurkullen, og Løitnant Klincks, som stationeredes ved Vealøs og Løvøerne ved Horten.

Bilde:  Dansk kanonsjalupp, 1807-1814. Batteriet på Holmen, Risør 1814. Tegning av kanonjolle fra boken Norges Sjøforsvar 1814-1914, utgitt i 1914, alle wikipedia. Linjeskip og fregatt, Christoffer Wilhelm Eckersberg, antagelig mellom 1820 og 1850, digitalt.museum. Slaget mellom fregatten Tartar og fire norske kanonjoller samt en kanonsjalupp i 1808, wikipedia.

Kvelden før krigen, stille før stormen

Våthattkveld 25. juli 1814, regn i hatten og sånn ska det bli i mårra og, ihvertfall blir det regn på Hvaler og vindstille, når'n Karl Johan kommer anstigende. Regn er dårlig for svartkruttet. Dårlig for svensken, men bra for oss.

Skal tro hva de gjør nå, hvor de er akkurat nå, i 1814 - Hans Haslom, bondegutten ifra Haslom som blei korporal i dragonkompaniet i 1805 bare 16 år gammel - nå er'n 25 og sersjant i Artilleribrigaden og har vært på Eidsvoll og lagd Grunnlov og valgt den nye kongen og i mårra ska'n kanskje i krigen.

Og soldatene i Askerske kompani av Nordenfjeldske gevorbne infanteriregiment, karer og unggutter fra husmannsplasser rundt om i Asker og Bærom, en dragon fra hver legd, over 22 år de fleste, og over 1.55 høye og skal være soldat i 8 år, hvor er de? Munderingen - skal tro om de har fått de nye grågrønne uniformskjolene som ikke syns like godt i terrenget, eller om de har de gamle røde med gule slag? Og har de chacot på hue, med fjør og tilbehør? Skal tro hva de har i tornisteret - ranselen av kalveskinn - skjorte, strømper, leirlue, sko og såler, bukser felttourniquet, barberkost og -kniv, nål og tråd, lommebok, topplue til bruk om natta, og kanskje bibel eller salmebok? Og i brødposen - er det smørask, kniv og treskje og brød oppi for noen dager? Og våpen - har de sabel, muskett og bajonett klar? Og nok kuler og krutt?

Har de fått kveldsmat og en daglige rasjon brennevin? Er det blåst tappenstrek nå? Har de kanskje skrevet no'n linjer til dem hjemme, eller dagbok, eller ihvertfall sendt noen tanker, bedt en bønn eller lest et skriftens ord, eller kanskje sunget soldatersanger for å sette mot i seg, som denne?

Soldaten og jenta, fra Urskog, Lindemann
Soldaten gikk til Jenta i Roa,
falla-lualia, lualia-lei
gikk og trampa i Munderingsskoa,
filli- laparispel,
filli-jap jap jap,
falle-lualia-la.
”Trold, fori dei,
Du kunne gaat paa Toa”,
sa jenta til Soldaten da.

Og karene ifra Verket og Lommedæl'n, de 150 som har meldt seg frivillig til Grev Wedels Gevorbene Frikorps, også kalt Bærumske Jægercorps, eller Grev Wedel-Jarlsbergs Frivillige Jæger Corps, de som greven selv har bekostet utrustninga til, grå uniformer med grønne slag, nesten makne til Det norske Jæger Corps - bare lærkasken er forskjellig, den har et smalt messingbånd til nedre kant, og riflet og fliket messingskilt i fronten og en grønn, tvunnet fjær som en kam langs pullen, som grønne haner - hvor er de nå, er det fremdeles Christian Magnus Falsen som leder dem, og greven sjøl, hvor er han?

Og er det karfolk fra Bærom tro, gamle gubber som har festa grå kokarde på lua og væpna seg med hakker og spader og møkkagreip og høygafler? Og brenner det vete på Kølsås?

Og hva gjør de rundt om på plassene og i husmannsstuene, mødrene, kjerringene, kjærester, unger, og de gamle gubbene - engster seg, uroer seg, trøster hverandre, ber for sønner, fedre, ektemenn og hjertenskjære? Det er lite mat i stuene, det er ihvertfall sikkert, for mye av det lille som var har de sendt ifra seg, flatbrød, smør, det lille de kunne unnvære.

Det sies at det er folk på Ringerikskanten som har hørt militærmusikk, piber og tambourer innpå skauen, på åkeren, ved de gamle haugene, huldremusikk, sett småfolket har de og, med uniformer og muskedundrer og sabler og musikanter, de ruster seg til krig de og, og drar avgårde før oss vanlige dødelige, for å passe på sine.

Dystetrommen fra Buskerud, herfra
Paa Toten er der en Gaard hedder Dyste. I Nærheden af den er der en stor Haug, hvorfra de Underjordiske eller Haugfolket i gamle Dage – ja vel nok endda, om der kom noget galt paa for Land og Rike – i Krigs- og Ufredstider rykkede ud med en Krigsmagt, som tog Vejen udover Hadeland, langs østre Siden af Ringerike, og Krogkleven og videre indover did hvor man i den Tid holdt Basketag med Svensken, saasom Kjølberg Bro, Onstads Sund og flere Steder.

Denne de Underjordiskes Udrykning skal bestandig, efter hvad gamle Folk paa Ringerike kunde fortælle, have foregaaet saa en 8 Dages Tid før de almindelige Krigsfolk maatte afsted, og man hørte da en dump Lyd af en ordentlig Krigsmarsch, bare ikke fuldt saa skraldende som af en almindelig Tromme; men lagde man sig ned paa Marken med Øret til Jorden, hørtes den ganske som en almindelig Marsch. Og det kunde ogsaa hænde at der var mere end bare Trommen at fornemme.

Saaledes hændte det i 1814, da nok Krigsmagten maatte rykke ud ovenfra her midt paa Vinteren, at et Par troværdige Fiskere med sine egne Øjne tydelig saa hele Rækker Geværer med Bajonetter paa ude paa Stensisen. Dette var nok under en Hvil for de hørte først Trommen en Stund efter, og det var vel da de begyndte at marschere igjen. Men ingen Folk var efter Fiskernes Forklaring at se.

Naar der saa blev Fred og Vaabenstilstand, kunde man høre Trommen en Tid i Forvejen, før de almindelige Soldater kom, at passere den samme Vej som paa Udturen. Paa Hjemturen sagde de Gamle at der brugtes en anden Marsch med lidt livligere Takt i. Min Bedstefader kunde fortælle at det havde sig saa med Dystetrommen al hans Tid, lige fra de Norske laa i Holsten.


Da Bondekrigen var – nogle Aar efter 1814 – fortalte en Mand hedte Paal, som boede paa Krogkleven og derfor kaldtes Paal Kleven, og som var en troværdig Mand, til baade mig og flere, at han grangivelig med sine egne Øren, 8 Dage før Kaptejn Tofte kom til Sundvolden med Modums Kompagni for at holde Kustus paa Hallingerne, som dengang nok vilde ind til Byen og jage Storthinget af Gaarde, at Dystetrommen gik op Kleven saa det gav Ekko i Kuberget, og ikke mange Dage efter for den udover Kleven igjen med samme Spektakel, fordi det ikke blev videre af med hele Bondekrigen. Saa var det stilt med Dystetrommen i mange Aar, indtil Tranekrigen brød løs. Da skulde man tydelig en Søndagsmorgen have hørt den paa Ringaasen tæt ved Norderhov Kirke 8 Dage i Forvejen, og man paastod at den da vendte om der og drog op igjen. Dette var jo ogsaa rimeligt, eftersom hele Krigen blev afgjort paa Ringerike.

Her kan du se videosnutter fra rekonstruksjon av krigen på NRK og en video på youtube om en dragon, 
På linkene her er det mye interessant og fine bilder av mundering, våpen og utrustning - på hjemmesidene til Onsøske Jæger Compagni og  Elverumske Skiløber Compagnie og Det Søndenfieldske Frivillige Musqueteer Corps. Og her om Borgervæpningen.

Våthatten

Jakob Våthatt, 25. juli, har det da ofte brukt å være regn, det er ihvertfall det navnet ska minne om - at 'n Jakob får regn i lua si, og 'n Jakob, det er selveste apostelen Jakob, fettern tel Jesus, Spanias nasjonalhelgen, begravd i Santiago de Compostela 25. juli år 44  og alle pilegrimenes beskytter.

Merket på primstaven kunne være en hatt eller et sånt muslingskall som pilegrimene brukte tel å drikke av og som 'n Jakob ofte har i hatten på bilder - men du veit, det er itte så lett å skjære ut sånt småtteri i tre.

Så da blei det vel ofte seendes ut som det var ei dråpe i hatten og itte et kamskjell - og så blei'n vel regnhatt, da, som varsla regn. Og regn nå i slåttonna, det er itte bra.
Regner det på Våthatten, da blir det en fuktig høst. Itte tegn tel regn og væte i Jakobshatten heromkring, bortsett fra det som renner ta Hanna og meg i varmen. Og velsigna høytørk er det jo!
Bilder: Pilegrimer på 1500-tallet og kamskjell, begge wikipedia.

Hundedagene

23. juli - det er i dag vi går inn i Hundedagene - eller Røtmånten som folk ofte sa her på Østlandet, eller Røtnmånten - altså tia fram tel 23. august. Hundedagene - det er når mat blir dårlig før'n får snudd seg, når kjøtt råtner, mjælk surner, ost mugner og du itte er kjerring om å få piska fløte tel krem.

Hundedagene - det er når bikkjer blir gælne og folk rare, når sår itte vil gro, når det kryr ta spyfluer og vepsen er hissig, når det er makk i fisken, fullt ta manet i fjorden og det flyter styggedom opp fra bånn, når det fødes folk med 12 tær, kalver med fem bein og lam med to huer, når lynet slår ned og allting går på tverke! 

I det gamle Romerriket kalte folk Røtmånten for caniculares dies, hundedager, etter stjernebilledet Canis Major - Store Hund. På mellomtysk blei det tel Rodentage - fra Rode som betyr hund. På norsk blei det tel røtdager og røtmånten - som altså itte betyr råtten.
I stjernebildet Store Hund er Hundestjerna Sirius største. Og det er akkurat nå at Hundestjerna Sirius står nærmest sola. Allerede for flere tusen år sia mente de gamle egypterne at all uløkka måtte være Sirius sin skyld, for når Hundestjerna steig på på himmel'n, da steig Nilen også og dagene ble uutholdelig varme.

”Et ondt varsel som påfører en allerede lidende menneskehet uutholdelig smerte” sa 'n Homer om Sirius, rundt 800 føre Kristus, og det er som je sku sagt det sjøl, her vi sitter i bare serken, Hanna og je, ampre og klamme og svette før klokka sju på mårrakvisten og Hanna har itte fått mjølk i kaffin, for den var sur. Og sånn som det er i dag ska det bli resten ta Røtdagene.

Bilder: Sauen med to hoder - Jean Baptiste Coriolan, Animal fabuleux. Monstrorum historia d'Ulisse Androvandi, 1642. Sirius A og den lille dvergestjerna Sirius B - NASA. Astronomisk manuskript fra 800-tallet med illustrasjon av stjernebildet Sirius. Stjernebilde av Store Hund. Nr 3 fra SNL, resten wikipedia.

Fare, fare krigsmann

Huskser du Bro bro brille? Gå under armene på to som holdt hverandre i hendene over hodet på oss, i en lang rad til en blir fanget i den sorte gryte, og så må du velge, appelsin eller banan, og så kom du til den ene eller den andre siden og når alle i rekka var tatt til fange og hadde valgt side, så var det drakamp, kanskje om en stokk, og skrik og skrål og hurlumhei helt til den ene rekka mister taket og faller overende og de andre har vunnet.

Bro, bro brille.
Klokka ringer ell've.
Keiseren står på sitt høyeste slott,
så hvit som en mann,
så sort som en brann.
Fare, fare krigsmann.
Døden skal du lide.
Den som kommer aller sist
skal i den sorte gryte.

Helt siden middelalderen har folk lekt bro-leken, og ikke bare barn. Noen mener leken er helt fra 1014, da Olav Digre som enda ikke hadde blitt hellig, enda rev London Bridge, eller kanskje fra da den visstnok ble brent av Olav Tryggvason i 980-årene, eller ødelagt av en tornado i 1091, eller brent i 1136. Ihvertfall ligner leken temmelig mye på London Bridge Is Falling Down. 
Noen mener at det heller  må være den broa som skiller de levende og de døde, Gjallarbrui i norrøn mytologi. Noen mener leken har røtter som går 2000 år tilbake, til eldgamle riter og dansk bronsealder: For å få alle krigere til å møte raskt til kamp ble den som kom sist som kom ofret til guderne - i Danmarks bronsealder var det til Sol og Måne - Ring og Manno - samme skikk som Gallerne også hadde.


Bro-leken fins over hele Europa i mange varianter, den danske presten og folkloristen H. F . Feilberg samlet over 50 ulike nordiske. I Norge sang folk Bru bru breie og i Valdres het leken Mann i grytun. Melodien ligner på en italiensk dansemelodi fra 1400-tallet som heter Bergamasca, og en ringdans fra Tyskland fra tidlig 1700-tall.

Før sto ikke kampen mellom appelsiner og bananer - det forresten minner om sangleken Oranges and lemons, Say the bells of St. Clement's - og hva kirkeklokkene i England sier. På slutten er det sånn:

Here comes a candle to light you to bed, 
Here comes a chopper to chop off your head.
Chop chop chop chop, 
The last man's dead! 

I Hedmark, Telemark, Rogaland og Oppland valgte du stolpa og nagla. I Danmark og Sverige valgte du gjerne gull eller sølv. Men fra gammelt av sto det mellom sol og måne - den evige kampen mellom lys og mørke, dag og natt, det ond og det gode, liv og død. Noen ganger og noen steder var er det samtale mellom fangen og brokterne. I Valdres: "Kostan mann æ du?" - "E e kongens Fiskemann." I Tyskland: "Was wollet ihr?" - "Über die goldene Brücke fahren."  I Sverige: "Vil du til Gu’far eller til Fan?” Klokka ringer elleve. I den tolvte timen, før klokken er slagen og du skal dø.

Og i juli 1814, hva synger folk da? Med Napoleon vel forvart på Elba synger danskene kanskje sånn: "Brow brow brölle, klokken den er ölle, kejserens datter, den långbjænned mær og ære være krigsmand, døden skal du lide ..." mens de slikker sine sår etter krigen og tapet av Norge. Eller sånn: 

Sol og måne går verden omkring.
kejserens datter, den lange kvind,
går på gaden og svanser. 
Bro, bro, brille!

Klokken ringer el've,

kejseren står på sit høje hvide slot,

så hvidt som et kridt,

så sort som et kul.

Fare, fare, krigsmand,

døden skal du lide,

den, som kommer allersidst,

skal i den sorte gryde.

Første gang så la'r vi ham gå,

anden gang så lige så,

tredie gang så ta'r vi ham
og putter ham i gryden!

I Sverige synger kanskje noen "Bor bro brea ... frid vill jag hålla, frid vill jag tigga ... ikke släpper jag dig fram, förn du säger din kjärastes namn." Hva velger du, Gu'fader eller Fan? Eller sånn: 

Bro bro bränna

klockan ringer elva
kejsaren står i sitt höga majestät
så vit som snö
så svart som sot
Faller faller krigsman
vem ska döden vinna?
det skall han som faller i den stora svarta grytan!

Har du tagit prästens sko
prästens sko, prästens sko
har du tagit prästens sko
guld eller silver?

På grensen mellom Norge og Sverige synger de nok ikke. Der er det soldater, stadig flere som samles i kaserner, leirer og forlegninger, ved skanser, fort og festninger. Soldatene leker ikke, de synger ikke og danser. Soldatene sliper bajonetter og sabler, de pusser kanonene, geværene, riflene, muskettene, støvlene og de blanke knappene på uniformen, mens de tenker på krigen, på kongen, på dem hjemme. Sinte. Redde. Venter. Klokken slagen. Fare fare krigsmand, Døden skal du lide. Den, der kommer aller sidst, skal i den sorte Gryde! 

Og Bernadotte, hva synger han, tro? En farandole kanskje - en gammel fransk dansemelodi som lekes på samme måte som Bro bro brille og London Bridge - om en liten svale som har stjålet tre byggkorn og skal straffes korn og får tre stokkeslag som straff, små slag riktignok, men likevel! 

Passe, passe, passera

La dernière, la dernière

Passe, passe, passera,

La dernière restera.

Qu'est-ce qu'elle a donc fait

La petite hirondelle ?

Elle nous a volé

Trois petits grains de blé.

Nous la rattraperons

La petite hirondelle,

Et nous lui donnerons

Trois petits coups de bâton.

Forresten - han synger og danser nok ikke, den langbente franskfyrrige snyggingen. Siden han kom tilbake til Sverige har han han grublet og gremmet seg og forbannet "le diable prince danois" - den pokkers danskeprinsen som på skammeligste vis har tilranet seg Norge - og han har planleagt krig. Kanskje han plystrer litt - Passe, passe, passera? For nå er han klar. Den drakampen, tenker han kanskje, den skal vi vinne, vi velger kniver og de kan ta gafler, vi er mange flere, 45 000 godt trente soldater med massevis av kamptrening og med mye bedre utrustning. Skip har vi, og kanoner også. 

Og de, tenker han, hvor mange er de? 25 000? For det meste bondetamper, unggutter som ikke har vært i krigen før, med dårlige skytevåpen og lite krutt, få kanoner og enda færre skip, og nesten uten mat. Ha, tenker han sikkert. Nous les rattrapperons!  

Bilder og sånt: Detalj fra Phillippe Pigouchet's Heures a lusaige de Paris, 1497 hvor folk leker brolek. London Bridge - fra from an 1815 edition of Tommy Thumb's Pretty Song Book 1815, wikipedia. Oranges and Lemons-tegningen er Walter Cranes, lånt herfra hvor det står mer om leken i England. Bro bro brille-noten er herfra hvor det også står interessante ting om Bro bro brilleleken i Danmark. Tegningen nederst er herfra fra Storkebogen, Børnenes Musik. Sange, Lege og Dandse for en Børnekreds, samlede af en Moder, utgitt i 1889. Her er Fejlbergs forord. Og Valdresversjonen og andre norske kommer hvis de dukker opp. 

Vassausa

Om Vassausa 20. juli - Margitmesse, dagen tel den hellige Margareta - kommer med regn, blir det regn framover. Primstavtegnet er gjerne en en ause, eller en drage.  Her er'e så fint, men en kan aldri vite. Fekk ho Marit Vassausa noe i vassausa si, vart det vondt å få høyet tørt den sommeren, brukte folk å si. I Norsk Folkekalender sto det slik: Da maa man ikke røre Aager og Eng, thi sker det faar man intet godt deraf. Forresten er'e vel itte så farlig, for det er itte mange som henger høy på hesje nå tel dags.

Den hellige Margareta av Antiokia var ei kristen jomfru som sku bli gifta bort tel en fæl hedning men nekta og blei hu torturetr med kokende olje og jernkammer og ild og isvann og tel og med slukt av en drage. Men Magrete var like hel og vakker. Tel slutt høgde de a hue. Så blei hu helgen for bønder, hushjelper, fødende og ammende kvinner, og blei en ta de 14 nødhjælperne. 

Bilde: Foto Kjartan Hauglid, fra baldakinen over alteret i Torpo stavkirke som viser scener fra Margretes liv, her har hun akkurat kommet ut av dragen. Flere bilder her.

Terje Vigen - Norges nasjonalepos

Ingen ringere enn Henrik Ibsen (1832-1906) har skrevet det kjente diktet om Terje Vigen. Mange mener at nettopp dette diktet er Norges nasjonalepos. Det betyr at mange mener at dette er det viktigste diktet som er skrevet i hele Norge. Slike ting kan man alltid diskutere. Men sikkert er det at diktet forteller en historie som treffer oss rett i hjertet - den dag i dag. Diktet forteller nettopp om tiden i Norge (1809) da sulten og hungeren var som verst. Terje Vigen rodde fra Norge til Danmark for å hente korn til kone og barn. Men på grunn av Napoleonskrigene ute i Europa voktet engelske skip kysten utenfor Norge. De engelske sjøfolkene stoppet skip, tok lasten til England og arresterte dem de kunne få tak i. Slik gikk det til at Terje Vigen ble fange i England. I diktet står det at han var fange i den engelske "prisonen" i fem år. Men etter fem år kom Terje Vigen tilbake til Norge i 1814. Nå skal jeg ikke røpe hele historien. For handlingen finner du ved å lese diktet. Du kan gå inn på denne lenken: http://www.saltis.net/terjevigen.html

Det er den kjente norske tegneren, maleren og forfatteren Christian Krogh (1852 - 1925) som har tegnet de uforglemmelige tegningene til diktet om Terje Vigen. Dersom du synes diktet er for langt eller vanskelig til å klare alene, kan du spørre en voksen om å lese det sammen med deg. Man trenger ikke lese alt på en gang heller. Kanskje går det an å dele det opp over noen dager? Jeg håper at hvis du spør en voksen om å lese dette diktet med deg, blir den voksne veldig stolt og glad. Da kan dere snakke om diktet og hva det handler om.

Bildet av Henrik Ibsen er hentet fra: http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/5/5a/Ibsen_photography.jpg

I gjeterskauen, Bærom 1814

Gode dager, lange, lyse, varme. Korte netter, lyse og trygge. Nå er setertia i Bærom. I Vestmarka og Leuchsalmenninga, Avtjenna ved Hole, i Bjøromskauen, oppved Vensåsseter og langt innpå Krokskauen ryker det fra størhus og rauter ifra fjøs og skrangler ifra mjølkestell og lurlåten går imellom setrene, om bamsen sku komma.

Gjeteronga flyr berrføtt etter flokken, vasse i myrer, hoppe fra tue tel tue, fra stein tel stein og over bekken, tråkke og tråkke og trø gjennom kjerr og kratt og mellom høge graner, over grønne sletter, opp på hauger og åser og ned att, med påk i handa og gjeterhønn i ei snor, ifall gråbein sku finne det for godt å dukke opp, eller bamse brakar. Komma da, kyra, komma da Rausi, Gullsi, Gullros, Mairos, Blomros, Gorosa, Gulldokka! Og Sommerbonden, eneste karen på setra han, oksen. Og blir det kaldt i myra, så trør du bare oppi ei nylagd ruke, så får du fort nok varmen i tea. Eller holder foten under når det er ei som tisser. Eller krøker deg sammen tett innatt magan på ei stor varm kyr når flokken har lagt seg og hjorter. Med kinnet mot den varme halsen. Snuse inn lukta av ku. Lyden når hu gomler og tygger, pruster, trygg og rolig. Den store, varme, våte tunga om du har salt.

Ensomt? I sommerskauen? Der hvor det spirer og vokser og gror og flakser og flyger og rusler og tusler og kreler og kryper og knaker og knekker og sildrer og renner og suser og bruser og kvitrer og krakser og piper og skriker og surrer og summer og brummer? Ensomt i skauen hvor det yngler og yrer og tyter og eser og nesten renner over av liv? Av fuggel og orm, mygg og humle, rev, hare og den store æljen!

Og noen ganger tusler det av småfolk, tasler det av tusser, rusler av det andre følket, de som bor under beina på deg. Noen ganger kan en skimte huldra, i en tåkedott, i et solstreif, bakom ei rot, en stamme. Så vakker at det svir i aua. Eller nøkken, plutselig sørgmodig i vasskorpa på et tjern så blankt som et øye som speiler himmeltaket. En ska vite å passe seg, korse og be, itte gå etter, itte miste hue, itte la seg lokke, itte la seg lure, så går det bra. Om sommeren går allting bra. Og snart blir det bær på tuene, blått i blått, trala!

Om baggar, blomster og botanisering

Juli 1814 - da var nok Karl Johan opptatt med å planlegge hvordan han skulle tvinge sine nyervervede landsmenn nordmennene til å etterkomme Kieltraktaten. Skal tro hva han kalte oss? Det var nok noe fransk, Les Norvegiéns kanskje, for Karl Johan, eller Jean Baptiste Bernadotte som han egentlig het, kunne ikke mye svensk, og ikke et kløyva ord norsk. 

Svenskene ellers kalte oss nok for norrbaggar. Det hadde de kalt oss i mange hundre år, ihvertfall siden den påsken i 1257, da Birger Jarl - under Håkon Håkonsson Unges besøk - påla sine menn å ikke kalle de norske gjestene for baggar. Noen mener bagge kan komme fra det latinske ordet for nordmann, Norvagus, som noen ganger ble skrevet Norbagus. Noen mener det kan være en humoristisk forsvenskning av bagler, fra norrønt bagall - bispestav - som var navnet på de som lå i strid med kong Sverre og birkebeinerne  på 1200-tallet. 

Noen mener det kommer fra norrønt bágr, som betyr vanskelig, som byr på hindringer, og bágr, substantivet hindring, om det vanskelige farvannet rundt Bágaholmr festning på Bagarholmen i Nordre älv i Göta-älven -Bohus festning - Danmark-Norges sterkeste festning på 1400-tallet. Her var grensen mellom Norge og Sverige helt til 1658, og de som bodde på nordre bredd var altså norrbaggar. Siste gang festningen ble beleiret av dansker og norrbaggar var i 1678.  Bagge kan visst også bety gosse, yngling og nogot tjockt eller klumpigt, som kloss ock knöl. Bagge er visst ihvertfall helt sikkert fåretestikkel - det styggeste man kunne kalle en nordmann i middelalderen. 

Det fins en blomst som svenskene kaller baggsöta - det er den som vi norrbaggar kaller søterot og som på latin heter gentiana purpurea. Helt fra middelalderen har søterot, sammen med kvann, vært eksportert i store mengder til både Danmark og Sverige hvor den ikke vokser. Den fikk visst navnet baggsøte i Sverige fordi den kom fra norrbagge-land. Men ligner ikke blomsten kanskje bitte litt på fåretestikler?

Søterot var en viktig medisinplante til langt utpå 1800-tallet, særlig god mot alle slags mageplager, mot fordøyelsesbesvær, løs mage, brekninger, dårlig matlyst og innvollsorm. Den ble også anbefalt mot sykdommer i lever, milt og hjerte, hoste og halsesyke, brystverk og vatersott, tuberkulose og til og med mot pest!

Søtrot smaker fryktelig bittert og beskt, men kalte du den beskrot - eller bitterrod som den kalles i Danmark - så ville den hjelpe dårligere mot sykdomsvetter og styggedom: "Vil du kalle meg søte, skal eg skaden bøte; men vil du kalle meg beiskrot, so gjer eg inga bot”. Karl Johan kalte den nok gentiane pourprée og inntok den i form av urtelikør, eau-de-vie de gentiane. 

Skal tro hvem som registrerte og tegnet den vakre søteroten fra Flora Danica, utgitt mellom 1761 og 1883 i sann folkeopplysningsånd. Det var kanskje på en av Jens Wilken Hornemanns botaniseringsreiser, for eksempel reisen i Norge i 1807, eller kanskje på den dansk-norske ekspedisjon i Telemarksfjellene i 1812. Noe av hensikten med botaniseringsreisene var å kartlegge floraen i det store danske riket, samt å undersøke om bøndene kunne sanke medisinplanter som flekkmarihånd, søterot og kvann, siden medisinplanter var mangelvare på grunn av krigen og handelsblokaden.

Veldig morsom og interessant lesning - både Hornemanns Fragmentariske Bemærkninger paa en Reise i Norge i Sommeren 1807, især med Hensyn til Planternes Geographie og fra reisen i 1812 - En fjeldtour ... med mange vanskeligheder - på side 17. Der var blant annet overlærer Martin Richard Flor med. Flor fikk tilnavnet Mosepresten da han i 1808 reiste rundt sammen med kappellan Mathias Wendelboe Münster fra Drøbak og lærte folk å spise brødmose - islandslav - i tillegg til barkebrødet.

Bilder: Svenske soldater - Ljunggren, C. J. (1855). Minnes-anteckningar unde 1813 ogc 1814 årens kampagner uti Tyskland och Norge, herfra. Den norske beleiringen av Bohus festning 1678, tegnet av Erik Dahlberg/wikipedia. Søtrot fra Flora Danica, herfra. Islandslav fra Flora Danica/wikipedia. 

Kari og Knut, Kjell Fut, allemann ut!

Sku nesten tru de er kjærestepar, Knut med ljåen og Kari med riva. De kommer ihvertfall i hæla å¨hverandre på primstaven.
10. juli er dagen til Knut slåttekar med ljåen.
12. juli er dagen tel a Kari, rakstejenta som kom etter med riva for å brie utover høyet om det skulle tørkes på bakken eller rake det sammen om det sku hesjes.
"Kield Fuut og Sanct Knud driffuer Bonden med Ljaaen ud" sa folk før - for nå er tia for å b'yne slåttonna og skaffe vinterfor tel kua og sauen og geita.

I slåttonna måtte alle ut på jordet for å slå og rake og hesje og bære og kjøre. Og når alt høyet var vel i hus vanket det slåttegraut, fin feit rømmegraut med mye smør, og spekemat attåt. Hvis jenter og gutter jobba om kapp om å få høyet først i hus, så varsla det hva slags kalver kyra kom tel å få: Om jentene vant blei det kvigekalver. Var det gutta blei det oksekalver. Primstavmerket tel Knut og Kari er gjerne en ljå, eller ei rive. Eller ei krone, krona tel kong Knut, Danmarks nasjonalhelgen, Sanctus Canutus Rex Danorum.

Knut med ljåen er itte den samme som Mannen med ljåen, han som høster liv og sjeler som bonden høster høy. Knut med ljåen, Knutsok, var vaka før minnedagen tel kong Knut den Hellige som ble drept i 1086. Kari med riva veit ingen hvem var, så var hu nok kjæresten tel n' Knut. Og Kjell Fut, som kom innimellom på 11. juli eller på før 8. juli beilet kanskje også tel a Kari. Dagen er tel minne om en irsk misjonær, St. Kilian, biskop i Würzburg og drept der i 689. Eller kanskje tel Den hellige Kjeld av Viborg som ble drept i 1150? Slåttonn er det, åkke som.

Bilder: Johann Senn, øverst fra Hedemark, nederst fra Høland i Akershus, mellom 1812 og 1815, fra Digitalt Museum.

Jubelår-halvår

Tenke seg tel - at det allerede har gått et halvår av dette annus mirabilis, dette 200-årsjubileet for Grunnloven, dette jubelåret 2014. Og for et jubelår-halvår det har vært for oss to Søstrene oppi Eineåsen, fra vi starta med blanke ark tidlig i januar og tel nå!

Alt vi har fått oppleve! Alt vi har lagd og lært og gjort! En hel "Grunnlovshurra!"-festforestilling, med keiser og konge og kronprinser og Eidsvollsbygning og barkebrød og tilhørende undervisningsopplegg, og spilt og spilt, både her og der, og blant anna på alle Bæroms 30 barneskoler for alle Bæroms over 11 000 staselige skoleonger fra 1. til 7.-klasse og alle de trivelige lærerne deres!

Ekstra moro var det forresten med de 112 barnehageonga på biblioteket i Sandvika, da vi alle samma avslutta med prosesjon og Napoleon med sin hær i Kommunegården. Huser du det, Hanna? Og den flotte Grunnlovsjubileums-feiringa på Jernværket på Næs. Alle de flinke og hyggelige kulturvertene! Og alle gymsalene fulle av unger som roper "Egen konge! Egen konge!" og holder hender og sier "Enig og tro til Dovre faller!"

Nå er vi aldeles proppfulle av gode minner her oppi Eineåsen, og frøktelig stolte og fornøyde med oss sjøl. Litt slitne er vi jo, gamle kjerringer som vi er, så det ska bli godt med en pust i bakken. Vi skriver nok her litt på 1814-bloggen vår, men itte hver dag. Kanskje vi får rydda litt i arkiv og etiketter også, så det blir lettere å finne fram i dette "Bærum i 1814-lageret" vårt, for oss med litt skrøpelige husk. Den som lever får se.

Men først ska vi i gang med å lage "1814-Leksjon" med teater og undervisning som skal ut tel alle 5. klassingene i Bærom i oktober og november, med nye moderne læremidler og undervisningsopplegg og je veit itte hva. Men først så blir det "Grunnlovshurra!" på byfesten i Sandvika og Seterdagen på Glomdalsmuseet på Elverum, med majesteter og barkebrød og hele sulamitten. Hu hei, for et annus mirabilis for to gamle skinn!

Bilde: Fra "Grunnlovs-hurra!" på Evje og på Sandvika bibliotek.

Om Syftesok, Fruedagen og løvetann

Da er det har Syftesok 2. juli kommet og gått. Syftesok er vaka - våkenatta - før dagen til Sankt Svithun, biskopen av Winchester. Her til lands har det mest betydd at en må "syfte" - rense åkern for ugress. Primstavmerket var gjerne et tre, en kvist eller en ugressplante. Eller en ljå, for nå er det tid for slåttånn. Eller en krone, siden det også er Fruedagen, Maria Besøkelsesdag. Og i Stavanger en bispestav siden domkirken der ble viet til Sankt Svithun.
Været på Syftesok skal vare til Olsok - sol og regn: Syftesok setter skyen i lag, det varer fram til olsokdag.

Det er nå vel forresten ikke så farlig med litt ugress? Noen ugress er da riktig pene, og sunne også, som for eksempel løvetann. Navnet dens kommer fra gammelfransk dent-de-lion, tann-av-løve. Det var nok det navnet Napoleon og Karl Johan brukte i 1814. Nå for tiden kaller franskmennene den pissenlit som betyr tiss-i-seng, fordi den virker vanndrivende. Den hjelper igrunnen mot det meste og kan brukes til både vin og salat. Carl von inné skrev om å spise løvetannsalat at "hvorfor Hollenderne ey gierne giver sine Børn den om Aftenen, paa det de ey maae pisse i sengen." Christian Frederik kalte nok løvertann for Fandens mælkebøtte som den heter i Danmark. Før kalte svenskene den for lejontand eller kopiss eller munkhuvud. Nå for tiden sier de maskros. 

Bilde: Fra Franz Eugen Köhler, Köhler's Medizinal-Pflanzen 1897.

Krigssommer i Norge i 1814

Det er et gammelt ordtak som sier at vi forstår baklengs, men lever forlengs.
Kanskje det stemmer for situasjonen mange nordmenn kjente på i månedene etter Riksforsamlingen på Eidsvoll? Mange tenkte at nå var Norge blitt et fritt og uavhengig land med splitter ny Grunnlov og egen valgt konge - Christian Frederik fra Danmark som vi husker.

Vi som lever i dag - 200 år seinere - vet jo hvordan det gikk! Vi sitter med en slags "historisk fasit" i hånden og vet at slik gikk det ikke. Norge ble ikke et helt fritt og uavhengig land i 1814. Og Christian Frederik var Norges konge bare noen måneder før han skuffet måtte reise tilbake til Danmark. Og da var det en ganske annen som ville ha tronen i Norge ...

Om 200 år vil kanskje våre tipptipptipptipptipp-oldebarn tenke noe av det samme om oss? At vi ikke helt skjønte hva vi var en del av og hvordan samfunnet utviklet seg? Har du noen gang lurt på hva skolebarn kommer til å lære om oss i år 2214?

På tross av alt som hadde skjedd på Eidsvoll, ville ikke England, Russland, Sverige og andre stormakter i Europa gi seg. Husker du helt tilbake til januar 1814? Til Kieltraktaten? Det var da stormaktene bestemte at Sverige skulle få Norge som belønning for at de hadde vært med på å nedkjempe Napoleon. Dette hadde stormaktene ikke glemt! Utover i mai og juni 1814 kom det utsendinger fra stormaktene for å minne Norge på at vi MÅTTE gå i en union med Sverige! Men -

Men hva? Skulle vi liksom bare "bli svenske"nå da - rett etter over 400 år i union med Danmark? Og hadde vi ikke nettopp valgt vår egen konge kanskje? Det ladet opp til krigsstemning i landet vårt og den 9. juni 1814 ble det sendt ut en oppfordring om alminnelig bevæpning. Det betydde at alle som kunne, måtte ut å slåss i krig for Norges selvstendighet. Alle soldater måtte avlegge en ed: "Heller dø først som sist med sverd i hånd enn å dø langsomt som slaver for svenskene".

Vi vet at det var mange menn ifra Bærum som dro ut i krigen. Det fortelles om at folk hørte hestehover som galloperte og kanondrønn inne i hodet sitt. Det var tegn på krig. Den 26. juli angrep den svenske hæren og marsjerte inn i Norge med 45 000 soldater. Kan du se det for deg? 45 000 er mange! Særlig mot en dårlig utrustet norsk hær på 33 000 mann. Allerede 4. august overga festningsbyen Fredrikstad seg. Fem dager senere sto et nytt slag mellom svenske og norske styrker på Langnes i Østfold. Mange ble drept og såret. Christian Frederik skal ha utbrutt: "For meget blod for min skyld".Samtidig kom det tilbud om våpenhvile og forhandlinger fra den svenske kronprinsen Carl Johan. Han ønsket å å bli enig med nordmennene fort. Derfor samlet nordmenn og svensker seg i Moss og ble enige om "Mossekonvensjonen" den 14. august 1814.
Krigen var slutt. Noen var rasende og mente at Norge burde ha kjempet mer. I ettertid tenker de fleste at det var bra at vi ga oss. Krigen kostet dyrt med mange sårede og døde.

Og hva nordmenn og svensker ble enige om i august 1814 skal vi skrive mer om i denne bloggen etter noen lange sommeruker. Hele 1814 er som en lang fortelling som hele tiden kommer med overraskelser. Det beste med å lære historie er at det er underholdenede og overraskende som i den mest spennende filmen vi kan se. Og så kanskje vi lærer å ikke bare forstå baklengs, men også litt forlengs? Det kan vi håpe på!

Bisp under Birkerod - om orm

Hoggormen har legedomskraft. Det er nok fordi den skifter ham, skreller ta seg hele skinnet og blir som ny. Det hadde vel vært no, Hanna, å skrelle ta seg det gamle skrukke- skinnet og komme ut glatt og rosa som en speunge!
Ormen kan spå om været. Hvis han ligger i sola blir det regn. Drømmer om orm betyr løkke. Har du et ormeskinn kan det og bringe løkke. Og har du en orm i pengepungen blir du rik.

Mot bitt tar du salmeboka og stryker over. Eller legger på groblad, hegg, einerbark og lauk. Om du lar unga spiser den første hvitveisen som åpner seg om våren er de verna imot bitt.

Og så er det jo theriak, den frøktelig gode medisinen med nesten 70 virksomme ingredienser som hjælper imot alt. Oppi theriaken er det gullstøv og perlestøv, rosenblader, honning, myrra, knuste maur, edderkoppspinn, paddeslim, bevergjel ifra rompa til beveren, urter og krydderier - lakris, safran, kardemomme, valeriana, gentiana, angelica, rabarbra, aloe, enerbær - og mye sterke, gode dråper - vin ifra Malaga er spesielt bra - og rikelig med hoggormkjøtt. Ondt ska ondt fordrive, som en sier.

Og så er det vers mot hoggormen som en kan lesa på, tre ganger, som detta er ifra Ullensaker:
Der sad en Bisp under en Birkerod,
stak han Jesus i sin Fod.
"Jeg stak Manden den skjønne,
jeg stak ham, saa han røne,
jeg stak ham, saa han daaned."
"Ja, stak du Manden den skjønne,
saa kommer en Mand fra Bammerdal
og knuser Galdere og Eterne dine."
I Navnet Thor, Odin og Frigga.

Buormen ska du itte slå hjæl, itte hoggormen heller, forresten, for han er freda. Og han er mer redd for deg enn du er for han. Dreper du en buorm, da kan krøtterløkka gå tapt. I Sverige blir'n  kalt for lykkeorm - "lyckoorm". Buormen skal få drikke mjælk ifra ku og sau, leike med onga og passe på minsten i vogga. I 1762 skreiv Sunnmørepresten Hans Strøm skreiv at "Den saa kaldte Bue-Orm ... opholder sig gemeenlig i Fæe-Husene, hvor den gierne taales i den overtroiske Tanke, at den fører god Lykke til Qvægavling med sig ...".

Du må forresten itte kalle hoggormen for orm. Det er bedre å si Jo Kingmann eller Jo Kingle, Krok, Bøyg, Bjug eller Bisp eller no' - for itte å lokke'n fram. Noanavn heter det på fint. Langtrøll kan du og si, i slekt med trollpakk og sjøormer som'n er. Takk og lov for at'n bare er en liten slektning og itte stor som for eksempel den i Mjøsa og andre sværinger!

Bilder: Apotekeren som m ikser theriak: Hortus Sanitatis, 1491 herfra. Hoggormen på steringjerdet: Egen. Sjøormen: Olaus Magnus, Historia de Gentibus Septentrionalibus 1555, wikimedia.