I fredsbetingelsene fra Mossekonvensjonen fra 14. august ble det slått fast at Norge skulle få i stand sitt første Storting. Dette var en stor begivenhet, et tegn på det nye demokratiet som skulle se dagens lys. 79 representanter utgjorde det nye Stortinget og gjennomsnittsalderen var litt mindre enn den var på Eidsvoll, ca 40 år. Pussig nok var det bare en mann der som hadde tilhørt Unionspartiet på Eidsvoll. Det var grev Hermann Wedel Jarlsberg.
Alle de andre på Stortinget hadde tilhørt Selvstendighetspartiet på Eidsvoll og tatt store ord i sin munn om ikke "gjøre svenske av seg". Vi kan også merke oss at to menn fra Bærum ble valgt til dette første Stortinget, den første var sorenskriveren på Øvre Stabekk Paul Frederik Michael Heltzen. Det var den samme Heltzen som ble stemt inn som valgmann på Kirkelvalget i Asker kirke 25. februar 1814. Heltzen kom altså ikke til Eidsvoll selv, men det må ha vært en god trøst å bli valgt til det første "overordentlige" Storting! Den andre var sogneprest Neumann. Riktignok var Neumann fra Asker, men Asker og Bærum var ett prestegjeld i 1814 - så han representerte begge bygdene.
Det var vanskelig å finne ut hvor Stortingsrepresentantene skulle holde møtene sine. Dette var jo over 40 år før Stortinget skulle få sin egen bygning i hovedstaden. Hvor kunne de finne et passende sted å være? Løsningen ble aulaen til Katedralskolen i Dronningensgate. Den ble gjort i stand så den ble riktig ærverdig og elegant. Men dette første Stortingslokalet finnes ikke lenger i Dronningensgate. I stedet har salen fått fast plass på Folkemuseet på Bygdøy.
Oppgaven for de 79 representantene var å videreføre Grunnloven for å få den til å passe inn i unionen med Sverige. For å få til dette mente de svenske forhandlerne at kong Christian Frederik måtte reise fra Norge og hjem til Danmark så fort som mulig. Men Kong Christian Frederik ville ikke svikte det landet som hadde valgt ham til konge. Derfor ville han ikke dra før han hadde abdisert - altså gitt fra seg tronen med folkets velsignelse.
Den 8. oktober skulle Christian Frederik holde trontale i det første Stortinget, men han møtte ikke opp. Derfor ble det en statsråd Rosenkrantz som leste opp trontalen på vegne av Christian Frederik. I trontalen hadde Christian Frederik skrevet om alt han hadde håpet på og kjempet for, men forgjeves fordi stormaktene ikke ville godta Norges selvstendighet. Akkurat som på Eidsvoll ble det ikke skrevet referat av det som skjedde. Men mange representanter skrev talene sine på forhånd og leverte dem inn til en sekretær, mange førte dagbok eller skrev brev hjem. På den måten kan vi vite nokså mye om hva som skjedde i denne snaue måneden mellom 7. oktober og 4. august. Det sies i alle fall at det var så høytidelig i salen under trontalen at det var helt lydløst. Alle mennene som sto og hørte på talen forsto at de var vitne til et historisk øyeblikk.
Den kongen som ble enstemmig valgt for mindre enn fem måneder siden, sa nå med stor sorg opp sin stilling.
Bilde: Den gamle stortingssalen. Foto: Norsk folkemuseum/Anne-Lise Reinsfeldt fra Stortinget
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar