På skolen i Bærum i 1814 - del 2

Når du hadde blitt 8 år begynte du i andre klasse. Der skulle du gå i to år og lære å lese rent, skrive, begynne med regning og lære bibelhistorien.  

På side 20 i denne ABC-boken for jenter fra 1806 står det om to jenter som heter Trin og Boel. Kanskje de er søstre? Trin har stjålet et skjørt fra Boel. Far tar fram riset for å straffe Trin - ris på rumpa var vanlig i 1814. Trin løper til mor for å slippe, men mor syns hun må ta straffen sin. Nederst er det Bereth som sier at hun hater sladder. Ikke så lett å lese!

"Trin stjal et skjønt Skjørt fra kjøn Boel.

Lang Tid var det, før hun stod til, og kom

frem med det.  Nu toeg da Faer sit Riis

frem til Trin! aa! gjem dig hos Moer, tænkt

hun; og fløy som en Piil fra Faers Haand

til Moers Skjød.    Her er ei Skjul for en

skjelmsk Tøs. Jeg er, som Gud, kun Skjold

og Skjerm for det troe Barn;   men en

djærv Tyv og skjændig Skjelm maa vel

faae Straf — det er vel tjent Løn, sagde

Moer.

Syvende Øvelse med Børnene i to og tre Stavelser.

Bereth.  Jeg ha-der Slad-der og 

skyer hver Slad-der-qvin-de i Bøyg-den; 

thi saa-dan een er Bøyg-dens Pest — ik-ke 

sandt? Faer! Moer!"

Under her er side 20 i en norsk ABC fra 1815. Den passer bedre for gutta. Først er det tall og mengder og så handler det om alt man kan bruke korn og melk til.


"Ti. Tyve. Tretti. Fyrti. Femti. Sexti. Sytti. Aatti. Nitti. Hundrede. Par. Dusin. Tølvt. Snees.  

     Naar Korn males paa Qværnen, saa faaer man Meel. Man kan ogsaa male Gryn af Korn. Af Meel og Vand kan man bage Brød. Af Meel kan ogsaa koges Grød. Af Gryn lige-saa. Af Byg gjøres Malt. Af alt, Humle og Vand brygges Øl. Af Mælk faaes Fløde, Smør, Ost og Mysse. Af Myssen kan ogsaa koges Ost. Naar man saar Liinfrø i Jorden" 

I boken er det også lister over redskaper og yrker. Ganske annerledes enn det de fleste pappaer jobber med nå for tiden! Klikk her og her så kan du prøve å lese det med gotisk skrift. 

"Spade. Plov. Harv. Sigd. Jaa. Rive. Slæde. Vogn. Hegle. Kar-de. Rok. Væverstol. Sax. Naal. Syl. Hammer. Fiil. Tang. Kniv. Skede. Øxe. Skaft. Hovl. Sav. Bor. Slibesteen. Stige. Snor. Lod. Krid. 

Skrædder. Skomager. Væver. Farver. Hattemager. Tømmer-mand. Snedker. Muurmester. Glasmester. Teglbrænder. Kalk-brænder. Smed. Guldsmed. Kaab-bersmed. Dreier. Bødker. Kur-vemager. Pottemager. Glaspu-ster. Børstenbinder. Kammager. Sadelmager. Reebslager. Uhrma-ger. Bogtrykker. Bogbinder."  

ABC'en kunne være vanskelig å forstå, for det som sto der var mest på dansk. Og dansk var helt annerledes enn sånn som folk flest snakket med hverandre i Bærum i 1814. Det var mer som i disse ordtakene:

"Bikkjer å storfølk låkker aldri døra etter sei.

En ska itte skue fanten etter fillene og bikkjene på håra. 

A' fulle følk å bån får'n veta sanninga. 

De' er for seint å snyte sei når næsa er borte."

Hvis du hadde lært deg litt hoderegning kunne du kanskje greie å regne ut hvor mange skolebarn mellom 6 og 14 år det var i Bærum i 1814. Ihvertfall hvis du  brukte kuleramma. 

Altså: På Verksskolen på Bærums Verk gikk det 69 barn. På Verksskolen på Fossum gikk det rundt 70 barn. 

I de tre omgangsskolene var det fire distrikter med 20 roder med 354 barn fra gårder og husmannsplasser i Bærum. Og så var det en rode med barn fra syv gårder i Vestre Bærum som gikk på skolen i Asker, kanskje 15 eller 20 barn.

Det blir vel litt over 500? Nå for tiden er det mer enn 11 000 barneskolebarn og nesten 1600 på 8. trinn i ungdomsskolen i Bærum! På Bærums Verk skole går det ikke 69 barn, men 258. I Bærum bor det ikke litt under 3000 mennesker som i 1814, men over 117 000! Jammen har det skjedd mye på 200 år!

Bilder: Side 20 i Simon Kildals "Øvelse-Bog til Bogstav-Kjendskab, Rigtig-Staven og Ret-Læsning" 1806. Så side 20 fra "ABC af H. J. Grøgård Sogneprest i Vestremoland" fra 1815. Så er det ABC'en vår fra 1835 "Læse- og Declamasjons-Øvelser, samlet og udgiven af Ludvig Stoud Platou". Og her kan du bla i flere gamle ABC'er på nettet fra Høyskolen i Vestfold. Kuleramme fra Digitalt.Museum.

På skolen i Bærum i 1814 - del 1

Tenk deg at du var 6 år og bodde i Bærum i 1814. Da hadde du nettopp begynt på skolen.

Enten gikk du på fast skole med egen skolestue på Bærums Verk eller Fossum.

Eller så gikk du på omgangsskole. I Bærum var det tre omgangsskoler. Da flyttet hele skolen fra gård til gård, med lærer og elever og alt.

Noen uker kom alle kanskje hjem til deg. Andre uker måtte du rusle til gårder i nærheten. I februar i 1814 var det fryktelig kaldt. Da måtte alle elevene ha med seg ved på skolen så dere kunne fyre i ovnen og holde varmen.

I første klasse måtte du lære bokstavene i ABC'en og tallene. Første klasse varte i to år, til du ble 8. Men det kunne ta flere år før du lærte deg å lese skikkelig. Du måtte nemlig lære gotiske bokstaver. De ser sånn ut:

Gotiske bokstaver er krøllete og rare og mye vanskeligere enn de latinske bokstavene som vi bruker nå for tiden.


Her ser du side 13 fra en ABC-bok fra 1806, altså 8 år før 1814. Det er en ABC for jenter, "Til Brug for Pigebørn"! Den er ganske lett å lese for den har vanlige bokstaver under de gotiske bokstavene.
Hvis du klikker her kan du bla i boken.

 I 1814 var det mange voksne som ikke kunne lese og skrive, så det var ikke sikkert mor og far kunne hjelpe deg med leksene.


En av mennene på Eidsvoll - matros Even Thorsen - kunne ikke lese og skrive. Han måtte skrive navnet sitt under Grunnloven "med ført Pæn" - det vil si at han holdt i pennen sammen med en annen som skrev.

I 1814 var det rundt 500 skolebarn fra 6 til 14 år i Bærum. Det var bare tre klassetrinn. Fra du var 6 år gikk du i første, fra 8 i andre og fra 10 til 14 i tredje. Da ble du konfirmant. Etter konfirmasjonen var du voksen og ferdig med å gå på skolen. Alle elevene i første og andre klasse var sammen. Om vinteren begynte de på skolen klokken 7 om morgenen og gikk hjem klokken 11. Etter det var det de stores tur. På søndagene hadde alle fri, for da måtte man gå i kirken.

På De umistelige bøger fra Høgskolen i Vestfold er det mange andre gamle ABC-bøker som du kan bla i. Veldig morsom lesning! Dette er forsiden på ABC'en for jenter. Utenpå står det blant annet:

"Øvelses-Bog til Bogstav-Kjendskab, Rigtig-Staven og Ret-Læsning bestemt til Veiledelse for Forældre og Ungdomslærere, som ville opfylde deres vigtige Kald: at anføre deres Børn paa en fornuftig Maade, til at læse, tænke og frygte Gud. Forfattet af Simon Kildal. Til Brug for Pigebørn. Andet forbedrede og omarbeidede Oplag. Kjøbenhavn 1806." 


Bilder: Gotiske bokstaver fra wikipedia, Simon Kildals ABC for Pigebørn er fra De umistelige Bøger, Høgskolen i Vestfold.

Kirkevalget i Asker 25. februar 1814: Sorenskriver eller sogneprest?

Vi har undra oss mye over kirkevalget i Asker den 25. februar 1814 og de som blei valgt der. Det var jo sånn at sorenskriveren på Skriver-Stabæk, Paul Fredrik Michael Heltzen fikk 105 stemmer. Kristoffer Stovi fra Stovi-gården kom på andre plass med 68 stemmer.

Kristoffer Stovi er itte så vanskelig å skjønne. Stovigården er liksom midt imellom Asker og Bærom og og Kristoffer var en likandes og fornuftig person, så det var bare rett og riktig. Men hvorfor det var Heltzen som ble valgt, og itte sognepresten i Asker og Bæroms prestegjeld, Jacob Neumann, ja, det går over vår begripelse oppi Eineåsen. Ihvertfall Hanna sin begripelse.

Hanna ville jo helst hatt 'n Neumann, for hu likte han så godt. Og så var han jo god venn med både slottspresten Pavels på Akershus og kunne mer enn sitt Fadervår - flink som han var med både det gudelige og med mye annet, så som kopper og poteter og skolen.

Je holdt en knapp på sorenskriver'n. Han hadde liksom slik verdslig kløkt, og mer makt i det jordiske, så og si.

Sorenskriveren - den "ed-svorne skriveren" - det var han du gikk tel med ektepakter og overdragelser, han var notarius publicusen som skreiv ned avtaler så de blei godkjent, som hadde arrestanter i forhør og som hadde rede på alt om lov og rett.

Og så hadde han jo sånn fin rød uniform, sorenskriver Heltzen ifra Skriver-Stabær, itte helt ulik han karen med amtmannsuniform på bildet over. Mye finere enn den svarte prestekjolen tel Neumann. Og så var'n jo ifra Bærom!

Bilder: Amtmannsuniform fra 1801. Sogneprest Jacob Neumann, malt av Johan Gørbitz. Begge fra wikipedia.

Takk heller kua, Hanna!

Det er riktig at det var en doktor i England i 1796 - Edward Jenner - som fant ut at en kunne ta smitte fra ku og vaksinere folk med.


Jenner hadde sett at budeiene som melka kuer, de fikk itte småpokker. Han var så glad i å titte på damer, Jenner. Så satte han igang med å sprøyte smitte ifra kuer med kukopper inn i folk. Inokulasjon, hette det. Og det hjalp jo. Men je skal si det gikk treigt i starten - i Bærom også, for koekoppe-inokulasjonen fikk skylda for alle slags uløkker som dårlig fiske, uår, kornmangel og til og med svenskeinvasjon!

Sant er det altså at det var en doktor som fant opp vaksinen. Men det hadde itte blitt no' uten kua. Til og med ordet vaksine kommer fra kua - vacca betyr ku på latin. Takk tel Dagros, sier nå jeg!

Tegning: Kittelsen, fra Gudbrand i Lia, fra Asbjørnsen og Moes som Jørgen Moe skrev ned på Ringerike, fra Norske Folkeeventyr 1843. Eventyret står her.

Itte maur mot kopper, Karine!

Jeg ser du mener at maur er god medisin, Karine! Men legene, skjønner du, de kan gjøre deg enda friskere enn maurene kan!  De har lært seg på saker og ting på universitetene veit du.

Bare tenk på at det var en doktor som fant ut åssen det blei slutt på kopper. Koppene, det var verdens værste sjukdom! Du fikk noen frøktelig smittsomme byller over hele deg, og hvis du i det hele tatt overlevde fikk du fæle arr og ble kanskje blind. Småpokkerne, kalt folk dem. Det er fra koppene det kommer, uttrykket "pokker ta deg".

Du husker vel at vi måtte vaksinere oss mot kopper i 1810? Det var første gang vi ble vaksinert. Du klaga fælt, enda det var sjølveste sogneprest Jacob Neumann uti Asker som vaksinerte oss og alle andre i prestegjeldet. Også fikk vi bevis, "Koe-koppe-inpodningsattest". Je har min enda, nederst på kistebånn.

Nei, Karine, vi har mer å takke legene for enn vi har å takke mauren for!

Koekoppe-Indpodnings-Attest fra 1884, fra Bornholm Museum, 

Hvem banker? Sa Per Anker.

I årene før 1814 var det sult i Bærum. Fere år frøs kornet før det kom i hus om høsten. Og etter 1807 fikk ikke Norge korn fra Danmark som vi pleide å få, på grunn av den store krigen i Europa hvor Danmark og Napoleon kriget mot alle de andre.

For 200 år siden var graut, velling og flatbrød den maten fattigfolk spiste mest av. Folk bakte brød med bark og kokte graut med mose for å få kornet til å vare lenger. Men det var mange som sultet.

På de små husmannsplassene i Bærum hadde folk lite og ingenting. Far var kanskje i krigen og kjerringer og unger måtte gå gårdimellom med tiggerposen for å overleve.

På Verket prøvde Peder Anker å sørge for sine. Etter den dårlige kornhøsten i 1806 hentet han korn fra Sverige til verksfolket. I 1814 bodde det rundt 80 familier på Bærums Verk, men mange av karene var i krigen. Han var så snill Peder Anker, som en omsorgsfull far. Kom det folk med tiggerpose og banket på døra til kjøkkenet på Bogstad gikk de aldri tomhendt videre.

Ja, det sies at herr Peder på Bogstad var så snill at han fikk en egen regle lagd etter seg - "Hvem banker? Sa Per Anker!" Her er den:

Hvem banker? Sa Per Anker.

Det er min kone, sa Per Lone.

Hva vil hun? Sa Per Lund.

Kjøpe løk, sa Per Høk.

Hvor mange? Sa Per Lange.

En, to, tre, fire, sa Per Lire.

Ikke fler? Sa Per Ler.

Det er nok, sa Per Kokk.

Tegningen av Peder Anker har jeg laget. 

Om alm og kalk og barkebrød

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Vi er jammen heldige her i Bærum som har så mye alm! Det er på grunn av kalken i jorda, almen trives så godt i kalkjord. Det går et helt belte av kalk gjennom bygda. Tidlig på 1800-tallet var det kalkbrenning på Dønski, Levre, Gjettum, Valler, Solberg, Løkeberg, Ostøya, Løkke og Blommenholm - eller Oksehoved som Blommenholmgården het da.

I de fæle sultårene mellom 1807 og 1814 da kornet frøs, og vi ikke fikk noe korn sendt fra Danmark på grunn av krigen og handelsblokaden, og folk i Norge sultet i hjel, da var sannelig almen god å ha. I Bærum var det spesielt ille i 1810. Men almen gir mat til folk og dyr, både vinterfór og i vårknipa så du slipper å sultefore kua. Bladene er spesielt gode til grisen. Har du ku og gris får du smør og flesk. Og almenøttene, frøene, er godteri for unger.

Det viktigste med almen er at den er det aller beste treet å bruke til barkebrød. Har du alm trenger du ikke å sulte.

Egentlig bruker du ikke barken men basten, den lyse litt slimete innerbarken. Silvevet kalles det også. Undertøyet, så og si.

Almemel har mer næring enn mel fra andre trær og er bedre å bake med. Slimet gjør at deigen henger bedre sammen og er lettere å kna og kjevle. Det er lettere å fordøye også, og smaker bedre enn bark fra både furu, gran bjørk og andre trær.

Best er bark fra tynne greiner som er to-tre år gamle. Innerbarken må tørkes, hakkes opp og males til mel sammen med korn. Du bør helst ha dobbelt så mye vanlig mel som barkemel. Så blander du melet med vann og litt salt til en passelig deig, klapper deigen til flate kaker og steker, omtrent som tykt flatbrød. Du kan bruke det i graut og velling også, gjerne blandet med mose.

Spesielt godt er det ikke, selv om almebrød er søtere enn furubrød. Men du blir ihvertfall mett. Til og med storbønder og embedsmenn hadde bark i brødet rundt 1814. Det var temmelig grovt, som en ser under her.



Bilder: Alm fra Flora Danica, barkebrød fra digitalt.museum.

Den franske menneskerettighetserklæringen

Under revolusjonen i Frankrike lagde de Menneskerettighetserklæringen. 
Disse punktene ble laget 26. august 1789. For oss som lever i Norge i 2014 er det lett å ta disse rettighetene som en selvfølge. Men er de egentlig det?

Artikkel 1: Menneskene blir født frie og fortsetter å være frie og like i rettigheter.

Artikkel 3: Opphavet til all makt ligger hos folket.

Artikkel 4: Frihet er å kunne gjøre alt som ikke skader andre.

Artikkel 6: Loven er et uttrykk for folkeviljen. Alle borgere har rett til, personlig eller gjennom sine representanter, å være med på å utforme den. Alle borgere har den samme adgang til alle offentlige stillinger og skal bare velges ut på grunnlag av dyktighet.

Artikkel 11: Enhver borger har rett til å tale, skrive og trykke fritt, så sant det ikke skader andre eller bryter lovene.

Bilde: Fransk karikatur av standssamfunnet før revolusjonen i 1789 - en fattig kvinne som bærer på adelsmenn og prester. Fra wikipedia. 

Kirkevalget i Asker 25. februar 1814

De må ha handlet raskt etter Stormannsmøtet på Eidsvoll 16. februar 1814. Prins Christian Fredrik hadde blitt overbevist om at den beste løsningen var å ha avstemning om hvem som skulle bli konge i Norge. Prinsen ønsket ikke lenger å utrope seg selv til konge, det ville vært gammeldags. Nå måtte det arrangeres valg!

Bare ni dager tok det før man skulle velge valgmenn i alle landets kirker. Men man skulle ikke velge hvem som skulle dra til Eidsvoll i kirkene denne dagen. Nei, man skulle i stedet velge hvem fra prestegjeldet som skulle velge ut de som skulle representere sitt amt. Amtet var omtrent det samme som fylke i dag.


Så hvor dro bæringene for å stemme på sine valgmenn? Jo, både bæringer og askerbøringer, altså de som bodde i Asker, møtte opp i Asker kirke denne dagen. Asker kirke ligger der så staselig den dag i dag rett ved den gamle Kongeveien som ligger mellom aske-aleen med de typiske askekekallene. Men i 1814 så Asker kirke annerledes ut enn den gjør i dag. Den gamle kirken brant i 1878. Den var hvitkalket og bygget på 1100-tallet og lignet nok på både Haslum og Tanum kirker som også er helt fra middelalderen.

Alle som hadde rett til å stemme måtte avlegge en ed i kirkene før de stemte. De lovet å "hævde Norges Sælvstendighed, og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreneland". Dette var et veldig alvorlig løfte. 

I Asker kirke denne dagen var det 270 menn som kunne stemme. Hvis vi regner at det var 3000 innbyggere i Bærum og halvparten så mange i Asker, kommer vi til en befolkning på 4500 mennesker. Det betyr at bare 6% av befolkningen fikk lov til å stemme! De som fikk stemme måtte være menn over 25 år, jordeiende bønder, embedsmenn eller såkalt kondisjonerte. Det skulle ennå gå nesten 100 år før kvinner fikk stemme. Arbeidere, fiskere, husmenn, strandsittere og vanlige håndverkere hadde ikke stemmerett.

Fra Bærum valgte man sorenskriver Paul Frederik Michael Heltzen fra Øvre Stabekk som heter Ringstabekk i dag og gårdbruker Kristoffer Stovi fra Stovi gård til å reise til valgforsamlingen for Akershus Amt.  Hvem som ble valgt herfra skal du få høre litt seinere. Ingen fra Bærum ble valgt til å komme med til Eidsvoll. Allikevel fikk vi med en reprsentant. Han skal du også snart få høre om.

Bilder: Askekall Tone Holte, Asker kirke fra AB-leksikon. 

Maurmedisin mot det meste

Om du itte hadde råd til theriak eller itte kom deg fra Bærom til apoteket i by'n, da var det mye annet du kunne bruke.

For eksempel maur. Mauren er god mot det meste: krimsjuke, gikt, skabb, sott, sår, verk, lopper i sengetøyet, hemoroider og om håret faller av. Spå været kan han og, mauren.


Mot krimen - altså snørr og snått - kan du bruke kokt maurtue. Da tar du tre spatak fra ei tue oppi et kar, slår på kokende vann og puster inn dampen, så løsner det. Når maurgrauten har kjølna litt så kan du legge'n på gikt og verk.

I Sverige har jeg hørt at folk bruker å putte henda tre ganger i ei maurtue og la mauren tisse godt og grundig på seg og snuse inn lukta. Det skal beskytte imot hueverk resten av året. Om du har mot på å sette deg naken i ei tue og la mauren krype rundt og bite deg både her og der, da skal det ta bort allslags gikt.  
Aller best er det å kaste trøya over venstre skuldra og si tre ganger "Tag den du her og giv mig min helse igjen." Om du altså har ei trøye å avse. Du kan også svelge de tre første maurene du finner om våren og kaster de tre neste over ryggen med venstre hånd. Da holder du deg frisk resten av året. Noen sier du skal svelge ni støkker og de må være levende. Jeg bruker å gjøre det, sånn i alle tilfelle. Og best er det på en torsdag. 

For maur - det sa ihvertfall folk før i tia - de er omskapte alver og tusser som arbeider under jorda og har helbredende evner. Maurtua skal du la i fred og itte forstyrre i utrengsmål. For gjør du det så setter de kanskje sjukdom på deg!

Det er mye maur i Bærom. De er glad i blåveis. De sutter i seg den vesle fettklumpen på frøet, slenger fra seg resten og sånn sprer de frøene vidt omkring. Blåveisen liker jord med mye kalk, og i Bærom er det så mye kalk i jorda at vi har fått en kalkovn i kommunevåpenet. Den kan minne litt om en mamelukk, eller kanskje en pantalett - en sånn underbukse som småjenter og smågutter i fine familier hadde under kjolen rundt 1814. Joda, gutta hadde også kjole til de slutta å tisse på seg.   

Bilder: Mauren har jeg lagd sjøl. Bærums kommunevåpen er fra wikipedia. 

Theriak fra Apotheket

Å - dere veit itte hva theriak er? Theriak er en frøktelig virksom eliksir med mer enn seksti virksomme ingredienser, brukt ifra like etter Jesu fødsel og til langt utpå 1800-tallet!

Theriaken kunne du bruke imot allslags plager og sjukdommer. Imot svekk og sott, skabb og skjørbuk, krimsjuke og ormebitt, brannsår og barnefødsler, amputasjon, kjærlighetssorg, pest og kolera.


Oppi theriaken kunne det være gullstøv, perlestøv, rosenblader,  honning, myrra, knuste maur, edderkoppspinn, paddeslim, bevergjel - ifra rompa til beveren, rikelig med hoggormkjøtt, urter og krydderier - det kunne være lakris, safran, kardemomme, valerianarot, gentianarot og angelicarot, rabarbra, aloe, enerbær, - og mye utav slike sterke, gode dråper - vin ifra Malaga sku være spesielt bra.

I 1814 kunne folk i Bærom få kjøpet seg theriak på det fine Svaneapotheket i Christiania, og på de 23 andre apotekene som var i Norge på den tia. For eksempel Løveapotheket i Bergen som en ser på bildet under. På apotekene hadde de den store Farmacopéen for Danmark-Norge ifra 1772 og der sto alt en trengte å vite for å blande theriak. Så om du hadde penger og bein som bar deg til by'n, da var det hjælp å få!

Bilder: Krukke til theriak fra Frankrike, 1789. Løveapoteket i Bergen på 1700-tallet, tegnet av Johan Fredrik Leonard Dreyer.

Notabilitetene på Stormannsmøtet

Det var ikke akkurat småkarer Christian Fredrik hadde samlet hos Carsten Anker på Eidsvoll. Det var enogtyve av Norges notabiliteter - de mektigste og rikeste og mest beleste stormennene på Østlandet, innkalt av prinsen i en skrivelse dagen før. Prinsen tenkte at d'herrer notabilitetene skulle hjelpe han til å overta halvparten av kongeriket Danmark-Norge, som en annen enevoldskonge.

Men sånn er det jo ikke. En må gjøre seg fortjent, som Askeladden, hvis en vil vinne halve kongeriket og prinsessa - eller altså - det norske folk.

Det var ihvertfall noe sånt professor Sverdrup, den kløktige og modige maur, sa til kronprinsen: "Ingen har mer Ret nu til den norske Krone end jeg eller hver anden Nordmand!"

Folket måtte velge sin konge, sa Sverdrup. Det kom de helt sikkert til å gjøre, trodde han og sa det sånn: "De skal motta en krone som blir så meget vakrere når den er skjenket av folkets kjærlighet."

Det var mye fint folk forsamlet på det Stormannsmøtet - også kalt Notabelmøtet - på Eidsvoll! Notabiliteter alle sammen - menn med makt og innflytelse og mange titler og verv. Femten stykker var embedsmenn oppnevnt av kongen, åtte av dem militære. Seks stykker var innkalt også i kraft av sin store rikdom og dyktighet i forretningslivet. Ikke mange hadde navn som Per og Pål og Hansen og Jonsen. Tre stykker var fettere. Fire het Frederik. Mange var danske. Noen var prinsens personlige venner. Mange hadde studert ved universitetet i kongens København - landets lærde menn - med hodene fulle av nye tanker om frihet og likhet og folkestyre.  

Konferensråd Carsten Anker, eier på Eidsvoll fetter til Peder, bror til Peter Anker 

Biskop i Akershus Stift Fredrik Julius Bech

Kammerherre Marcus Gjøe Rosenkrantz, direktør for Rigsbanken, stiftamtmann i Akershus

Konferensråd Mathias Sommerhielm, amtmann i Østfold

Amtmann i Buskerud Jonas Collett

Kammerråd Poul Christian Holst, amtmann i Akershus

Etatsråd Hans Hagerup Falbe, justitiarius i Overkriminalretten i Christiania

Generalauditør Christoffer Anker Bergh, jurist

Professor i filosofi ved Det kongelige Fredriks Universitet i Christiania Niels Treschow

Professor i filosofi samme sted Georg Sverdrup, han som talte prinsen midt imot

Admiral Otto Lütken

Generalmajor Frederik Gottchalk von Haxthausen, kommandant på Akershus festning

Oberst Christian Ditlev Adolph Arenfeldt  

Oberst Johannes Klingenberg Sejerstedt

Oberstløytnant Johan Friedrich Wilhelm Haffner

Oberstløytnant Hans H Rode

Major Ludvig Frederik Brock, Christian Fredriks nære medarbeider

General Peter Anker, tidligere guvernør i Trankebar

Kjøpmann Carsten Tank, grosserer og skipsreder, eier til Rød i Halden

Kammerherre Peder Anker, eier på Bærums Verk, en av Norges rikeste forretningsmenn

Agent Jacob Nielsen, bestyrer i Det Ankerske fideikomis etter at Bernt Anker døde. Bernt var Norges rikeste mann, eier av Paleet hvor prinsen bodde, bror til Peder, fetter til Carsten og Peter.

Her kan du lese mer om dem. 

Bilder: Innkallingen til Stormannsmøtet på Eidsvoll. Professor Sverdrup malt av Christian Hornemann 1813. Litografi av Eidsvollsbygningen av Ferdinand Jonas Gjøs trykket hos Gottlieb Louis Fehr (1800–55), alle via wikimedia. 

Kjerringråd mot krimsjuke

Det er farang oppi Eineåsen. Søstera mi, hu Hanna i Haugen, har fått krimsjuka. Snørra renner i strie strømmer, som Lomma i vårløsninga. Og så hoster a slik tørrhoste, gnyltrehost. Syter og klager gjør a og. Lønn som fortjent, sier jeg. Sånn går'e når'n har hølete sokker! 

Beste rådet mot krimfarang, det er å smøre føttene med bjørnefett. Men sliktno er det itte rå å få tak i, så lite bamse som det reker omkring nå til dags. Talg ifra lys som har brent julenatta igjennom går og an å bruke, men det er nesten like umulig å få tak i det, som i bjørnefett. 

Jeg får nok heller få a under fellen med ei sur strømpe om halsen. Det må være ei ifra venstrefoten. Åsså får jeg helle i a en glovarm kruttsterk kaffiskvett med fåretalg oppi, samt en durabelig kamferdram. Da blir a fort go att, ska du se.

Kanskje jeg kan få a til å kikke tre ganger opp igjennom skorsteinspipa og spøtte tre ganger, så får vi trøllskapen ut ta huset. Jeg klarer meg åkke som - jeg som alltid går med strømpe rundt halsen.

Men Hanna setter nok heller sin lit til doktor'n. Eller Vårherre, sånn som folk måtte i 1814. Da var det itte mange leger å ty til, enda kongen i København allernådigst hadde innvilget oss "Det Kongelige Norske Sundhedscollegium i Christiania" i 1809, på grunn ta krigen.

I 1816 var det blitt hele 100 medicuser, physicuser og feltskjærer her tel lands. 27 ta dem gjelds itte helt, for de var "uexaminerede". Men atskillig bedre enn i 1800, for da var det bare 17. Og heldigvis var det theriak å få på apothek i Christiania. Nei - i 1814 fikk vi Bæromsfølk greie oss med theriaken, Svarteboka og bønner til Vårherre. Og ei klok kone, sånn som meg.

Stormannsmøtet 16. februar 1814

Det nærmer seg søndag 16. februar 2014. Oppe i Eineåsen har været ikke bestemt seg. Skal det regne eller snø? Skal det være pluss- eller minusgrader? Karine småfryser. Men det hjelper når hun tar på seg ulltrøye og ullsokker og knytter en ullstrømpe rundt halsen. Søstrene husker godt sprengkulda i februar i gamle dager. Da var det om å gjøre å holde kulda unna livet. Iskaldt kunne det være for alle, og verst var det for kølabrennera - de som brente køl innpå skauen til den digre masovnen på Bærums Verk.

"Men var det ikke noe spesielt som skjedde den 16. februar for 200 år sida?" lurer Karine på. "Jo! Jeg husker at den danske prinsen Kristian Fredrik ville bli konge over Norge!"

"Og det var jo ikke så rart", sier Hanna. "Husker du ikke fra Kiel for bare for litt over en måned siden - i januar 1814 - at England, Russland og enda flere land  hadde bestemt at Norge skulle bli tatt fra Danmark og gitt til Sverige"?

Nå blir Karine ivrig og legger ut om "Stormannsmøtet" på Eidsvoll. Det var på en måte oppvarmingen til det som skulle skje to måneder seinere. 21 menn med mye makt i landet bestemte at prins Kristian Fredrik måtte bli valgt av folket for å bli konge. Det var nye tider nå. Folket skulle bestemme. Da måtte folket lage en Grunnlov. For å få til det måtte man velge noen representanter fra folket som kunne lage denne Grunnloven.

"Å ja", sier Hanna. "Og etter det gikk det bare litt over en uke før det ble valg av dem som skulle velge hvem som skulle lage Grunnloven! Husker du vi var i Asker kirke 25. februar 1814? Det var der valget foregikk for alle de som bodde i Asker og Bærum på den tida!"

Tegning: Bærumskunstneren Trygve M. Davidsen "På hjemtur" ca 1950. Er det Kolsås vi ser, tro?

Ulv! Ulv!

Det er mange steder i Bærum som har navn etter ulv. I Lommedalen for eksempel, der heter det både Ulverud, Tasserud, Ulvestøkket, Vesle-Tasserud, Ulverudløkka, Tassebråtan og Ulvebråtan. 

På Isigården var det ulvestue. Det er en stor, dyp grop med den liten plattform midt i. Så setter du et åte på plattformen for å lokke til deg ulven, kanskje en liten hundevalp. Så dekker du over gropa. Og når styggen kommer for å ete den stakkars valpen, så detter'n nedi og er lett å ta.


Om du fikk has på en ulv, så var det mye å bruke'n til, skreiv presten Hammer i 1797: "Skindet bruges til Reise-pelse, Muffer, Heste-Dækkener, Fodposer, Slæde-Fælder og til Foder for Podagrister i støvler, Skoe og Tøfler, Ulve-Tænder til Børne-Rangler, Bogbinders og Forgylderes Arbeids Galtning."

Rundt 1814 var ulven ille. "Ulvene ofte tute flokkevis i nærheten av Bøndernes Huse" skreiv 'n sognepresten i Asker og Bærum, Jacob Neumann, så seint som i 1820-årene. Det var ofte skrubben kom til husmannsplasser og gårder og åt opp gårdsbikkjer. En gang var det en flokk på 18 ulver som sprang over jordene på Ringi. Rett som det var sprang det ulv på fjordisen, og småunger måtte ha følge med en voksen om de skulle ut en snartur bakom hushjørnet i kveldsmørket.

Ulven holdt seg unna kølmilene, for han liker ikke ild. Men verre var det når slealasset skulle fraktes til Værket. Det var mange kjørekarer som fikk ulveflokken etter seg, om de skulle gjennom svarte skauen eller over islagte vann. Men det var råd: Når flokken b'ynte å hale innpå, så kunne du dra et tau bakom sleden. Det holder dem på avstand.

Du kunne også prøve å holde deg til venns med ulven. Du må ikke si ulv, for det kan lokke han til deg. Bedre er det å kalle han noe annet, folk kaller'n ofte for styggen, eller skrubb, varg, gråtass, gråbein, gråtrøll eller uty. Men ulven er som folk flest, han liker godsnakk, sånn som han ulven ifra Småland i Sverige:

"Den som kaller mej varg, den skall jag alltid bli arg. 

Den som kaller mej Den grå, honnom tar jag intet ifrå. 

Och den som kallar mej Gullfot har jag intet emot."

Stakkars gråbein, sier nå jeg, som alltid må være sulten. Det var straffen han fikk fordi han ikke gadd å bære Jomfru Maria over ei elv, men kastet henne av da de hadde kommet midt uti. Jomfrua ble sint, må vite, og sa: "Støtt  være ute, i uværet tute, svelte i veker hvor helst du reker - Skal du!" Og siden den tida har ulven hatt vonde vintre og halset over vidda med tunga ute på leting etter mat.

Og det er ikke mye han trenger, stakkar, han kan leve tre dager på en vidjespenning. En vidjespenning, det er en tynn bjørkekvist som du vrir til en slags reim og bruker til å feste ting med. Ikke mye å bli mett av! Men om det skriker i tarmene på'n etter mange dager og netter uten mat, da uler han sårt mot himmelen, og så faller det tre bloddråper ned i kjeften på han og stiller den verste sulten. Det sa ihvertfall folk før i tia. Stakkars, stakkars gråbein!

Bilder: Ulv fra wikimedia commons. Ulveplanseje fra digitalt museum. "Ræven og ulven", Louis Moe 1905. Tegning av ulvestua på Isi i Bærum fra digitalt fortalt. 

Mai 1813: Prinsen danser i Paleet

Det er snøvær oppi Eineåsen, men søstera mi og jeg, vi sitter i varmen og leser høyt fra "Atten hundrede og fjorten - en historisk roman av Jacob Breda Bull", skrevet i 1908. Og det skal jeg si er artig lesning! Klikk her så kan du lese boka. Den begynner 21. mai 1813 med at Christian Fredrik kommer seilende til Hvaler i en liten fiskebåt, forkledd som matros, for å bli Norges nye stattholder.

Akkurat nå leser vi om en stor fest som prinsen holder i Paleet for byens frøkner, både de fornemste og de fra borgerstanden - bare de er unge og smukke. Fest i Paleet, mens folket sulter og dør, det sømmer seg da ikke for en stattholder? Joda, fest vil han ha, prinsen!

Midt i festen, på side 42, fikk vi oss jammen en god latter. Der har prinsen akkurat danset med frøken Motzfeldt og bønnfalt henne om å kle seg litt mer utringet - "litt mer decolleté".

For prinsen syns at de unge damene i Christiania kler seg kjedelig. Han vil se nøgne armer og utringede kjoler, slik det er på moten på kontinentet og i England og Paris, og han syns at frøken Motzfeldt er altfor dydig tildekket. Clara Motzfeldt lar seg overtale. Men på en betingelse, sier hun: "At Deres kongelige Høihed møder decolleté som jeg!"

Ha ha! Det skulle tatt seg ut! Kronprins Christian Fredrik med utringet uniform! Skal tru om det er sant, undrer vi, eller om det bare er noe dikteren har funnet på. "Men jammen var'e snodig mote på den tida", sier Hanna. "De fine damene sku' være nesten nakne oventel, mens herrene sku' ha krave helt opp tel øra!"

For vi tittet jo inn igjennom vinduene, Hanna og jeg, for et par hundre år siden, når det var selskapelighet i Hovedbygningen på Bærumsverket. Vi har da sett de kondisjonerte svinge seg på silkesko, i kvadriljer og engelskdanser og kontradanser og valser "à deux", med høye kraver og barmen bar. Så det er ikke vanskelig å se for seg stattholder Christian Fredrik danse i Paleet, nei! Og vi liker det ikke!

Bilder: Danseparet øverst er siste mote fra Paris 1804. I midten karikatur tegnet av Thomas Rowlandson, rundt 1790. Og nederst den første kvadrilje på Almac's, en selskapsklubb for de fine i London, ca 1808, tegnet av Joseph Grego. Alle via wikimedia commons. Og klikker du her finner du en dansescene fra Jane Austens "Emma" utgitt i 1815.

Nye måter å styre et samfunn på

Noen må begynne å tenke annerledes for at noe nytt skal skje. Her er navnene på noen av dem som begynte å tenke at folk selv skulle styre et land, ikke bare en konge. I Historie 8 Aschehoug 1997 står det:


"1690: Engelskmannen John Locke skriver boka Om systemet. Han mener at alle mennesker har rettigheter som de er født med. Han kaller det naturlige rettigheter. Disse naturlige retighetene er liv, frihet og eiendom. Regjeringens oppgave er å beskytte disse rettighetene. Hvis ikke, har folket rett til å avsette regjeringen og innsette en ny.

1748: Franskmannen Montesquieu (uttales månteskijø) skriver boka Lovenes ånd. Han sier at for å beskytte folkets rettigheter, må makten være delt i tre, den lovgivende makt (I Norge er dette Stortinget), den utøvende makt (regjeringen) og den dømmende makt (domstolene). Dette kaller man for maktfordelingsprinsippet. Ingen skal bestemme alt, men alle kan bestemme noe.




1762: Franskmannen Rousseau (uttales ro:så) skriver boka Samfunnskontrakten. Han mener at retten til å styre ligger hos folket og ikke hos kongen.






1776: Den amerikanske uavhengighetserklæringen: "Alle mennesker er født frie og like og har retten til selv å finne veien til lykken. Det er folkets rett å endre eller avskaffe et dårlig styre og innsette et nytt."

Denne erklæringen lagde amerikanerne da de ble uavhengige av England. Det er fint å tenke på at ting kan forandre seg til det bedre!

Kilde: Historie 8, Aschehoug 1997, Erik Lund. Bilder: John Locke, Montesquieu og Rousseau fra wikipedia, signaturene til de amerikanske grunnlovsfedrene fra skoletorget.