Karine titter fornøyd ut av kjøkkenvinduet i hytta innpå Eineåsen. Hu er så fornøyd med at det har kommet snø. Endelig blir dagene og kveldene litt lysere, og kulda er det mulig å kle seg mot. Bare man har ullklær nok!
"Du Hanna", sier Karine "var det ikke noe vi skulle huska på i dag?"
Hanna tenker mens hu smatter litt ekstra på den siste krumkaka som er igjen etter jul. "Jeg kom på det!" sier hun. "Det var kanskje i dag vi skulle ha feira, vifta med norske flagg og ropt hurra"!
"Nå trur jeg du tuller, Hanna. Det er klart vi må vente med å feire til den 17. mai, og det er mer enn fire måneder til!" sier Karine. Hanna er enig. Det er bare å vente. Men hun gir seg ikke likevel: "Det var den 14. januar for 200 år sida, i 1814, at det virkelig kom fart i sakene. Det var den dagen Norge plutselig ble fri fra en union med Danmark som hadde vart i 434 år!"
Karine tygger krumkake. "Je syns det var ganske deilig å være norsk i Danmark, jeg." Hanne fnyser. "Fint? At København var hovedstaden vår! Og alle kongene var danske, alt som ble skrevet var etterhvert på dansk og alle som virkelig bestemte i Norge var sendt ut fra Kongen i København! Det var vel ikke fint! Og alt det bare fordi en konge og en kronprins døde en gang for over 400 år siden!
Det var den norsk kongen som het Håkon 6. og som giftet seg med en dansk dronning som het Margrethe. De fikk en sønn som de kalte Olav - og han var den fjerde i rekken av norske Olav-er - derfor ble han hetende Olav den 4.
Men så trist det enn var, så døde kong Håkon i 1380. Da var sønnen Olav bare 10 år gammel. Fra da av ble det altså moren hans, Margrethe av Danmark, som også ble Norges dronning. Men hva med sønnen deres - lille Olav? Han kunne nok ha blitt konge? Men - så døde han også, da han var 17 år gammel. Fra da av ble alle de danske kongene i København også konger for Norge."
Begge Søstrene blir litt stille. Karine bryter stillheten: "Er'e ikke underlig, Hanna? Tenk om han søttenåringen, Olav, hadde fått leve lenger , da hadde vi kanskje fått egne norske konger som snakka og skrev på norsk og vært vårt eget land som vi var før i tida, både da det var vikinger her!"
"Det som skjer i virkeligheta er ofte enda mer merkelig enn det som skjer i eventyra", svarer Hanna. Så forteller hun videre om et stort freds-møte i byen Kiel - som nå ligger nord i Tyskland. Her kom ledere fra mange av de største landene i Europa sammen til et stort møte i disse kalde januar-dagene. Det var utsendinger fra både England, Russland, Østerrike, Sverige og Prøyssen der. Hvorfor skulle de møte hverandre? Det var fordi de endelig hadde slått den franske store hærføreren Napoleon nesten sønder og sammen i et stort slag som ble kalt "Folkeslaget" i Leipzig. Sverige hadde vært med på å kjempe mot Napoleon. Men den danske kongen - Frederik 6. - han hadde derimot holdt med Napoleon! Dermed var Norge automatisk blitt med på Napoleons side - fordi vi var sammen med Danmark.
Den franske kronprinsen het egentlig Jean-Baptiste Bernadotte. Han var en fransk general som hadde kriget mye i Frankrike. Men nå var han blitt svensk kronprins og fikk nytt navn: Karl-Johan. Det endte med at danskekongen måtte gi i fra seg Norge til Sverige, som en annen bursdagspersang. Den som tapte spillet måtte gi fra seg til den som vant. Da Kielfreden ble underskrevet, var Norge altså ikke sammen med Danmark lenger. Og kronprins Karl-Johan var fornyød. Han skulle bli konge ikke bare over Sverige, men over Norge også. Karl-Johan hadde sett nøye på kartet over de to landene sine. Han syntes at de kunne se ut som ett land på kartet. Karl-Johan mente at det var rett og riktig at han skulle bli konge over Norge. Han hadde tross alt vært med på å bekjempe den farlige keiser Napoleon Boneparte.
"Det var jo detta jeg syns je husket på i dag, 14. januar, freden i Kiel og at Norge ikke var sammen med Danmark lenger." Hanna er glad. De har greid å huske akkurat denne dagen. "Men du Karine, det blir mange datoer vi må huske på i dette året - dette Annus Mirabilis!"
"Vi får legge huene våre i bløt, så klarer vi det nok," sier Karine og stapper de siste kakesmulene i kjeften. Hanna håper at Karine har rett. Når de prøver hardt å huske begge to, da skal de vel klare å få med seg det viktigste.
