Bærum rundt 20. januar 1814

Oppi Eineåsen, og i resten av Bærum og Norge også, fikk vi ikke vite noe om Kieltraktaten før det var gått mange dager. Nyhetene reiste langsomt i 1814. Den 20. januar gikk livet sin vante gang, med sult og frost og snø, og vi var fortsatt del av helstaten Danmark-Norge, sammen med litt av Tyskland, Island, Færøyene, Grønland, kolonier i India og Afrika og noen små øyer i Karibien. 

Vi visste jo at Danmark-Norge var på parti med Napoleon i den fæle krigen. Det var etter at engelskmennene hadde angrepet Danmark to ganger, først i 1801 og så i 1807, da de bombet København og tok alle de dansk-norske krigsskipene. Etter det slo kong Fredrik seg sammen med franskmennene. Froskene som vi kalte dem. Det var ikke så rart. Men dumt var det for Norge, for da fikk vi jo ikke sendt varer til England, på grunn av det folk kalte handelsblokaden.

Bærumsfolk pratet mye om krigen mot Sverige i 1808, og om de frivillige karene fra Bærumsverket og resten av Bærum som var med i Det Bærumske Jægerkorps - grev Wedels-Jarlsbergs frivillige Jægerkorps.
På Verket pratet folk om dårlige tider. Verkseier Peder Anker ikke fikk solgt jernet sitt til England. Skjorter ifra England fikk han heller ikke kjøpt seg, herr Peder, på grunn av handelsblokaden. Og da engelskmennene stengte sjøveien til Danmark i 1808 ble det riktig ille. Da begynte folk å i hjel her til lands fordi vi ikke fikk korn fra Danmark lenger. 

I 1808 reiste presten Münster rundt i landet og pratet om mose. Hvis folk kokte mosegraut av islandslav, sa han, så de fikk de mer å putte i magen enn bare barkebrød, og så slapp de å sulte. Helsebringende skulle det også være. Mange prester talte heller om islandslav og dyrking av potet fra prekestolen enn om Vårherre. Moseprester og potetprester kalte folk dem.



Men nedpå jernverket hadde vi jo truffet på selveste Greven, Johan Caspar Herman Wedel-Jarlsberg, for han hadde gifta seg med Karen, datter til Peder Anker i 1807. Greven var blitt amtmann i Buskerud, men ofte bodde han i Hovedbygningen på Verket. Vi satte vår lit til 'n Wedel, Hanna og je, mens vi sleit med å få ned måsagrauten.

 For Grev Wedel hadde fått i oppdrag å skaffe korn til landet. Ja, han hadde selv seilt til Danmark etter korn, sa folk, han hadde lagt avsted i de frykteligste stormer, lurt seg forbi engelske krigsskip og kommet hjem med tønnevis av korn, opptil flere ganger!  

Og så var det var jo den nye kjekke prinsen som var blitt stattholder og hadde flyttet inn i Paleet i Christiania, Christian Fredrik, kong Fredrik 6.'s fetter, som hadde kommet til Norge i 1813 for å ordne opp i landet. For en kjekk kar! Han venta vi oss mye av! Og det var ikke få damer og jenter i bygda som hvisket om hvor flott og flink og pen han var, og som drømte om å få både prinsen og det halve kongeriket, akkurat som i eventyrene!   

Bildet av Københavns bombardement er malt av Christoffer Wilhelm Eckersberg, 1807.
Islandslav til Måsagrauten, fra Flora Danica, etter 1761.
Båten er «En til staden Bergen fra Fogderiet Senjen indløbende Jagt», J. H. Senn etter J. F. L. Dreier, ca 1800.
Den fryktelig kjekke Christian Fredrik, tresnitt av Philipp Velyn, 1813.