Bærums Verk januar 1814

Det var kaldt oppi Eineåsen i januar for to hundre år siden, og mye snø, om jeg ikke husker aldeles feil.  Men nedpå Verket var det kaldere. Bærumsverket var det kaldeste stedet i Bærum, akkurat som nå. Det er nok fordi det ligger nedi dalbunnen ved Lomma - elva - hvor det er fuktig og rått og korte dager med lite sol.  

På Verket krøyp verkensfolket tett sammen ved grua i de små arbeiderboligene. Mor og far og sju tynnkledde skrikerunger kunne det være, og gjerne en gamlefar, bakom hver dør. Far var kanskje på arbeid på masovnsringen, mens mor kokte vassgraut eller stekte pannekake av det siste melet. Og rundt henne sto ungene og hutret og frøs og gledet seg til mat, fordi det var så lite å bli mett av, både på Verket og ellers i landet.  

Masovnen på Verket var det varmeste stedet i Bærum. På masovnsringen, der hvor far jobbet med å hive malm og køl i ovnen som smelta jernet ved over 1000 graders varme, der var det varmere enn i glohaugen. Og nedi formerhytta var det like varmt. Det var der det glødende jernet rant ut og ble lagd til de fineste jernovner med pynt og snurrepiperier og krumelurer og forsiringer og ornamenter og flere etasjer, som skulle sendes til Danmark og England. Inni Hovedbygningen hadde de ovner med etasjer. En kunne bare drømme om hvor utrolig mye varme det kom fra en sånn. 

Men det gikk dårlig med ovnshandelen, sa folk. Det var kongen i Danmark sin skyld, for han hadde gått sammen med Napoleon i krigen mot England. Ikke skaffet han oss mat heller. Nei, mumlet de, vi hadde greid oss mye bedre uten danskekongen. Norge burde være sitt eget land, sånn som i vikingtiden, og hatt egen konge og egne lover og eget flagg! Både greven Wedel og verkseieren mente det. Og slikt fint folk, de var vel til å stole på?

Vi kunne få den kjekke prins Christian Fredrik til å bli konge for oss, mente jeg. Vi hadde jo skjønt at han gjerne ville bli konge i Norge. Han Christian-Fredrikken var en fløtepus, mente Hanna, som bare ville lure oss tilbake til Danmark igjen. Vi krangla mye om det, Hanna og jeg, i de mørke januarkveldene i 1814. Når vi ikke drømte om en ovn med etasjer til å ha oppi Eineåsen. 

Nedpå Bæromsverket sov de aldri. Du kunne se Verket lyse nesten helt inn til Christiania. Det strålte som gull, som et Soria Moria slott. Høre kunne du også, langt unna. Uti fossen gikk vannhjul med kraft til de store blåsebæljene som hvinte og skreik og blåste luft inn i masommen og til stangjernshammeren som banka og slo, mens gnistene sto opp i vinternatta og ulvene hylte fra åsene rundt. UUU! UHUUU! 

 Kom du innover i Lommedal'n, eller opp mot Bærjer eller Skui eller Tønnom, eller over mot Haslom og Hævik og ellers i Bærom som folk sa før, da var det stille og mørkt. Mindre enn 3000 mennesker bodde i Bærum 1814, så det var langt mellom hus med lys i vinduet.  

Men ulver var det nok av. De sprang på fjordisen så folk som skulle vinterveien fra Asker til Christiania måtte passe seg. De rekte langs Ankerveien så folk fra by'n eller Bogstad måtte ha fakler og bjeller og dra en grein etter sleden for å holde styggen unna. Han er feig veit du, og kommer ikke helt inntil. I Lommedal'n stakk ulven kjeften inn døra til folk, og unger måtte ha følge med voksne til å skremme bort gråbein når de skulle ut og tisse om kvelden. Så det var best å holde seg inne om en kunne, og drømme om at alle ulver var bundet eller borte. 

Heldigvis var det noen som passa på når arbeiderunga lå anføttes i halmen og sov i vinternatta, tett sammen i samme seng og med fellen godt opp over nesetippen. Det var den vesle gråkledde karen med rød lue som bodde hos hestene i stallen på Verket. Nissen. Alle på Verket kjente til ham. Til og med Peder Anker som eide både Verket og det store Nordmarksgodset og det fine Bogstad, og hadde vært generalveiintendant, han hadde sett nissen utenfor Værtshuset. Huldra hadde han visst også sett, en gang det var fullmåne og hun danset på isen på Buruvannet. 

 .
Bilder: Masovn på Bærums Verk ca 1790, malt av Christian August Lorentzen.
Fra ovnsringen på Verket, samme tid, fra kobberstikk av den danske kobberstikker J. J. G. Haas, etter maleri av Chr. A. Lorentzen.
Bukkevaseovnen fra Bærums Verk er fra Digitalt museum. Nissen er laget av Th Kittelsen. Ungeflokken og ulven har jeg lagd sjæl.