Ulv! Ulv!

Det er mange steder i Bærum som har navn etter ulv. I Lommedalen for eksempel, der heter det både Ulverud, Tasserud, Ulvestøkket, Vesle-Tasserud, Ulverudløkka, Tassebråtan og Ulvebråtan. 

På Isigården var det ulvestue. Det er en stor, dyp grop med den liten plattform midt i. Så setter du et åte på plattformen for å lokke til deg ulven, kanskje en liten hundevalp. Så dekker du over gropa. Og når styggen kommer for å ete den stakkars valpen, så detter'n nedi og er lett å ta.


Om du fikk has på en ulv, så var det mye å bruke'n til, skreiv presten Hammer i 1797: "Skindet bruges til Reise-pelse, Muffer, Heste-Dækkener, Fodposer, Slæde-Fælder og til Foder for Podagrister i støvler, Skoe og Tøfler, Ulve-Tænder til Børne-Rangler, Bogbinders og Forgylderes Arbeids Galtning."

Rundt 1814 var ulven ille. "Ulvene ofte tute flokkevis i nærheten av Bøndernes Huse" skreiv 'n sognepresten i Asker og Bærum, Jacob Neumann, så seint som i 1820-årene. Det var ofte skrubben kom til husmannsplasser og gårder og åt opp gårdsbikkjer. En gang var det en flokk på 18 ulver som sprang over jordene på Ringi. Rett som det var sprang det ulv på fjordisen, og småunger måtte ha følge med en voksen om de skulle ut en snartur bakom hushjørnet i kveldsmørket.

Ulven holdt seg unna kølmilene, for han liker ikke ild. Men verre var det når slealasset skulle fraktes til Værket. Det var mange kjørekarer som fikk ulveflokken etter seg, om de skulle gjennom svarte skauen eller over islagte vann. Men det var råd: Når flokken b'ynte å hale innpå, så kunne du dra et tau bakom sleden. Det holder dem på avstand.

Du kunne også prøve å holde deg til venns med ulven. Du må ikke si ulv, for det kan lokke han til deg. Bedre er det å kalle han noe annet, folk kaller'n ofte for styggen, eller skrubb, varg, gråtass, gråbein, gråtrøll eller uty. Men ulven er som folk flest, han liker godsnakk, sånn som han ulven ifra Småland i Sverige:

"Den som kaller mej varg, den skall jag alltid bli arg. 

Den som kaller mej Den grå, honnom tar jag intet ifrå. 

Och den som kallar mej Gullfot har jag intet emot."

Stakkars gråbein, sier nå jeg, som alltid må være sulten. Det var straffen han fikk fordi han ikke gadd å bære Jomfru Maria over ei elv, men kastet henne av da de hadde kommet midt uti. Jomfrua ble sint, må vite, og sa: "Støtt  være ute, i uværet tute, svelte i veker hvor helst du reker - Skal du!" Og siden den tida har ulven hatt vonde vintre og halset over vidda med tunga ute på leting etter mat.

Og det er ikke mye han trenger, stakkar, han kan leve tre dager på en vidjespenning. En vidjespenning, det er en tynn bjørkekvist som du vrir til en slags reim og bruker til å feste ting med. Ikke mye å bli mett av! Men om det skriker i tarmene på'n etter mange dager og netter uten mat, da uler han sårt mot himmelen, og så faller det tre bloddråper ned i kjeften på han og stiller den verste sulten. Det sa ihvertfall folk før i tia. Stakkars, stakkars gråbein!

Bilder: Ulv fra wikimedia commons. Ulveplanseje fra digitalt museum. "Ræven og ulven", Louis Moe 1905. Tegning av ulvestua på Isi i Bærum fra digitalt fortalt.