Om alm og kalk og barkebrød

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Vi er jammen heldige her i Bærum som har så mye alm! Det er på grunn av kalken i jorda, almen trives så godt i kalkjord. Det går et helt belte av kalk gjennom bygda. Tidlig på 1800-tallet var det kalkbrenning på Dønski, Levre, Gjettum, Valler, Solberg, Løkeberg, Ostøya, Løkke og Blommenholm - eller Oksehoved som Blommenholmgården het da.

I de fæle sultårene mellom 1807 og 1814 da kornet frøs, og vi ikke fikk noe korn sendt fra Danmark på grunn av krigen og handelsblokaden, og folk i Norge sultet i hjel, da var sannelig almen god å ha. I Bærum var det spesielt ille i 1810. Men almen gir mat til folk og dyr, både vinterfór og i vårknipa så du slipper å sultefore kua. Bladene er spesielt gode til grisen. Har du ku og gris får du smør og flesk. Og almenøttene, frøene, er godteri for unger.

Det viktigste med almen er at den er det aller beste treet å bruke til barkebrød. Har du alm trenger du ikke å sulte.

Egentlig bruker du ikke barken men basten, den lyse litt slimete innerbarken. Silvevet kalles det også. Undertøyet, så og si.

Almemel har mer næring enn mel fra andre trær og er bedre å bake med. Slimet gjør at deigen henger bedre sammen og er lettere å kna og kjevle. Det er lettere å fordøye også, og smaker bedre enn bark fra både furu, gran bjørk og andre trær.

Best er bark fra tynne greiner som er to-tre år gamle. Innerbarken må tørkes, hakkes opp og males til mel sammen med korn. Du bør helst ha dobbelt så mye vanlig mel som barkemel. Så blander du melet med vann og litt salt til en passelig deig, klapper deigen til flate kaker og steker, omtrent som tykt flatbrød. Du kan bruke det i graut og velling også, gjerne blandet med mose.

Spesielt godt er det ikke, selv om almebrød er søtere enn furubrød. Men du blir ihvertfall mett. Til og med storbønder og embedsmenn hadde bark i brødet rundt 1814. Det var temmelig grovt, som en ser under her.



Bilder: Alm fra Flora Danica, barkebrød fra digitalt.museum.