Hvem banker? Sa Per Anker.

I årene før 1814 var det sult i Bærum. Fere år frøs kornet før det kom i hus om høsten. Og etter 1807 fikk ikke Norge korn fra Danmark som vi pleide å få, på grunn av den store krigen i Europa hvor Danmark og Napoleon kriget mot alle de andre.

For 200 år siden var graut, velling og flatbrød den maten fattigfolk spiste mest av. Folk bakte brød med bark og kokte graut med mose for å få kornet til å vare lenger. Men det var mange som sultet.

På de små husmannsplassene i Bærum hadde folk lite og ingenting. Far var kanskje i krigen og kjerringer og unger måtte gå gårdimellom med tiggerposen for å overleve.

På Verket prøvde Peder Anker å sørge for sine. Etter den dårlige kornhøsten i 1806 hentet han korn fra Sverige til verksfolket. I 1814 bodde det rundt 80 familier på Bærums Verk, men mange av karene var i krigen. Han var så snill Peder Anker, som en omsorgsfull far. Kom det folk med tiggerpose og banket på døra til kjøkkenet på Bogstad gikk de aldri tomhendt videre.

Ja, det sies at herr Peder på Bogstad var så snill at han fikk en egen regle lagd etter seg - "Hvem banker? Sa Per Anker!" Her er den:

Hvem banker? Sa Per Anker.

Det er min kone, sa Per Lone.

Hva vil hun? Sa Per Lund.

Kjøpe løk, sa Per Høk.

Hvor mange? Sa Per Lange.

En, to, tre, fire, sa Per Lire.

Ikke fler? Sa Per Ler.

Det er nok, sa Per Kokk.

Tegningen av Peder Anker har jeg laget.