For to hundre år siden var Snarøya en øy. Hele øya tilhørte Snarøen hovedgård. Den ble ryddet i middelalderen.I 1801 bodde det 20 mennesker der, blant annet Xtian Kølle, husbonde og hans døtre Catharine Hermine, Helene og Ambrolia. På en av husmannsplassene bodde fiskeren og Clemmet Olsen med kone og fem unger.
Navnet Snarøya kan komme av at øya var full av snar, av busker, kratt og småskog.
Eller kanskje fordi den offisielle isveien fra Slependen til Christiania om vinteren tok en snarvei over øya? Det skrev ihvertfall Christian Kølle i boken sin Kort beskrivelse over Snarøen - en liden Gaard ved Christiania fra 1792. Christian Kølle var prest, men fordi han ikke fikk noen prestestilling ble bonde på Snarøen isteden. Der drev han også pensjonatskole for gutter fra rike familier i Christiania, til 1803. Sognepresten i Asker og Bærum i 1814, Jacob Neumann, hadde vært elever ved skolemester Kølles "Institut". Skolen var ikke noen "almueskole" for vanlige folk, så ungene til Clemet fisker gikk på omgangsskole på gårdene på Ostøen, Fornebo og Lille Oxenøen.
Skolen til Kølle hadde en "eremitiske Beliggenhed": Rundt 1800 var Snarøya langt fra byen og langt utpå landet. Heldigvis kunne man kjøre makelig dit med karosse, skriver Kølle. I boken forteller han om gården, og i et "Anheng" forteller han for eksempel om At lave Kaffe av Poteter, At ødelægge Væggelus, At ødelægge Mus i Laderne og At koge Sirup av Gule-Rødder.
Tegningen av Snarøen Hovedgård er laget av Kølles datter Catharine Hermine. Hun var Norges første kvinnelige fotturist. Blant annet gikk hun frem og tilbake til Italia to ganger, siste gangen var hun 69 år! Ofte vandret hun alene og med "upassende reiseantrekk": med skjørtekanten midt på leggen, tykke fettlærstøvler, hatt, paraply og en reisepose på armen med pistol oppi, i tilfelle Frøken Kølle ble overfalt av sinte hunder.
Christian Kølles bok om Snarøen er ikke så lett å lese. Den er trykket med gotiske bokstaver som man gjorde for to hundre år siden. Dessuten mente Kølle at man skulle skrive ortofonisk - sånn som man snakket, og at hver lyd skulle ha sin egen bokstav - for eksempel skrev han ⱥ istedenfor aa (som vi skriver å) og når o ble uttalt som å: som = sⱥm, komme = kⱥmme. Han skrev også en "Kort Avhandling om den Danske Skriverigtighed til nøyere Overveyelse" og "Ær dæt Fårnuftigt at have Religion? åk vilken av såmange ær dæn Fårnuftigste?" Bøkene til Kølle forteller oss mye om hvordan "de fine" skrev og snakket for rundt 200 år siden og om gårdsdrift på en liten øy. I 1814 var det bro mellom Snarøya og Fornebu. Hundsund var et vanskelig og "hundsk" sund å seile gjennom, grunt og svingete og fullt av sjøgress, og man kunne bare seile gjennom når det var høyvann. Før Hundsund ble fylt igjen rundt 1830 skjedde det merkelige ting på den broa!
Ei mils vei fra by’n ligger ei lita øy som hetter Jeita. Når du ror forbi Jeita, og inn gjønnom ei smal bukt som kalles Kjilen, kommer du tel Hunnesunn. Nå er det landfast der, og Snarøya er itte no’n øy lenger. Men før i ti’a gjekk sjøen over ved Hunnesunn, og det var ei bru over sundet, og den brua kalles Hunnesunnbrua. Var’e et bå’n eller om det var en vaksen au som var bytta om eller som hadde væri lrenge sjuk, så skulle et par kvinnfølk møte ’inann på den brua tre torsdagskvelder etter’nann. Å så sku dom ta den sjuke og bære’n tre gonger rundt brua. Så blei’n enten bra igjen, eller så døde’n straks etter. Men ingen måtte si så mye som et ord til’nann mens dom bar.
Mot svekk, fra Bærum
For at hindre at barn fik "svekk", skulde en passe paa, især saalenge de var udøpte, at de hadde sølv paa sig; enten som spænde paa kappen eller en sølvmynt indsydd i listen, eller sølv fæsteet paa anden maate.
Om svekk, fra Verdal Det var ein barnesjukdom som dei kalla svekk. Det var tri slags svekk: Livsvekk — då skulde den sjuke bli frisk atter, liksvekk — då døydde han, jordsvekk — då vart han sjuk all si tid.
Med kyrkjebly kunde dei sjå etter kva slag svekk barnet hadde. Folk som forstod seg på det, smelta kyrkjebly og rende det ned i ei skål med vatn som dei heldt tett over den sjuke.
Av dei formene som blyet fekk når det storkna i vatnet, kunde so dei kunnige sjå kva slags svekk det var.
Fra En signekjerring, P. Chr. Asbjørnsen
Jeg maner for Svig, og jeg maner for Svek;
jeg maner den bort, og jeg maner den væk;
jeg maner den ud, og jeg maner den ind;
jeg maner i Veir, og jeg maner i Vind;
jeg maner i Syd, og jeg maner i Øst;
jeg maner i Nord, og jeg maner i Vest;
jeg maner i Jord, og jeg maner i Vand;
jeg maner i Bjerg, og jeg maner i Sand;
jeg maner den ned i en Olderod;
jeg maner den ind i en Folefod;
jeg maner den ind i Helvedes Brand;
jeg maner i nordenrindendes Vand;
der skal den æde, og der skal den tære;
til Meen for Barnet skal den inte være.
Resten av eventyret om Signekjerringa finner du her. Der står det også om svekk. Svekk var det samme som engelsk syke eller rakitt, en barnesykdom som gjør skjelettet mykt og svakt. Nå for tiden vet vi at du kan få svekk av mangel på D-vitaminer. I 1814 visste ikke folk om vitaminer. Da trodde de svekk var noe som vonde makter kunne kaste på barn før dåpen.
Den vanligste "behandlingen" var støyping - å helle smeltet bly eller tinn gjennom et stoppenålshull i en flatbrødleiv ned i et kar med nordrennende vann. Blyet størknet i figurer som viste årsaken til sykdommen, og fresingen i vannet kunne gjøre ungen frisk. Du kunne også smøyge ungen ved å dra den gjennom en trang åpning, enten i jorda, under en rot eller gjennom et hult tre, og lese trolldomsformler. Tenk så enkelt det hadde vært om folk hadde visst om D-vitaminer i 1814!
So, ro liten Tull! fra Bærum, Jørgen Moe
So, ro liten Tull!
Gud gje vi hadde Stua fuld,
Liua aa Laaven,
Smiua aa Kaaven.
Aa en liden Ring midt utpaa Garen.
Bilder: Kort Beskrivelse over Snarøen, wikipedia. Snarøen hovedgård - Catharine Kølle, Bærum bibliotek. Kølles Å - wikipedia. En signekjerring - Hans Gude, 1879 og Adolph Tidemand, 1857, begge wikipedia.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar