tenk på vesle guten din!
Bjørnen med sin lodne fell,
kan deg taka seint i kveld.
Det såg ut som der var naud,
kanskje no du ligger daud.
Tidt du dansa kringom meg,
mangt eg rødde då med deg.
Når eg låg som blind og dauv,
grov du på meg med di klauv:
Ja, du ville vekkja meg
upp til leiken din med deg.
Du var sprek og glad og god,
all mi ros du vel forstod.
Tidt du veit eg sa til deg:
"Han veit meir enn mata seg".
Blåmann, Blåmann,
svar meg no,
mekra med ditt kjende ljod!
Ikkje enno Blåmann min,
må du døy frå guten din.
Melodi: Anne Haavie
Hver gang jeg hører eller synger denne sangen, håper jeg inderlig at gutten og bukken skal finne hverandre igjen. Olav Aasmundson Vinje, som har skrevet teksten til denne sangen, har virkelig greid å få fram lengselen etter bukken Blåmann. Som så mange barn i Bærum var Olav gjetergutt da han vokste opp. Både Blåmann og Lykle var geiter som han kjente godt i virkeligheten.
Det var nok mange gjeterunger i Bærumsmarka som av og til gikk rundt og lette etter dyra sine. Med lokking og roping, sang, bukkehorn og seljefløyter kom nok dyra som regel til rette. Men barna hadde jammen et stort ansvar med å passe på så mange dyr!
Bilde: Christian Skredsvig Vinje som gjetergutt 1887 fra Digitalt museum
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar