Kvernknarren 1. september

Kvernknarren - eller Edismesse - første dagen i september - er til minne om den hellige St. Egidius, en eneboer som levde på 600-tallet  En gang ble han skadd av en pil som kongen skjøt mot en hjort. Etter det bygde kongen et kloster til Egidius i Provençe i Frankrike -Provincia Sancti Aegidii.

Egidius var en av de 14 nødhjelperne, tel hjælp for lamme og halte, spedalske og kreftsyke, ammende mødre med for lite mjælk, skipbrudne, tiggere, bueskyttere, jegere, gjetere, hestehandlere, smeder og skogsarbeidere. Han kunne hjælpe mot tørke, ild og storm, mot epilepsi, kreft, galskap, ufruktbarhet hos mennesker og dyr, for mørkredsel og for et godt skriftemål - ja så godt virka han Egidius, at den angernde synderen itte engang trengte å si alle syndene sine høyt under skriftemålet.

På primstaven er merket gjerne en kvernstein, fordi han kunne hjælpe om det blei tørke og fordi dagen hans spådde været og åssen det kom tel å bli med kvernvannet i ælver og bekker utover høsten. Var det tørt på Eidismesse, blei det dårlig med kvernvann i de små gårdskvernene. Da måtte Bæromsfolk dra med kornet sitt tel kverna på Lauka'bær eller mølla på Jar og håpe at de fikk malt der. For om kverna di står, da blir det sveltihæl. Og var det lite vann, så gikk det dårlig med vannhhjula som dreiv stangjernshammern og spikerhammern og blåsebæljenene på Fossomverket og Bæromsverket og Hammerbakken også.

Blir ikke kverna satt i gang den dagen, vil den ikke gå siden heller, sa de i Hardanger. 
Var kvernknurren tørr, ble det kvernknurr og smalhans en hel måned, sa gamle folk i Ryfylke.
Hvis det var en så stor sky den dagen at en rakk å sele en ridehest før den forsvant igjen, skulle man ikke mangle kvernvann den kommende vinter, sa de i Hedmark.
Dersom kverna knurrer av vannmangel, blir det tørr høst, sa folk i Nord-Trøndelag.

Der hvor det er kvern, der er det også kvernknurr. Kvernknurren holder tel i bekker og ælver, ved kvernhus og møller. Han er itte pen, med digre never og en kjeft så svær at den når ifra dørstokken og opp tel dørbjælka. Han kan holde fast kvernkallen - vannhjulet som driver kverna - så kverna itte går rundt. Og bite seg fast i kvernsteinen så den står bom still og itte vil dreie rundt og i verste fall så går'n i knas. Og så knarrer og knurrer og hyler og bråker'n så det går igjennom marg og bein. Det beste er å få gjort knurren blid, å sette fram no mat, ei lifseklining og et krus øl eller aller helst et fenalår med mye fett på, så lar'n deg kanskje få male mjølet ditt i fred. Men beste rådet er å varme opp en diger gryte med tjære og bek eller med kokende vann og hive rett i kjeften på ham. Da blir du kvitt'n for godt, sånn som n' Asbjørnsen forteller om i Kvernsagn. 

Kilder: Hodne, Holck, Sivertsen, Katolsk.no.Bilde: Aegidius abbas, Avignon, 1335, wikimedia commons.