Skoler i Bærum: Bærums Verk - mønsterskolen på jernverket

Skolen på Verket er Bærums eldste skole, fra 1773. I 1814 gikk det 69 verksunger mellom 6 og 14 år der. Læreren het Lars Hansen Wold. Peder Anker hadde bygget et "skjønt og rummelig skolehus" på selve Verket. Det var til og med bibliotek ved skolen. I 1803 hadde det 128 bøker som både lærer, elever of verkensfolket fikk lese. På Fossum verk var det også Verksskole, for 70 jernverksbarn. Resten av Bærumsungene gikk på omgangsskole. Verksskolen var "foregangsskole og mønsterskole i hele prestegjældet og i videre  kredser baade med hensyn til hus, inventar, æremidler, lærefag og lærerløn like fra 1802"!  Nå ligger skolen der hvor Helset gård lå. I 1814 sa folk Hærset. Helset var Helgi eller Helga sin gård og er kanskje ryddet rundt vikingtiden.

I 1814 var det Peder Anker som eide både Bærums Verk, Helsetgården, mange av gårdene og plassene omkring Verket og ellers i Bærum og til og med Haslum og Tanum kirker. Verket var Bærums første og største tettsted, en stor industri langt utpå bondelandet som ga levebrød til rundt 400 mennesker i 99 familier - av Bærums nesten 3000 innbyggere. Mange av arbeiderne bodde på Verket, i små arbeiderboliger, som i Verksgata, eller på gårder og husmannsplasser rundt Verket.


I 1814 var Verket en skitten og bråkete arbeidsplass med kølhauger og slagghauger, hvor Lommas største fossefall ga kraft til vannhjul, blåsebelger, stangjernshammeren og den 8 meter høye masovnen som smeltet jernet med over 1000 graders varme. Mer om jernverk her.
I hovedbygningen på Verket bodde grev Herman Wedel Jarlsberg, gift med Peder Ankers datter Karen.  Peder Anker og fru Elisabeth hadde også oppholdt seg mye i Hovedbygningen og særlig om vinteren rundt 1800. Da hendte det at venner fra Christiania dro på kanefart til Verket på den nybygde Ankerveien som han hadde fått laget mellom Bogstad og Bærums Verk. og at det uventet kunne komme 80 gjester. i sleder Både Peder Anker og grev Wedel var på Eidsvoll.

I 1814 var det dårlige tider på Verket. På grunn av Napoleonskrigene og handelsblokaden kunne ikke jernet sendes ut av landet. Mange av verksarbeiderne meldte seg frivillig til som soldater i Grev Wedels frikorps og sloss mot svensken. I Tanum kirke, hvor verkensfolket gikk hver søndag, var det bare kjerringer, unger og gamle gubber.

Hvis en vil gå veier og se steder fra 1814 kan det være fint å gå kirkeveien til Tanum kirke, Ankerveien til Bogstad, Kongeveien over Krokskogen til Langebru på grensen til Hole i Buskerud, og Malmveien over Bryn, Vøyen og Evjebakkene til Malmskrivergården i Sandvika. Og selvfølgelig selve Bærums Verk med Værtshuset, Vekterboligen, Klokkeboden, Masovnsringen, Hovedbygningen og paviljongene, brannstasjonen, Verksgata og Verksfossen.

På Verket var det mange slags arbeidere: masovnmester, hyttemester, treskjærer, oppsettere, former, belgmaker, kullharker, og smeder - hammersmeder, kleinsmeder, spikersmeder og smeddrenger. Smedene var store og sterke og nesten trollkyndig. Smeden, trodde folk, kunne mer enn sitt Fadervår, hadde kontakt med både de underjordiske og med Styggen sjøl. Han kunne sko hester, trekke tenner ut på folk som hadde tannverk og kunne forvandle gråstein først til glødende flytende jern og så til ovner og stangjern og spiker, redskaper og husgeråd og alle slags nødvendige saker, sånn som skippund-loddet i skrøna om Drambott. Fæle til å skrøne og skryte og juge kunne de også være, smedene.

Drambott, sagn fra Hole 
På Fjellstad hadde de for mange år sia ei følt gild ku, som de kalte Drambott. Hu var så brei mellom horna, at når det satt en gjetergutt på hvert horn, så kunne de ikke høre når de tuta i lur til hverandre. Og når Drambott rauta på Retthella, så rista det i dørhella på Fjellstad.

Og mjølke gjorde ’a svært! De måtte legge renner heim fra setra og til garden for å få heim mjølka. Når de skulle kinne, måtte de ha borti ei revne, og i stedet for å kna osten hadde de ’n i ei dokk borti marka og brukte en gamp til å trå ’n. En gang hadde de ei merr til det, og den følla med ’a gikk og tro. Så mye ost var det, at de først fant att folen året etter i et stykke som mannen hadde til niste. 
Smøret brukte kjerringa å ha i en haug ute på bakken. Når hun skulle selge det, satte hun seg øvst på Haugen og ok nedetter. Så vart det ei viss vekt, det som kom mellom beina. 
Drambott var lei til å skjene, og derfor kjøpte de et skippund-lodd på Bærumsverket og hengte i rumpa på’a. Men hu skjena like fælt, og med loddet slo ’a ned en mengde skau, så det vart store bråter. De drog da i hop og brente kaser, og så sådde de rug som var så svær at de dragkjørte halmen heim om vinteren. Rugen var så diger at de måtte firkløyve’n før ’n gikk i kvernøyet. Utpå vinteren kom det ei rei hallinger kjørende etter isen og skulle til marken. De reiste inn i ei av halmpipene som hadde blitt liggende att, og de kjørte i tre dager før de kom til siste leddet.  

Smeden som de ikke torde å slippe inn i helvete, Asbjørnsen og Moe
Engang i de dager da Vårherre og St. Peder gikk og vandret på jorden, kom de til en smed. Han hadde gjort kontrakt med fanden om at han skulle høre ham til om syv år, imot at han den tiden skulle være mester over alle mestere i smedkunst; og den kontrakten hadde både han og fanden skrevet navnet sitt under. Derfor hadde han også satt med store bokstaver over smiedøren: "Her bor mesteren over alle mestere!"
Da Vårherre kom og fikk se det, gikk han inn.
"Hvem er du?" sa han til smeden.
"Les over døra," svarte smeden; "men kanskje du ikke kan lese skrift, så får du vente til det kommer en som kan hjelpe deg."
Før Vårherre fikk svart ham, kom det en mann med en hest, som han ba smeden sko for seg.
"Kunne ikke jeg få lov å sko den," sa Vårherre.
"Du kan prøve," sa smeden; "galere kan du nå ikke få gjort det, enn jeg kan få det riktig igjen."

Vårherre gikk da ut og tok det ene forbenet av hesten, la det i smieavlen og gjorde skoen gloende, så kveste han haker og grev, og neide sømmene, og så satte han benet helt og holdent på hesten igjen; da han var ferdig med det, tok han av det andre forbenet og gjorde like ens; da han hadde satt på igjen det også, tok han bakbena, først det høyre, så det venstre, la dem i avlen, gjorde skoen gloende, kveste haker 

og grev og neide sømmene, og satte så benet på hesten igjen.
Imens sto smeden og så på ham. "Du er ikke så dårlig smed enda du," sa han.
"Synes du det," sa Vårherre.
Litt etter kom mor til smeden bort og ba ham komme hjem og ete til middag; hun var gammel og skral, fælt kroket i ryggen og rynket i ansiktet, og kunne med nød og neppe gå.
"Legg nå merke til det du ser," sa Vårherre; han tok kona, la henne i smieavlen og smidde en ung deilig jomfru av henne.
"Jeg sier som jeg har sagt, jeg," sa smeden, "du er slett ikke noen dårlig smed. Det står over døra mi: Her bor mesteren over alle mestere; men enda sier jeg bent ut: en lærer så lenge en lever," dermed gikk han fram til gården og åt middag.
Resten av eventyret er her. 

Fanden i nøtta, Asbjørnsen og Moe  
Det var engang en gutt som gikk på en vei og knekket nøtter. Så fant han en ormstukken en, og med det samme møtte han fanden.
"Er det sant," sa gutten, "det de sier, at fanden kan gjøre seg så liten han vil, og tvinge seg igjennom et knappenålshull?"
"Ja!" svarte fanden.
"Å, la meg se det, og kryp inn i denne nøtta!" sa gutten; og det gjorde fanden.
Da han vel hadde krøpet inn igjennom makk-hullet, satte gutten i en pinne. "Nå har jeg deg der," sa han, og stakk nøtten i lommen.

Da han hadde gått et stykke, kom han til en smie; der gikk han inn, og ba smeden om han ville slå sund den nøtten for ham.
"Ja, det skal være lett gjort," svarte smeden, og tok den minste hammeren sin, la nøtten på smiestedet og slo til; men den ville ikke i stykker. Så tok han en litt større hammer, men den var heller ikke tung nok; han tok da en enda større en, men den gjorde det heller ikke. Men så ble smeden sint, og trev storslegga. "Jeg skal vel få deg i stykker -!" sa han og slo til alt han orket; og så gikk nøtten i knas, så halve smietaket fløy av, og det braket som om hytta skulle ramle ned. "Jeg mener fanden var i nøtta jeg!" sa smeden. "Ja, han var så," sa gutten. 

Bilder: Bærums Verk: Peter Frederik Wergmann, 1837, wikimedia. Masovnen: herfra. Peder Anker: Oluf Sødermark herfra. Masovnsringen: Christian August Lorentzen, wikimedia. Drambott har jeg tegnet og Smeden som de ikke torde å slippe inn i helvete og Fanden i nøtten har Otto Sinding tegnet.