Skoler i Bærum: Emma Hjorth skole på Tukeru' gård

Emma Hjorth skole ligger på gamle Tokerud gård. Ordet rud betyr rydning eller rydningsgård. Den ble kanskje ryddet i tidlig middelalder, mellom vikingtiden og svartedauden. Om det var en mann som het Tóki eller en dame som het Tóka som ryddet gården, det får vi aldri vite. Emma Hjorth-navnet har skolen etter fru Emma Hjorth som kjøpte begge Tokerudgårdene tidlig på 1900-tallet

I 1814 sa folk gjerne Tukeru’. Da var det to Tokerudgårder: Østre og Vestre Tokerud. Tokerudgårdene var ikke så store. I 1826 hadde de 2 hester, 4 kyr og 10 sauer. Gårdene hadde lov til å fiske laks i Sandvikselva, Løxa, lakseelva, med to teinesteder som kaltes Tokerudfisket. Særlig bra var fisket fra den dagen folk kalte Kolbjørn med laksen på primstavkalenderen, 9. juni, for da gikk laksen opp i elvene for å gyte.

Tokerud dro til seters på Haugsvollen, eller Høksvollen som folk sa før, sammen med mange andre gårder: Aas, Jong, Grini, Haug, Kirkerud og to gårder i Asker: Billingstad og Aastad. Haugsvollen er en av de eldste setrene i Vestmarka og den største. I 1774 setret ni gårder på vollen. Fra tidlig på 1800-tallet bodde det også husmannsfolk der hele året. Kanskje det kunne være fint å rusle seterveien opp til Haugsvollen, sånn som folk fra Tukeru' gjorde i 1814? Eller Kirkeveien til Tanum kirke, eller til kalkovnen på Ringi, eller langs Sandvikselva til Malmskrivergården i Sandvika?

I 1814 og langt utover på 1800-tallet brukte folk primstaven til å holde orden tiden. Primstaven var et trestykke med merker og tegn for helligdager, høytider, onner, når setertida begynte og sluttet, når det var flyttedag for tjenestefolk og alt som skulle gjøres på gården gjennom året. Merkedagene på primstaven kunne gi varsel om været, avlingen, luseplagen og framtia. Og om kjærligheta. Værvarsler fikk du også fra dyr og fugler, planter og trær, vind og snø. Det var først etter 1814 at vi fikk almanakk hvert år i Norge.

Værtegn fra Bærum og ellers i landet 
Gregori tid, Gregormess 12. mars, natt og dag like vid.
Regn på Kvernknarren 1. september spår regn i sju uker.
Fryser det natt til De 40 riddere 9. mars, skal det fryse 40 netter framover, sa folk i Bærum. Hvis solen denne dag blot vil skinne så længe, som en fummelfingret kælling er om at sadle en hest, vil alt gå godt, sa danskene om 40 riddere. 
Mai kulde gjør bondens lader fulle.
Går sola ned i en sekk, så er den neste dag vekk. 
Aften rød gjør morgen søt.
Ring rundt månen varsler snø. 
Drypper det tre tre dråper fra kirketårnet på Haslum eller Tanum kirke nyttårsdagen, blir det godt vær hele året. 
Den sjuende snøen som blir liggende gir en ny vinter, sa folk i Lommedalen. 
Samler stæren i Lommedalen seg tidlig i flokk og reiser, vil høsten komme tidlig. 
Mye rognebær om høsten varsler lite snø, for rogna skal slippe å bære to bører. 
Når gjertrudsfuglen - svartspetten - hakker på husveggen og skriker, blir det regn.
En smørklatt på veggen som smelter på Gjertrudsmess 17. mars varsler god vår. 

Gjertrudsfuglen hadde mange navn, Svarte-Gjertrud, Regnpipa, Gjertruds-kråka og Trollfuglen. Svær som ei kråke og svart som køl bortsett fra den røde lua. Hun klatrer rett opp trestammen som en katt, og ingen spiker vil sitte fast i treet der Trollfuglen bor. Svarte-Gjertrud kunne gjøre folk tulleruske og lokke dem med seg så langt inn i skogen at de gikk deg vill. Da var det beste du kunne gjøre å få av seg alle klærne i en fart og ta dem på seg på vranga, for da slutta trolldommen hennes å virke.

Gjertrudsfuglen, Asbjørnsen og Moe
I de gamle, gode dager da Vårherre og St. Peder gikk og vandret her på jorden, kom de engang inn til en kone som satt og bakte. Hun hette Gjertrud, og hadde en rød lue på hodet. Da de hadde gått lenge og var sultne begge, ba Vårherre henne så vakkert om en lefse å smake på. Ja, den skulle han da få. Men et bitte lite emne tok hun og kjevlet ut; likevel ble det så stort at det fylte hele takka. Nei, så ble den lefsa for stor; den kunne han ikke få. Hun tok et enda mindre emne; men da hun hadde bakt det ut og bredd det på takka, ble den lefsa også for stor, den kunne han heller ikke få. Tredje gangen tok hun et enda mindre emne, et ørende lite ett; men også denne gangen ble lefsa altfor stor.

"Så har jeg ikke noe å gi dere," sa Gjertrud. "Dere får like så godt gå igjen uten smakebit, for lefsene blir for store alle sammen."

Da ble Vårherre vred og sa: "Fordi du unte meg så ille, skal du ha den straff at du skal bli til en fugl, og ta din tørre føde mellom bark og ved, og ikke få noe å drikke oftere enn hver gang det regner."

Og ikke før hadde han sagt det siste ordet, så ble hun til gjertrudsfuglen, og fløy fra bakstefjøla opp gjennom pipa. Og ennå den dag i dag kan en se henne fly omkring med sin røde lue og ganske svart over hele kroppen, etter det at pipa svertet henne. Hun hakker og pikker støtt på trærne etter mat, og piper mot regnvær; for hun er alltid tørst, og da venter hun drikke.

Bilder: Laks, vintersiden av primstav fra Hallingdal fra slutten av 1700-tallet med den norske løve i toppen, wikimedia og Hakkespetten til Th. Kittelsen fra 1912, alle wikimedia commons.