Skoler i Bærum: Stabekk skole i vegkrysset hos sorenskriver Heltzen

Stabekk skole ligger på gamle Stabekk gård. Navnet kommer kanskje fra stadr og bekk - en rett eller rolig bekk. I 1814 ble navnet skrevet Stabæk. Da var det fire gårder på Stabekk.

Store Stabekk er antagelig den eldste og ble kanskje ryddet i vikingtiden. Våningshuset og låven på gården er fra 1670. I 1814 bodde Madam Roverud på gården.

På Øvre Stabekk som nå heter Ringstabekk bodde Paul Frederik Michael Heltzen, sorenskriver i Aker, kancelliråd, varepresentant på Eidsvoll i 1814 og representant for Akershus Amt i det første overordentlige Storting høsten 1814. Gården ble kalt Skriver-Stabæk på folkemunne.

Østre Stabekk ligger nederst i bakken. I 1805 ble gården solgt av Peder Anker på Bogstad til Madam Roverud på Store Stabekk. Peder Anker beholdt Stabekk skog og Myraplassen. I 1824 overtok grev Herman Wedel Jarlsberg skogen som ble kalt Greveskogen eller ”Grevestøkket”. I 1814 gikk hovedveien til Drammen og Ringerike gjennom tunet på Østre Stabekk. Gården var skysstasjon og gjestegiveri for reisende.

Skallum-Stabekk var en ganske liten gård som tidligere hadde vært seter. Navnet ble skrevet Skjelme-Stabæk og kommer kanskje fra skalm eller skolm som er en todelt frøbelg.

I 1814 var det bare to store veier som gikk gjennom Bærum og det var Gamle drammensvei mellom Christiania og Drammen og veien over Krokskauen fra Stabekk til Ringerike og videre til Bergen, Gamle Ringeriksvei - man kan vel si at vegkrysset på Stabekk var et av Norges viktigste veikryss i 1814? Steder å gå som lå der i 1814: Gamle Ringeriksvei, Gamle Drammensvei, Østre Stabekk, Store Stabekk og Skallumskogen.

”Akte deg du!”, fra Bærum
Engong kom en mann kjøranes fra by’n, han kjørte fort, og hadde nær kjørt på en gammal krokete mann og ei kjærring, som kom gåanes opp bakken ved Myraplassen ved Stabekk. Den gamle krokryggen blei sinna og skreik etter han som kjørte: ”Akte deg du, så du itte kjører nasan av deg!” Og det var itte langt han kom før begge sælapinna flau ut av olene og hesten for sin vei og mannen og vogna reste i renna. 

I 1814 hadde enevoldskongen Frederik 6. all makt i Danmark-Norge. Han utnevnte selv sine embetsmenn. De kom gjerne fra fine og formuende familier, hadde studert ved kongens universitet i København og var lærde og dannede herremenn. Mange av dem var danske og snakket ikke norsk. Embetsmennene hadde fine titler og flotte uniformer. Peder Anker, eieren på Bærums Verk som eide Østre Stabekk til 1805 hadde vært både kammerherre, generalkrigskommisær, og generalveiintendant.

I 1814 var Norge delt i fire stift. Stiftene var delt i amt og amtene i prestegjeld og fogderier. Østre og Vestre Bærum kirkesogn tilhørte Asker prestegjeld og Aggers og Follougs fogderi, som var en del av Akershuus amt, som igjen var en del av Akerhuus stiftsamt. De øverste i kirkesognet og fogderiet var sognepresten, sorenskriveren og fogden. Fogden - skattefuten - hadde ansvar for å kreve inn skatt. En bygdelensmann, gjerne en vel ansett lokal bonde, hjalp til med skatteinnkreving og var politi i sognet. Folk var ikke alltid like glade i "øvrigheta", både presten, skriveren og særlig futen kunne være dårlig likt. Her er to eventyr som sier litt om det.

Presten og klokkeren
Det var en gang en prest, som var slik en børste at han skrek langt unda, når han så noen kom kjørende i møte med sig i alfarveien: «Av veien, av veien, her kommer sjølve presten!»

En gang han fór slik og bar sig, møtte han kongen. «Av veien, av veien!» skrek han på lang lei. Men kongen kjørte som han kjørte, og reiste fram, han, så den gangen måtte presten vike hesten sin; og da kongen kom jevnsides med ham, sa han: «I morgen skal du møte på kongsgården, og kan du ikke løse tre spørsmål jeg vil gi dig, skal du miste både kappe og krage for ditt hovmods skyld.»

Det var annet slag enn presten var vant til. Hauke og skråle og bære sig verre enn ulikt, det kunde han; men spørsmål og svar var ikke hans far. Så reiste han til klokkeren, som hadde ord for å være bedre i kappen enn presten var. Til ham sa han, han hadde ikke hug til å reise, «for en gap kan spørre mer enn ti vise kan svare,» sa han, og så fikk han klokkeren til å fare istedenfor sig.

Ja, klokkeren reiste, og kom til kongsgården med prestens kappe og krage på. Der tok kongen imot ham ute i svala både med krone og spir, og var så gild at det lyste og lavde av ham.

«Nå, er du der?» sa kongen.
Ja, han var da det, det var sikkert nok.
«Si mig nå først,» sa kongen, «hvor langt er det fra øster til vester?»
«Det er en dagsreise det,» sa klokkeren.
«Hvordan det?» sa kongen.
«Jo—o, solen går op i øster og ned i vester, og det gjør hun snildt på en dag,» sa klokkeren.
«Ja ja,» sa kongen. «Men si mig nå,» sa han, «hvad mener du vel jeg er verd, slik som du ser mig her?»
«Å, Kristus blev takseret for tredve sølvpenge, så jeg tør vel ikke sette dig høiere enn til — ni og tyve,» sa klokkeren.
«Nå nå!» sa kongen. «Siden du er så klok på alle slag, så si mig hvad det er jeg tenker nå?»
«Å, du tenker vel det er presten som står for dig, men skam få mig, tenker du ikke feil, for det er klokkeren,» sa han.
«Nå, så reis — hjem med dig, og vær du prest og la han bli klokker,» sa kongen, og så blev det.

Fanden og futen, Asbjørnsen og Moe
Det var en gang en fut, slik en riktig flåer av det verste slaget. En dag kom fanden og ville hente ham. "Aldri hører jeg annet," sa han, "enn at folk sier: "Gi fanden hadde den futen!" så nå får du følge med meg; og så slem er du og, så jeg tror ikke du kan bli slemmere og verre enn du er heller," sa fanden.
"Ja, vil du lye etter alt det folk snakker, så får du mer å flye etter enn du rekker," sa futen; "men er du så snill en mann at du gjør alt det folk ber deg om, så torde det hende jeg slapp denne gangen også, jeg," sa han.
Ja, futen snakket vel for seg, og fanden var nokså godlidende, så til sist ble de forlikt om at de skulle slå følge et stykke, og den først de møtte, som noen ba fanden ta, ham skulle det bli som fanden skulle ha, og så skulle futen slippe. Men hjertelig måtte det være, sa fanden.
Først kom de til en stue; der sto kjerringa og kjernet smør; men da hun så fremmedfolk, måtte hun titte ut etter dem. Imens kom den vesle stuegrisen hennes, som gikk og snuste i hver ro, og satte trynet opp i kjernen; den over ende, og grisen til å smatte på rømmen.
"Er det verre skadedyr til enn slik en gris?" skrek kjerringa. "Gi fanden hadde deg!" sa hun.
"Så ta grisen da!" sa futen.
"Tror du hun unner meg griseflesket?" sa fanden. "Hva skulle hun så ha til helgekost i vinter? Nei, det var ikke av hjertet!"
Så gikk de til de kom til en annen stue. Her hadde den vesle ungen gjort ugagn. "Rett nå er jeg lei deg," sa kjerringa, "jeg vinner ikke annet enn ågå og tørke og stelle etter den stygge ungen. Gi fanden hadde deg," sa hun.
"Så ta ungen da!" sa futen.
"Å, det er ikke av hjertet at moren banner barnet," sa fanden.
Så gikk de et stykke til; så møtte de to bønder.
"Der ser du futen vår," sa den ene.
"Gi fanden hadde 'n lys levende, den bondeflåeren!" sa den andre.
"Det var av hjertet det," sa fanden; "kom så med meg!" sa han.
Den gangen hjalp det hverken bønn eller påkallelse. 

Bilder: Amtmannsuniform fra 1801, wiki Strinda. Presten og klokkeren: Erik Werenskiold. Fanden og futen: Th. Kittelsen.