Skoler i Bærum: Skui skole ved ulvestua på Isi

Skui skole ligger på gamle Skui gård. Skui kommer fra Skad som ingen vet hva betyr, og vin som betyr beitemark. Det har bodd folk på Skui lenge. Kanskje var det fangstboplass på Skui allerede for 6000 år siden!

I 1814 var Skui delt i fire gårder: Søndre og Nordre Skui og Øvre og Nedre Sand. Husmannsplasser rundt 1814 var Tysland, Jammerdal og Sagbakken. Skui setret på Stovisetra i Vestmarka sammen med Ståvi, Kveise, og Butterud. Stovisetra - eller Stovivollen - er en av de aller eldste bevarte setrene i Norge. Enda står det hus på setervollen. Det eldste sto der i 1814 også.

Litt nord for skolen ligger Sølvbergshølen, og Sølvhølsberget hvor det visstnok var sølvskjerp i gammel tid. Skui hadde skog på Risfjellet i Vestmarka. I 1814 gikk veien til skogs opp Risfjellkastet. Der var det så bratt at det var umulig å komme fram med hest og slede, så tømmeret ble kastet utfor åsen og fraktet videre fra bunnen av lia. Det var mange slike tømmerkast i Vestmarka hvor tømmeret har blitt kasta utfor. 1814-steder å gå fra Skui: Ulvestua på Isi, kirkeveien til Tanum kirke, seterveien til gjeterskauen og Ståvivollen, og opp Risfjellkastet til tømmerskauen på Risfjellet.

Røverne på Jaren, fra Bærum
Mellom Gotland og Risfjellkastet ligger en liten ås som kalles ”Røverkolåsen.” For noen hundre år siden skal det ha holdt til en del røvere der, sju store fordypninger i jorden skal ennå vise hvor de hadde jordhyttene sine. Mannen som eide hele Jaren på denne tiden, bodde i et lite hus, som bare hadde et lite blyvindu. 
Da de holdt på å stelle til bryllup for datteren, kom røverne og tok både henne og bryllupsmaten med seg. Men de tok for mye av ølet samtidig, og derfor ble de fulle. En av dem ble liggende borti Skuikleivene. Da folk kom og fant denne ene røveren, ble han truet til å si hvor de andre var, og så ble de fanget alle sammen. 



Det var mye ulv i Bærum for 200 år siden. ”Ulvene ofte tute i flokkevis i nærheten av Bøndernes Huse” skrev sogneprest Neumann i 1817. Ofte kom skrubben helt innpå gårder og husmannsplasser og åt opp gårdshunder. Om vinteren løp den på fjordisen og en gang løp en flokk på 18 ulver på jordene på Ringi. På Isi var det ulvestue. Hvordan en ulvestue virker kan du lese om i Asbjørnsen og Moe sitt eventyr "Han far sjøl i stua", der det både er en rev og en ulv og en bamse og ei gammal kjerring - ikke ulik Karine Mosedotten - som havner i ulvestua.

Han far sjøl i stua
Det var en gang en mann som bodde borte i en skog. Han hadde så mange sauer og geiter, men aldri kunde han ha dem i fred for gråbeinen. «Jeg skal vel lure den gråtassen,» sa han til sist, og gav sig til å grave en ulvestue. Da han hadde gravd dypt nok, satte han en stolpe midt ned i ulvestua, og på den stolpen slo han en skive, og på den skiven satte han en liten hund, og over graven la han kvister og bar og annet rusk, og ovenpå det strødde han sne, så tassen ikke skulde se det var en grav under. 

Resten av eventyret kan du lese her. Et godt råd var å holde seg til venns med ulven. Du måtte ikke si ulv, for det kunne lokke den til deg. Folk sa heller styggen, varg, skrubb, gråbein og gråtrøll.
   
Ulvevers fra Småland i Sverige
Den som kallar mej varj, den skall jag alltid bli arg.
Den som kallar mej den grå, honnom tar jag intet ifrå.
Den som kallar mej Gullfot har jag intet emot.”

Hvorfor ulven har en vond og bjørnen en god vinter, Dan Lindholm
Jomfru Maria kom en gang til en å som ikke var god å komme over, for der var klopp. 
Da kom en ulv luskende forbi.
”Vil du hjelpe meg over?” spurte Jomfru Maria. Jo, ulven skulle da det. Så satte hun seg på ryggen hans. Men da de kom uti, blei han lei det, kastet jomfru Maria i åen og strøk til lands. Da sa jomfru Maria til skrubben:
”Støtt være ute, i uværet tute, svelte i veker hvor helst du reker - skal du!”

Så kom en bjørn labbende forbi.
”Vil du hjelpe meg over, Bamse?” spurte jomfru Maria. Ja, han bar Guds Moder over med det samme og satte henne pent ned på den andre bredden. Da sa hun til bamsen:
” Ligge i hi når det sner over sti, suge med flabben fettet av labben - skal du!”
Siden den tid har ulven en vond vinter, reker over viddene med tungen ute og finner lite mat. Men bjørnen ligger lunt i hiet sitt, sover søtt og mangler ingenting. 

Bilder: Ulvestua: M. Brocmann, fra digitalt.fortalt. Stovivollen: Bærum kommune, månedens kulturminne. Bærumskart - eget. Han far sjøl i stua: Erik Werenskiold. Ræven og ulven: Louis Moe 1905.