I 1800 bygde Peder Anker ny bru, Kølabrua, like ved vadestedet over Isielva. Men så kom Napoleonskrigene og handelsblokaden i 1807. Peder Anker fikk ikke sendt ovner ut av landet og i 1814 var det dårlige tider på Verket og stille etter Malmveien.
Like ved Bryn ligger Vøien. Det gamle navnet var Vodin, vad og vin, beitemarka ved vadestedet. Rundt 1814 kalte folk gjerne gården for Vui. Da var Vøien en riktig storgård, med rundt 20 husmannsplasser, sag, to bygdemøller, skog ved Gupu og seter på Vuivollen. Vøyen hadde også teglverk som brente teglstein av blåeire, hvitleire og rødaktig leire som fantes på gården og ga arbeid til 10 mann. Både Hurumgården og Vinkelgården er bygget før 1814. Om en har lyst til å se noe fra 1814, så kan en ta seg en tur til Vøyen, gå Malmveien forbi Vøien og ned Evjebakkene til Malmskrivergården i Sandvika, langs Lomma forbi Spikerbruksfallet hvor spikerhammeren på Hammerbakken lå og til Bærums Verk, seterveien til Avtjerna. Eller opp på Kolsåstoppen hvor brannvarden varslet krig i 1814.
Presten på brua, fra Søndre Høland
Noen af vore Prester gik den "Wittenbergske Skole" og fik Svarteboka og lærte aa bruke den af Gammel-Erik selv. Som Betaling for Bryderiet skulde han ha den bakerste af Kandidaterne som passerte ei Bru. Røkenpresten blev engang den bakerste, men idetsamme Gammel-Erik skulde nappe'n, pekte Presten paa Skuggen sin aa sa: "Ta den der!" Gammelen som blev no forfjamsa, slog Kloa i Skuggen, og Presten slap over. Efter den Dag hadde Røkenpresten ingen Skugge.
Den Wittenbergske skole, eller Nedgangsskolen som den ble kalt, trodde folk var en sju-årig etterutdanning for sju prester av gangen. Der kunne prestene lære svartekonster som ”At vinde med Terninge”, ”At gjøre sig hård for Kuler og Sverd”, ”At få nogen til at bli forgabet og forlibet” og gode råd for helsa og kjærligheta. Det sies at presten på brua var sogneprest Christian Holst i Røken. Han døde i 1824. Det er ham Asbjørnsen forteller om i eventyret Plankekjørere. En kjent Svartebokprest var Petter Dass som er på bildet. Han døde i 1707, men hadde samme prestedrakt som presten brukte både i kirken og til hverdags i 1814: svart samarie - prestekjole - og hvit pipekrave.
Vårherre og St. Peter på vandring
Engang mens Vårherre og St. Peder gikk og vandret her på jorden, kom de til en kone som sto og vasket klær. Det var både hele og gode klær, men da Vårherre spurte hva hun sto og vasket, så sa hun - hun var kanskje redd, de skulle be henne om et plagg.
"Å, det er noen turver."
"Ja, er det turver, så la det bli turver da," sa Vårherre, og så ble det turver.
Da de hadde vandret et stykke til, kom de igjen til en kone, som sto og vasket ved en bekk, og det var noen usle filler hun banket; men da Vårherre spurte hva det var hun sto og vasket, så sa hun:
"Jeg står og vasket klær til barna mine; de er ikke rare, Gud bære oss! men de blir da rene."
"Ja, er det klær, så la det bli klær," sa Vårherre, og med en gang ble fillene til hele og gode klær.
Husker du Bro bro brille? Folk har visst lekt Bro bro brille helt fra middelalderen, i rundt 1000 år! I 1814 var det voksne som lekte og sang Bro bro brille i festlig lag. Kanskje de tenkte litt ekstra på keiser Napoleon og alle de andre som måtte dra i krigen i 1814? Her er en gammel dansk versjon, og her er litt mer om Bro bro brille.
Bro bro brille
Klokken ringer el've,
kejseren står på sit høje hvide slot,
så hvidt som et kridt,
så sort som et kul.
Fare, fare, krigsmand,
døden skal du lide,
den, som kommer allersidst,
skal i den sorte gryde.
Første gang så la'r vi ham gå,
anden gang så lige så,
tredie gang så ta'r vi ham
og putter ham i gryden!
Bilder: Brua ved Bryn fra Bærum bibliotek, svartekonstpresten Petter Dass og St. Peter fra wikimedia. Bro bro brillenoten herfra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar