Skoler i Bærum: Hammerbakken skole midt i bygda

Hammerbakken ligger omtrent så midt i Bærum som du kan komme, like ved Glitredammen som blir regnet som Bærums geografiske midtpunkt. Skolen har navn etter spikerverket i Lomma med vannhjul i fossen Spikerbruksfallet, også kalt Hammerfallet, og hammersmie med spikerhammer. Spikerhammeren hamret rujern til spiker og var mindre og raskere enn den digre stangjernshammeren på Verket, men bråkte fælt for det. I 1818 arbeidet 6 mann og 12 gutter på Spikerbruket. Her står det mer om hammere.

Det var også en husmannsplass som het Hammerbakken. Den hørte til en av Løkengårdene. Navnet Løken kommer fra leik og vin, så Leikvin var kanskje et gammelt kultsted for allslags idrettsleker for mannfolk. Andre vin-gårder i nærheten er Bryn og Vøien. Løken var en av de fire første gårdene som kongen i Danmark-Norge, Christian Kvart, lot Verket få bruke i starten i 1610. Verkets hester og kjørere ble innkvartert på Løken. I 1814 var gården solgt fra Verket og delt i tre Løkengårder: Søndre, Nordre og Mellem i midten. Løkenfolket setret på Avtjenna - Avtjernsetra - i Holmevannsalmeningen sammen med Bryn.

På Kolsåstoppen bakom Løken og Hammerbakken var det brannvarde, eller vete. Vardebrenning på toppene var et varslingssystem som ble brukt helt fra folkevandringstiden. Når det var fare for krig, måtte vardevakta opp på Kolsås for å holde utkikk mot Vettakollen og Skaugumsåsen. Hvis det lyste på en ås måtte han i all hast tenne varden. Det var melding til alle våpenføre mannfolk om at de måtte finne fram sabler og gevær og dra avgårde for å forsvare landet. I 1814 brant varden på Kolsås.

Heksene på Kolsås, fra Budstikka, resten av sagnet kommer under Levre skole
Dette hendte under krigen mot svenskene i 1716. Svenskekongen Karl XII tok Christiania og prøvde å beleire Akershus festning. Norske styrker lå i Asker og Bærum og gjorde seg klare til å falle fienden i ryggen. Svenskekongen sendte folk utover mot Drammen med avstikkere opp i Bærum. Budstikkene gikk fra gård til gård og vardene ble tent på de høyeste toppene.

På Kolsås sto varden klar. Det gjaldt bare å få den tent og få satt ut vakt døynet rundt. Det var ikke lett, for alle visste hva slags styggedom som huserte der om natta. Men så var det ’n Busteru’n som tjente på Løken. Han var stor og sterk. Ikke var han redd heller. Med tung bør på ryggen la han i vei opp skrentten. Rikelig med proviant måtte han ha med seg, og godt med klær. Det var i slutten av mars, dette, men ennå full vinter med snø og is. 
Utpå ettermiddagen kom han fram til varden øverst på Kolsås. Han fikk tent varden, fikk seg no mat og ordnet seg til for natta. Og sovna ganske raskt, trøtt og sliten som han var.
Men rett som det var våknet han av snakk og spetakkel. Like ved ser han trollfolk! De hujer og skriker, danser og slåss! Mest er det gamle kjerringer og unge jenter. Flere og flere kommer, opp av sprekker og gjennom lufta. 
Busteru’n ble redd, kan du vel skjønne. Men da ser han ei han kjenner i flokken. Det er a Kari fra klufta, tjenestejenta på Kolsberg. 
”Ikke vær redd, Busteru’n” sier Kari. ”Je kjenner døm alle i hop, ser’u. Je ska passe på at døm itte gjør dei no. Kom og bli me, da vel!” 
Jo da, Busteru’n var ikke vond å be. Det ble flust med mat og drikk og mangeslags moro, så han våkna ikke før langt utpå lyse dagen. Da var alle borte. 

Bak sånne bergvegger som den ovenfor Hammerbakken trodde folk det bodde trollpakk og styggedom. Du måtte gå forsiktig langsmed berget og kanskje be et Fadervår eller si fram et salmevers, så ikke troll og gygrer kom etter deg - sånn som i sagnet fra den andre sia av Krokskauen, om vikingkongen St. Olav som kristnet Norge.

St. Olav i Krokkleiva, vandresagn fra Hole 
Den tida da Hellig Olav dro omkring på bygdene og kristna landet, prøvde allslags trollpakk å skade ham og stoppe ham så godt de kunne. 

Olav brukte å skape dem om til stein, og sånne steiner som har vært troll før kan du finne mange av her tel lands. I nordre Krokkleiva, der veien gikk i gamle dager, står det en sånn trollkjerring – ei gygre. 
Da Olav fór nedigjennom, på vei til Bønsnes, da sprang hu fram fra bergveggen med et stort tretrau på ryggen og skreik:”St. Olav med ditt raude skjegg, du rir for nær min bergevegg!” Men Hellig Olav, han skreik tilbake: "Statt du der i stokk og stein, inntil den dag jeg kommer igjen!” 

I det samme rant sola, og Gygra blei stein. Rett nord for Nordkleiva står hu den dag i dag, med stakk og skaut og trau på ryggen. Skal tru om hu itte var søstera til gygra i Eineåsen? 

Steder å gå med minner fra 1814: Spikerbruksfallet, Bærums Verk med Verksgata, Klokkeboden, Hovedbygningen og paviljongene, Værtshuset, Vekterboligen, Brannstasjonen og Masovnsringen, Ankerveien mellom Bærums Verk og Bogstad, Malmveien fra Verket over Bryn og Vøien og ned Evjebakkene til Malmskrivergården i Sandvika. Seterveien til Avtjernsetra. Og til Kolsåstoppen hvor varden brant og varslet krig.

Bilder: Stangjernshammeren på Verket, malt av C.A.Lorentzen fra 1792. Heksene på Kolsås, Th. Kittelsen, 1887. St. Olav gjør troll til stein, fra Digtuna kirke.