29. september: Mikkelsmess, Sankte Såle-Mikkjel og Draumkvedet

I dag er dagen tel Sante Såle-Mikkjel - Mikkelsmess, eller Mikkelsdagen eller bare Mikeli som'n også kalles. Sante Såle-Mikkjel, det er erkeengelen Mikael, St Mikael, han som skal sloss med Grutte Gråskjegg på dommens dag og føre de døde sjelene over Gjallarbrui og veie dem på vekta si. Det er derfor primstavmerket er en vekt. Primstavmerket kan også være en lur, sånn som Jørn Gjeter blåser i, for med den skal Sankte Såle-Mikkjel vekke opp alle syndesjelene. Det trodde ihvertfall folk før.

 

Her til lands blei Mikkelsmess avskaffa som helligdag i 1770, men den fortsatte å være halv-hellig festdag og merkedag til innpå 1900-tallet. På Mikkelsmess var setertia over og buskapen skulle i hus. Hvis hester og griser var ute nå, så kunne luseplagen bli rekti ille utover vinter'n. 

Dagen blei gjerne feira med et takkemåltid, for nå var grøden i hus - korn og pottitter og løk og kål og høy og lauv og bær og alt. Måltidet var gjerne noe med sau, for det skulle gi krøtterløkke. For eksempel kunne det være Mikkelsmessegraut. Det var graut kokt på byggmjøl, mjølk og sauekjøtt, med mysost oppå og godt med sauefett ved sia ta. 

Ved Mikkelsmesstider b'ynte høstjakta. Vekta på primstaven minnet også på at Mikkelsmess var markedstid. Flyttedag for tjenestefolk var det, og oppgjørsdag - nå skulle du få igjen penger som folk skylte deg, betale gjelda di og gjøre alle slags avtaler. Det var en travel tid for sorenskriver Heltzen på Skriver-Stabæk. 

Mikkelsmess bruker å være en god dag for værvarsler. Fint vær varsler fint høstvær. Men sitter det mye lauv på trea til over Mikkelsmess, da blir våren hard. Så her i Bærom blir det fin høst i år og hard vår tel neste år. Og om du er ung og ugift og drømte om en kar eller ei jente i i natt, da er det den du blir gift deg med! Men om du itte vil ha'n eller hu, ja må du skynte deg å fortelle noen om drømmen for da går'n itte i oppfyllelse.  

Det er forresten en eldgammal folkvise - en middelalderballade - om'n Sankte Såle-Mikkjel. Draumkvedet heter'n og handler om Olav Åstason som sovna på juleaften og sov helt til trettendag jul, den 6. januar. Da rei han til kirke, satte seg i kirkedøra og fortalte hele kyrkelyden om det han hadde drømt, og det var itte småtteri - det var om verdener på andre sida av grava, om Skjærsilden, Himmeriket og Helvete, om Jomfru Maria og Dommens dag og Sankte Såle-Mikkjel som skal vinne over'n Grutte Gråskjegg og så ska'n veie alle syndesjelene på vekta si, og da skal de gråte for syndene sine.

Draumkvedet blei skrivi ner fra 1840, i mange ulike versjoner. Her står den mest kjente på 52 vers satt sammen av Moltke Moe i 1890-åra og modernisert av Knut Liestøl. Her er en annen med 74 vers fra Telemark som Sophus Bugge skreiv ned i 1857, og enda flere på Dokumentasjonsprosjektet.

Her kan du høre Draumkvedet sunget av Agnes Buen Garnås, og her kan du bla i boka med Gerhard Munthes tegninger. 

Og forresten, hos Telenor på Fornebu henger det et 70 meter langt  brodert billedteppe - kanskje det lengste i verden - som viser hele det lange Draumkvedet! Det var Torvald Moseid som sydde det, med middelaldersk leggsøm. 10 år tok det å brodere! Hvis en spør pent går det nok an å få se det. Her kan du lese om Moseid og se bilder av teppet.

Her på Store Norske og her på wikipedia kan du lese mer om Draumkvedet.

Bilder:  Erkeenglen Mikael som veier sjeler, kalkmaleri fra Højby Kirke, Odsherred. Grutte Gråskjegg på den svarte hesten sin, tegnet av Gerhard Munthe. Begge fra wikimedia commons.