I fasten sku du itte ete kjøttmat og godsaker men bare fisk, helt fram tel 1. juledagen. Det blei mye sild når'n Klemmet kløyp, lenge etter reformasjonen i 1536. Så det er itte tel å undres over at prosten som blei vekt klokka tre på Lussinatta av ei vakker ungjente og fikk seg servert seg feit mat og sterkt drikk på sengekanten i 1764 trudde han var død og kommet tel himmerik.
Julefisken sku du gjerne ha fiska før Andersmess, Andreas fisker 30. november. Fisk, både fersk torsk og kveite og lutefisk og rakfisk og røyka fisk og persetorsk - det er god gammal julaftenskost, både for høy og lav. Om Lutefisken skreiv Olaus Magnus allerede i 1555: "Den tørre stokkfisken får ligge i sterk lut i to døgn, så skylles den i ferskvann i ett døgn før den kokes og spises. Den serveres med saltet smør og er høyt verdsatt, selv av konger!” Og sild eter vi fortsatt, både før, i og etter jul, Hanna og je.
Bilde: Sildefiske i Skandinavia, fra av Olaus Magnus "Historia de gentibus septentrionalibus", 1555.
1 kommentar:
Skal en tro det onde tunger sier, så kunne det bli råd med kjøttmat i fastetida:
Bever er fisk, den lever i vann, og har skjell, i det minste på halen.
Villgås er fisk, for den klekkes av andeskjell, som driver på havet. Nå sier lærde folk at andeskjell er en slags langhalset rur, men det var tider da ingen i sør viste hvor gjessene hadde rede.
I middelalderen var det mange fastedager, og straff for dem som ikke ville faste. Ett unntak var om du var allene og langt fra folk, så du ble helt døgnvill. Var dere fler i følge, var det ingen bønn.
AJM
Legg inn en kommentar