I Sogn er'n sånn: ”Nøkken rider i spissen på sin sorte hest. Dernæst kommer gamle lensmand på Dalsøren, det var en stor fæl mand med bjørneskindshue paa, og ham følger en række av kjente namngivne, liderlige kvinder og barnemordersker, ildgjærningsmænd og skjelflyttere, og alle disse stæder til ferden paa bestemte steder. Trettendagen, farer skreia nordefter og tar med sig folk der er utenfor husene og på veiene”.
Jolreia på Nedre Kvamme, Borgund, Sogn og Fjordane hendte dette:
"Jolereia kom kvar vetle jolaftan. Dei for rundt om i dalen og herja her. Men så var det ein som ville bli kvitt dei, han la seg på taket i huset på Nedre Kvamme, og venta. Då han var der oppe kom jolereia inn. Då dei dekka på bordet, skaut han. Jolereia rømte ut døra og sa det var ståk til jol i år, og kom aldri att på garden."
Åsgårdsreia, M.B. Landstad, Mytiske sagn fra Telemarken
"Det var en kone på Dalen som het Signe. Hun hørte en gang Åsgardsreia komme farende i luften med rammel og skammel. Hun gikk da ut for å se hvor de tok hen, og oppdaget da at hele ferden styrte rett mot hennes gård, Guro Rysserova foran og alle de andre etter i en lang rekke. Hun sprang da ut på tunet så fort hun kunne og gjorde et kors i alle hjørnene på gårdsrummet. Dermed var Åsgardsreia forhindret fra å komme inn. Hvordan det gikk til eller ikke, skal vi la være usagt, men da hun også gjorde kors i luften mot dem, ble de forvandlet til trekubber som rullet bortover marken. Slik så det ihvertfall ut for Signe, og hun så det ganske tydelig."
Så pass på juleølet og maten, mal tjærekors over alle dører, da stål og sølv i sengehalmen, hold deg inne om kvelden. Og sku du treffe på reia må du slå korstegn, slå ut med arma eller kaste seg ned med arma utstrakt som et kors. Ellers er'e itte godt å si åssen det kan gå.
Bilde: Juleriea, Nils Bergslien, 1922.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar