4. desember: Barbrodøgret

I dag har å Hanna og je tatt fram alle de hølete sokkene våre, for Barbrodøgret er den dagen på primstavkalenderen da en må byne å reparere og stoppe og lappe og ordne med vinterklærne og med alt som må lages nytt tel jul. Det er litt av hvert en må passe på - for eksempel må du ikke sy på noe som du har på deg, for da syr du løkka fra deg. Og itte må du sy eller stoppe på noen andre heller, og særlig itte på småonger, for da lærer de aldri å lese.

Barbrodøgeret, Barbromess, er tel minne om den hellige Barbara. I Norges land og folk, fra Bratsberg amt, står det å lese: Den hellige Barbara var datter af en fornem mand i Nicomedia, ved navn Dioscorus, der levede paa keiser Maximians tid, ca. 290; hun blev omvendt til kristendommen efter en brevveksling med Origines, og led martyrdøden. Hendes dag kaldes hos os Barbraa-døgri’, d. e. Barbaras halvdøgn; om den heder det: «Barbraadagen gjenge soli burt, Lussinotti (13de december) kjeme ho atte». Derfor betegnedes den især med en sol; man betegnede den ogsaa med et taarn, fordi St. Barbaras fader lod sin datter bo i et saadant, eller med en lænke, fordi han lod hende binde med lænker, da hun fornægtede de hedenske guder.

Merket på primstaven kan være et tårn, og det er itte så rart, for Barbro er skytshelgen for både tårn og festninger, og for mye anna: For arkitekter, murere, tømrere, bygningsarbeidere, taktekkere, klokkestøpere, kokker, smeder, steinhoggere, gruvearbeidere, gravere, ringere, hattemakere, skreddere, bønder, sigøynere, fanger, brannvesenet og artillerister, skyttere og fyrverkerimakere. Hu verner mot lyn og ild og pest og feber, imot plutselig død, særlig av kanonkuler, ved nedstigning i gruver og imot lynnedslag. Vi får tru at a Barbro passer på oss nå som sola skal bli borte helt tel den trettende desember og Lussinatta.

Bilde: Den hellige Barbara, tegning fra det 15 århundre, wikipedia.