17. desember: Om lysonna, trollkatter og Kari med rokken

Det blir itte jul uten a Kari. Når a Kari med rokken kommer, er det tid for å spinne lysveker og dyppe talglys tel jul.

Du ser det på primstaven, 25. november, der er tegnet et rokkehjul. Vekene må'n spinne av lin og de må være akkurat passe tjukke, for ellers blir lysa dårlige. Og dårlige lys varsler brann og død og uløkker og styggedom.
Når vekene er ferdige kommer lysonna. Da ska'n dyppe alt en trengte ta lys, både tel jula og resten av året.

I Seljord sa de at Kari spinder Lyseveger (Liose-Rakir) til Juul. Er det den Dag klart Veir, bliver der smukke Julelys. Best er det en godværsdag midt i uka ved nymåne. Lysa lager du av talg fra slaktinga, talg fra sauen og gjerne blanda med litt fra oksen er bra, for det drypper itte så mye. Talgen må sorteres, renses, hakkes og smeltes i vannbad. Så dypper du vekesnorene i talgen. Det er et langsommelig arbeid, og har du først begynt, så må du gjøre det ferdig samma dagen.

De første lysa må bli lange og rette, for de ska brenne hele julenatta, ellers varsler det dårlig. Så må'n lage lys med tre armer tel helligtrekongers-aften 5. januar. I Danmark brukte folk å støpe krutt inn der hvor arma møtes, og når det smalt, var jula slutt. Om det er att talg, blir det lys tel hverdagsbruk. Forresten så kan en lissågodt greie seg med tyristikker tel hverdags, spør du meg. For det er så varmt og kjeisamt at, med den lysonna. Og når'n er ferdig, må'n passe på å brenne teinene, de pinnene som vekene henger i, så itte en trollkatt bruker dem tel bein og flyr i fjøset for å stjæle mjølk.

Det er mye å passe på når'n ska dyppe lys. For eksempel må'n itte gå ut og tisse mens en driver på, for da kommer lysa tel å dryppe og renne. Og du må være blid og fornøyd og itte surmule eller krangle, for det gir dårlige lys som brenner dårlig og spraker og spruter. Og ingen må gå i døra, for om det blir trekk, da kan lysa bli skakke og skjeive. Så du kan vel skjønne at vi strever litt, Hanna og je, med den lysonna.

Hanna sier at det itte er et rokkehjul hu Kari har, for 25. november er Karimesse, minnedagen tel den hellige Katharina av Alexandria. Hu blei piska og murt inne uten mat og radbrekt på hjul og steile - det er det som er hjulet på primstaven sier Hanna - på grunn av sin tro. Men ingenting beit på a. Tel slutt blei hu halshøgd i det herrens år 310.
Så blei hu vernehelgen for jenter, koner, jomfruer, vitenskapsmenn, lærere, studenter, skoleelever, prester, teologer, apologeter, filosofer, predikanter, talere, jurister, advokater og dommere, for vognmakere, hjulmakere, potte-makere, møllere, spinnere, seilere, skippere, garvere, frisører, tøyhandlere, motehandlere, syersker, boktrykkere for alle yrker som har med hjul og kniv å gjøre, for sykehus, universiteter og biblioteker, imot vondter i halsen og tunga og hodet, for å finne druknede og for markens grøde.
Je syns forresten det er triveligere med en rokk enn med hjul og steile. Det er vel itte så farlig heller, bare vi får lys tel jul.

Trollkatten kan ha mange navn, både smørkatt, smørhare, skratt, tusse eller pukhare. Den kan se ut som en helt vanlig katt eller som et svart eller grått garnnøste. Den kan være ei omskapt trollkjerring eller en katt som ei trollkjerring har lagd for å stjæle mjølk og smør fra folk. Ofte er'n lagd av en tull med hår og negler og filler og med lysteiner tel bein. Så får trollkjerringa liv i den med tre dråper blod ifra venstre lillefingeren sin og med noen fæle ord: Nå har je gitt deg legeme og blod, Fanden gi deg liv! Så springer den avgårde på lyseteinebeina sine, suger i seg smør og rømme og mjølk og springer hjem tel trollkjerringa og spyr opp alt samma.  

Om en trollkatt ifra Fron i Oppland, herfra

Så ein 70-80 år sia var det ei trollkjering på Holon i Søre Lia. Ho heitte Marte, og var ei av dei verste trollkjeringom på Sør-Fron den tia. Ho hadde både svartbok og trollkatt. Trollkatten er grå og rund som eit garnnysta, og han trillar bortetter marka. Han syg kyrne, og han er inne i husom åt folk og tek rumme og dreg dit han høyrer heime.

Så var det ein gong det vart så ille med kyrne på Tofte. Mjølka vart borte, og kyrne var urolege om natta. Utafor fjoset låg det jamnan trollkattspy, så det var greitt å skjøne korleis det hekk i hop. Og da meinte han Hans Tofte på at detta skulle det bli ei råd med, han ville brenne spyet. Så tok han og sanka i hop noko av det og stappa det i ei børsepipe og tetta att. Så fekk han med seg ein kar og gjekk åt smia klokka fire om morgon' og gjorde opp på avlen og la børsepipa borti og drog belgen så det bles godt. Og da var det ikkje lenge før det vart uroleg inni pipun. Det smala og kvein og peip, så det var reint utyleg for dei som sto der. Og best det var, kom ho Marte Holon med stakken på ei oksel. Ho hadde nok ikkje havt stunder til å få han på seg likare. Og det var berre så sveitten rann av ho, da ho kom inn i smia og bad om drikke. Dei hadde late av sitt eige vatn på eit horn, og det flidde dei henne. Så tok Hans svint av seg vinstre skoen og slo til henne over munnen så to tenner datt utur, og blodet rann.

Anten det var ho Marte sjøl, detta, eller det var dubbeltgangaren hennar, er ikkje godt å veta. Men da ho strauk att, skulle ho fara luftvegen over Toftdalen, og da rei ho på ein soplime, og det sto ein gloande fræs etter soplimkvosten. Det må nok vera sant au, dette, for ho bestemor møtte henne Marte ein gong, og da såg ho det vanta to tenner framatil i munnen hennar.

Bilder: Spinnersken, Nicolaes Maes 1655, Rijksmuseum Amsterdam. Helligtrekongerslys fra digitalt museum. Den hellige Katarina av Alexandria, engelsk statue av alabast fra 1400-tallet som sto i Ibestad gamle kirke før 1881, nå i Tromsø museum, Arnstein Rønning, wikimedia commons. Kjetta som var så fæl til å ete, Th. Kittelsen, wikimedia commons.