1814 - Vår, sommer, høst og vinter

Det var vel nesten itte tel å unngå at det måtte komma tel krig en gang på sommeren 1814? Nordmenna hadde lagd sin egen grunnlov, valgt sin egen konge og ønsket å værra et fritt kongerike. Stemninga i landet har vel knapt vært mer begeistra enn etter dagene på Eidsvold? Sjøl Karine og je fikk med oss at store ting var på gang, men at vi skulle klare oss uten han far i København, hadde vi vanskelig for å tru. Men han Hermann – Wedel altså – var jo stadig vekk på Værket sitt her i Bærom, og av ham fikk vi høre de underligste beskjeder: Dom store landa ute i Europa hadde allerede beslutta at landet vårt var svensk! Vi skulle nå inn i ny union – med Sverige denne gangen. Ja det er jammen itte godt for oss vanlige folk å begripe seg på hva dom fine holder på med, ei heller hva dom tenker på der ute i Europa, at vi ska´bli, eller enda verre allerede er svensker, ja det rister både je og a Karine på hue av. 
Utover sommer´n blei det forberedt til krig. Det verste var å se sønnene fra husmannsplassene rundt omkring bli sendt avsted tel neri Smålenene – med skralt utstyr – for å kjempe mot svensken. Det reiste sønner i fra Røkkinn og Bekkestua, Veimyr og Muren, fra Tveter, Garlaus, Eikeli og mange andre plasser her i Bærom. Mødrene sto i døra mens tårene rann, fedrene ble tause og fomla fælt med henda,småsøsken løp etter brødrene sine med lefse, flatbrød og litt spekepølse som nok kunne komma godt med i krigen. Det var visst han svenske kronprinsen - som viste seg å værra han Carljohan - som var så aldeles forhippen på å rane tel seg landet, akkurat nå da alt skulle værra så bra. Sett slikt! Men han Wedel trøsta oss og sa at slik måtte det bare gå – det var lisså greit å bli venn med svensken jo før jo heller – for det var itte mening i å stritte i mot. Forstå det den som kan ... Itte tel å undres over – svensken var sterkest, men ved flere slag lærte de norske soldatene dom svenske ei hard lekse. 
Men Wedel sa at svensken var int´ressert i fredelig naboskap, og det tok itte lange tida før vi hørte at det var kommen tel enighet og våpenhvile nerri Moss. Gudskjelov og takk, det sa både a Karine og je. Det får greie seg med alle dom som stryker med av sult og sott og svekk, av feber, hoste og blodstyrtning om vi itte skal gjørra slutt på hverandre med høygafler og muskedunder.

Han Neumann – sognepresten vår borti Asker – fikk det travelt. Ja, travel hadde denna mannen vært all sin dag, med ku- og mennesketellinger, skoleplaner for onga og vaksinering mot disse fæle koppene som ga deg sår og arr i ansiktet og kanskje gjorde deg blind, om du i det hele tatt overlevde da. 

Joda! Itte lenge etter at krigen var slutt, skulle det bli en folkeforsamling i landet vårt. Den skulle  samles i Chrestiania – itte en dagsreise ifra Bæromsverket engang. Denne folkeforsamlinga skulle hete Storting – det samme som tinga het i fordums tid. Og dit skulle han Jacob Neumann, som hadde en finger med i det meste.Folkeforsamling og Storting, det hørtes storarta ut, men mon tro hva kongen – enten han Christian Frederik eller svenskekongen ville si til det... Var det itte slik at konger var vant med å skulle bestemme alt? Men før 1814 var forbi hadde nordmenna alt, både svenskekonge, storting og regjering. Rare greier, for ett år sia hadde vi bare en konge - og han var dansk. Nå kunne vinter og mørketid sette inn. For fra nå av sa dom at det var folket som var viktigst. Og det ga lys langt inn i sjela midtvinters.