Krokskauen, hu som hadde et skippundlodd fra Bæromsverket i halen. Den kua var så diger at om det satt en gjeterunge på hvert horn og blåste på lur, da kunne de itte høre hinan. Du kan jo tenke deg å mye mjølk den kua ga. Og berg med smør! Det var noe å drømme om det, når sulten skreik i tarmene.
Et skippundslodd er visstnok 185,17 kilo tungt. Under her er skrøna, sånn som Edvard Moe fortalte den tel Moltke Moe i 1881, herfra:
"På Fjellstad hadde de for mange år sia ei fælt gild ku, som de kalte Drambott. Hu var så brei mellom horna, at når det satt en gjetergutt på hvert horn, kunne de ikke høre når de tuta i lur til hverandre. Og når Drambott rauta på Retthella, så rista det i dørhella på Fjellstad.
Og mjølke gjorde 'a svært! De måtte legge renner heim fra setra og til garden for å få heim mjølka. Når de skulle kinne, måtte de ha rømmen borti ei revne, og i stedet for å kna osten hadde de 'n i ei dokk borti marka og brukte en gamp til å trå 'n. En gang hadde de ei merr til det, og den følla med 'a gikk og tro. Så mye ost var det, at de først fant att folen året etter i et stykke som mannen hadde med til niste.
Smøret brukte kjerringa å ha i en haug ute på bakken. Når hun skulle selge av det, satte hun seg øvst på haugen og ok nedetter. Så vart det ei viss vekt, det som kom mellom beina.
Drambott var lei til å skjene, og derfor kjøpte de et skippund-lodd på Bærumsverket og hengte i rumpa på 'a. Men hu skjena like fælt, og med loddet slo 'a ned en mengde skau, så det vart store bråter. De drog da i hop og brente kaser, og så sådde de rug som vart så svær at de dragkjørte halmen heim om vinteren. Rugen var så diger at de måtte firkløyve'n før 'n gikk i kvernøyet.
Ut på vinteren kom det ei rei hallinger kjørende etter isen og skulle til marken. De reiste inn i ei av halmpipene som hadde blitt liggende att, og de kjørte i tre dager før de kom til første leddet."
Bilder: 1/2 skippund-lodd fra 1698 digitalt.museum. Drambott har je krota sjøl.
1 kommentar:
Drambrott må slekte på krøttera som Askeladden fortalte om i eventyret "Askeladden som fikk prinsessen til å løgste seg". Det står å lese her.
http://runeberg.org/folkeven/035.html
Kapplyging har alltid vært en god idrett. Den skulle være ram, som kunne slå prinsessa!
Brenne bråte og så rug var det mest finnene som drev med. Bråterugen gav stor avling, men de kunne stort sett bare dyrke den ett år av gangen på samme bråten. Året etter brukte de å dyrke neper.
Det var grov rug de fikk der kua hadde rast fram. De kjørte den hjem som tømmerstokker, og kløyde hvert kønn som om det var ved. Eneste trøst i kløyvinga måtte vel være at en ble fort mett.
Verre var det vel for dem som tusta seg inn i halmpipa. Etter å ha reist i tre dager, så måtte de enten slå seg gjennom eller gjøre vendereis...
AJM
Legg inn en kommentar