Søstera til Drambott

"Drambrott må slekte på krøttera som Askeladden fortalte om i eventyret "Askeladden som fikk prinsessen til å løgste seg", skriver Arne til oss.

Eventyret står til slutt, ifall du har glemt det. Det er fra Sel og det var Asbjørnsen som skrev det ned.

Arne skriver videre: "Kapplyging har alltid vært en god idrett,"   "Den skulle være ram, som kunne slå prinsessa!
Brenne bråte og så rug var det mest finnene som drev med. Bråterugen gav stor avling, men de kunne stort sett bare dyrke den ett år av gangen på samme bråten.
Året etter brukte de å dyrke neper.

Det var grov rug de fikk der kua hadde rast fram. De kjørte den hjem som tømmerstokker, og kløyde hvert kønn som om det var ved. Eneste trøst i kløyvinga måtte vel være at en ble fort mett.
Verre var det vel for dem som tusta seg inn i halmpipa. Etter å ha reist i tre dager, så måtte de enten slå seg gjennom eller gjøre vendereis..." skriver Arne.

Og takk skal du ha for påminnelsen. Det var drugere skrøne, dette, enn den om a Drambott! Det var forresten mye finner i Bærum. Mange av dem brente køl til Bærumsverket og var dugelige kølbrennere, vel vant som de var med bråtebrenning og ild og sot og røyk. Trolldomskyndige var de og, finnene. Men det er en annen historie. Her er ihvertfall eventyret:

Askeladden som fikk prinsessen til å løgste seg
Det var engang en konge som hadde en datter, og hun var så slem til å lyve at ingen kunne være verre. Så satte han ut at den som kunne lyve slik at han fikk henne til å løgste seg, skulle få både henne og halve kongeriket. Det var mange som prøvde på det, for alle ville gjerne ha prinsessen og halve riket, men ille gikk det dem alle sammen.
Så var det tre brødre som også skulle avsted og prøve lykken. De to eldste la da av gårde først, men det gikk ikke bedre med dem enn med alle de andre. Så skulle Askeladden i veien, og han traff prinsessen i fjøset.
"God dag," sa han, "og takk for sist!"
"God dag," sa hun, "og selv takk for sist! Dere har ikke så stort fjøs dere som vi likevel," sa hun; "for når det står en gjæter i hver sin ende og blåser på bukkehorn, så kan de ikke høre hverandre."
"Å jo da," sa Askeladden, "vårt er mye større; for når ei ku tar kalv i den ene enden av det, så bær hu ikke før hu kommer i den andre."
"Ja så," sa prinsessen. "Ja, men dere har ikke så stor okse der likevel som vi; der ser du den! Når det sitter en på hvert horn, så kan de ikke nå hverandre med en målestang."
"Pytt!" sa Askeladden, "vi har en okse så stor, at når det sitter en på hvert horn og blåser i lur, så hører de ikke hverandre."
"Ja så," sa prinsessen. "Men dere har ikke så mye melk, dere likevel som vi," sa hun; "for vi melker melk i store embærer og bærer inn og slår i store gryter og yster store oster."
"Å, vi melker i store kar og kjører inn og slår i store bryggepanner og yster oster så store som hus, og så har vi en elgsblakk merr til å tråkke osten i hop; men en gang så føllet den i osten, og da vi hadde ett på osten i sju år, traff vi på en elgsblakk hest. Den skulle jeg kjøre i kverna med en gang, så røk ryggen av på den; men jeg visste råd for det, jeg tok en granbusk og satte i den til rygg, og annen rygg hadde den ikke siden, så lenge vi hadde den. Men den grana vokste og ble så stor at jeg kløv til himmels opp gjennom den, og da jeg kom dit, satt jomfru Maria og spant bustreip av grynsodd. Rett som det var, så røk grana av, og jeg kunne ikke komme ned igjen; men jomfru Maria rente meg ned i et av reipene, og så kom jeg ned i et revehi; og der satt mor mi og far din og lappet sko, og rett som det var, så slo mor mi til far din så skurven føk av 'n."
"Det løgst du!" sa prinsessen, "far min har aldri vært skurvet her i verden."

Bilde: Erik Werenskiold 1896, wikimedia commons. Eventyret er herfra.