Vårherre og Sante Peter på Bæromsverket

Å ja. Tenk at folk sulta, også her i Bærom. Godt vi hadde almentreet med barken som ga alle noe å ete. Je er glad for at du har fortalt om det, Karine! Men nå ska` je fortelle om noe enda merkeligere, det skal handle om hu Britta - huser`u henne, Karine?

Det hadde seg slik en kveld oppe på Bæromsverket at ei ung mor som hette Britta satt og gråt så sårt. Hu bodde sammen med onga sine inne i ett av de små husa du kan se oppe i Værksgata. Barna skreik og jamra seg fordi de var sultne.

Britta hengte ei gryte over ilden i grua, la noen småstein oppi den og helte over vann. Så sendte hu onga sultne tel sengs og lovet dem at hu nok skulle vekke dem så snart suppa var ferdig.

Akkurat da kom Sante Peter og sjølveste Vårherre gående nedover bakken i Værksgata. Da de kom ned på flata hørte de gråten i et av husa og gikk inn.
Britta fortalte som sant var at hu hadde lovet onga kveldsmat, men sendt dem sultne til sengs fordi hu itte hadde noe å gi dem.

"Du får gå å røre i ertene i gryta", sa han som var Vårherre.
"Å nei og nei, det er da noen underlige erter, det er bare noen småstein som je fant nede ved elva som je brukte for å roe ned onga", svarte Britta.

"Du får røre i dem likevel", sa Vårherre.

Britta svarte på nytt at det itte kunne hjelpe, men tredje gang hu skulle tel å røre i gryta, kunne hu ite tro sine egne øyne. Nede i gryta var det den guleste, feiteste ertesuppa du kunne tenke deg - med kjøttbiter!

Av hjertens glede takket hun Gud. Hu vekka ongene sine og så fekk dem metta si den dagen au.

Fortalt av Hanna i Haugen etter Asbjørnsen og Moe. St. Peter fra Fåberg kirke. Bildet av kerringa ved grua fra digitalt.museum.