Når vi har tre skoler på samme dag merker vi hvor stor forskjell det er på både skolene og salene deres og publikum og forestillingen. Og hvor stor forskjell det er på salene når de er fulle av folk og når alle er borte. Og hvor fint der er når salene er fulle av elever. Og hvor trist og tomt det er uten elever. Rart å tenke på at alle barna mellom 6 og 14 år i Bærum i 1814 kunne fått plass i de salene.
Mens vi sitter og venter på at alle elevene skal komme seg på plass, høres det akkurat ut som et fuglefjell. På Høvik ser det nesten ut som et fuglefjell også, når alle sitter vaglet opp på benkene oppover i amfiet, nesten til taket. Det er et flott rom med så god lyd at du nesten kan høre en knappenål falle selv om salen er full av folk.
På Høvik Verk var det forresten helt musestille mens alle listet seg inn, bortsett fra fløytemusikk. Vi satt og ventet på kjøkkenet og skjønte nesten ikke at alle hadde kommet før de klappet. Midt i forestillingen gikk lyset både av og på og plutselig så vi ikke stort av publikum. Men vi skjønte jo at de var der, da det skulle ropes "Egen konge! Egen konge!"
På Lysaker var hele skolen samlet på gulvet i gymsalen. Det kan bli ganske bra stemning i en sånn gymsal når den er stappfull av folk. Det tok nesten av på Lysaker, og særlig helt til slutt, når alle ville at vi skulle vrikke på rumpene våre. Hm... Det ble kanskje litt vel mye av både vrikking og hikking? Håper i hvert fall at dere lærte noe, alle sammen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar