Skoler i Bærum: Jong skole og setra på Høksvollen

I riktig gammel tid het Jong Jórangr. Hestvika betyr det - fra Jór som betyr hest og angr som betyr vik. Det har bodd folk på Jong fra eldre jernalder. I 1814 var det tre Jong-gårder: Østre Jong, Vestre Jong og Mellom-Jong, som også ble kalt Grå-Jong. Gårdene hadde flere husmannsplasser og kalkovn, kølabånnen Jongsbånn og seter på Haugsvollen i Vestmarka.

Haugsvollen, eller Høksvollen som folk sa før, er en av de eldste setrene i Vestmarka, og den største. I 1774 var det ni gårder som setret på vollen, Aas, Jong, Grini, Haug og Kirkerud, og Billingstad og Åstad i Asker. Fra tidlig på 1800-tallet bodde det også husmannsfolk der hele året.

I 1814 var setertiden i Bærum lang, fra rundt Skoklefallsdagen 3. juni på primstavkalenderen. Den dagen var våronna slutt, åkrene var pløyd, kornet var sådd, hesten skulle spennes fra skjekene - skoklene - og du skulle sitte med henda i fanget. Da rusla buskapen fra Jong seterveien - fereksla - mot Vestmarka, eller Setermarka som folk sa før. Der ble de hele sommeren, helt til rundt Mikkelsmess 29. september.
Setertia var den fineste tia på året for både folk og fe. Kuer, griser, høner, geiter, sauer, hund og katt fikk være med på setra, men hestene måtte være igjen på gården, for det var mye arbeid som  måtte gjøres.

Fjøsene og løene til de forskjellige gårdene lå spredt utover setervollen. Budeiene, seterkjerringene, bodde flere sammen i størhusene. De melka, ysta ost og kinna smør og hadde gjerne noen unge seterjenter som hjalp til. Og så var det gjeterungene som passet på dyra i gjeterskauen. Det var mye som var farlig i skauen for en liten gjeterunge. Det var både ulv og bjønn, og så var det underjordiske, tusser og troll. Og hulder, eller Ulera som Bærumsfolk kalte henne. Ulera var en pen, ung jente med lang, lys flette. Og hale! Ulera hadde kurompe under stakken!

Bølingen hennes var feite blå kuer med gullbjeller og gullknotter på horna, og alltid ujevnt antall - 9 eller 11 eller fler. Om sommeren bodde Ulera i berg og under jord. Dit kunne hun lokke med seg gjetergutter. Huldrekallen - en liten stygg mannsling med lang nese - lokka med seg gjeterjenter, for han kunne gjøre seg om til den flotteste kar. Ble du tatt av huldrefolket, var det ikke sikkert du kom tilbake.

Kaffi-Kari og huldrekua
På Haugsvollen var det ei seterkjerring som hette Kaffi-Kari. En St. Handsdag var det ei stor feit bjelleku med fin og grann låt i bjella som hadde kømmi inn i fokken hennes. Det var ei av kyra tel Ulera det, som kom fram på midtsommerdagen. Om hu bare hadde hatt noe a sølv eller stål og fått kasta over ryggen på ei huldreku, da hadde kyra blitt hennes. Men Kaffi-Kari hadde verken sølv eller stål. Og rett som det var så hadde kua blitt borte i en tåkedott.   

Huldrelokk fra Krokskauen, Reidar Holtvedt 
Kom Rinder, kom Kinder, 
kom Dunker, kom Dale, 
kom Sale - - 
Og etter kom Raukølln,
kom Flat i nakken,
kom Kavringstatten,
kom Ringer i øra, kom Kilestuten min!
Kom Strandrøyra, kom Røykerøyr,
kom Nybån og Fagersi,
kom Mjælkeringa og Gullsnora,
kom Knarte, Knippe, Krulla,
Løva, Dannemarka,
Norska, Braska, Brilla,
Klinkaros - - 

Fra fjellet og seteren, P. C. Asbjørnsen, utdrag 
Det var utpå eftermiddagen, og solen sto alt lavt nede mot åsen. Med ett ble jeg så søvnig, men jeg ville ikke sove. Rett som det var, hørte jeg en hund som gjødde, kubjeller som klang så klart som om de var av sølv, og langt borte blåste det på lur og lokket, så det ljomet i skog og åser.
Om en stund så kom det utover rabben kløvhester med kjeler, myseflasker, smørbutter og alle slags bukjørrel, og en buskap av grå stuter og store brannete kuer, så fete og vakre at jeg aldri hadde sett maken til dem hverken før eller siden. og på hornene hadde de gullknapper og om halsen sølvbjeller; men foran gikk der en stor frigge, som hadde en lur i hånden og en melkekolle med sølvgjorder på, og hun gikk og snakket med kuene og nevnte dem ved navn. Men slike navn hadde jeg aldri hørt før. Så begynte hun å lokke:

Granehøg og Greve,
og Vindelett og Lave,
og Lurve og Larve
og Spegelglatt,
Rekkje og Snekkje
Lulo
lulolo, lulo, lulo, lulo, lulo, lulo.

Da buskapen var forbi, reiste jeg meg og skulle se hvor det ble av den, men jeg så ikke annet enn buhunden og en jente, som just ble borte bak noen små granbusker. Den jenten hadde blå stakk, og under stakken syntes jeg jeg så en kurumpe. Så forsto jeg grant det var huldren.

Bilder: Mellom- Jong: "I kveldingen kom de fram til en stor, grom gård" - illustrasjon til "De tre Kongsdøtre i Berget det blaa" i P. Chr. Asbjørnsen, Eventyrbog for Børn III. Norske Folkeeventyr, København 1887. Kjerrringa med Staven: Elling Holst og Eivind Nilsen, Norsk Billedbok for børn, 1890 opg huldra: Th. Kittelsen, 1892, wikimedia.