Skoler i Bærum: Hosle skole ved gutua til Haslom

I riktig gamle dager ble Hosle skrevet Hasla, Hasle og Horsle, fra hasseltreet og elva Hasla som nå for tiden kalles Øverlandselva. Hosle er en av de eldste gårdene øst i Bærum, ryddet i eldre jernalder.
I 1814 var gården delt i to bruk, Østre og Vestre Hosle. Gjennom Hoslegårdene gikk kirkeveien til Haslum kirke. Når en går langs Hoslegata - eller Hoslegutua som folk sa før - da er det lett å tenke seg hvordan det var for 200 år siden, når folk gikk der på kirkevei fra Sørkerdalen, Fossum Verket og Nordbygda. I 1814 var det mest kjerringer og unger og gamle gubber på kirkeveien, for det var mange karer som var soldater. Hosle var dragonkvarter og hadde plikt til å utstyre en soldat med hest.


Det er ikke bare hassel på Hosle og langs Hoslegutua. Det er mye alm også, for Hoslegårdene ligger midt i kalkbeltet. Og der hvor det er kalk i jorda, der trives almen. Vestre Hosle hadde kalkovn ved plassen Ommen. Østre Hosle hadde kalkovn ved Omsbakken.
Folk som hadde alm på gården sin var heldige, for almen ga mat til både folk og dyr. Almebarken reddet mange i de fæle nødsårene på begynnelsen av 1800-tallet og rundt 1814 hvor det var lite mat og noen til og med sultet i hjel.

Av alm kan du nemlig lage mel. Almebark er den beste barken å bruke til barkemel. Almemelet har mer næring enn mel fra andre trær. Det er bedre å bake med også, for slimet i barken gjør at deigen henger godt sammen og er ganske lett å kna og kjevle. Almebrød er lettere å fordøye og smaker bedre enn bark fra både furu, gran, bjørk og andre trær.

Egentlig bruker du ikke barken på almen, men det som kalles basten - den lyse litt slimete innerbarken. Silvevet kalles den også. Det er på en måte undertøyet til treet. Det er best å bruke bark fra litt tynne greiner som er to-tre år gamle.

Først må du få bort den brune ytterbarken. Så må du ta av innerbarken, tørke den, hakke den opp i småbiter og male den til mel sammen med korn. Før var det vanlig med blandkorn, for eksempel havre og rug eller havre og bygg.


Du bør helst ha dobbelt så mye vanlig mel som barkemel, ellers blir det nesten umulig for magen å fordøye. Så blander du melet med vann og litt salt til en passelig tykk brøddeig, klapper deigen til flate kaker og steker dem på plate eller takke eller panne. Kakene kan være omtrent som tykke flatbrød. Du kan bruke barkemelet i graut og velling også, gjerne blandet med islandslav. Barkebrød og mosagraut er ikke verdens beste mat, men det er mye bedre enn å sulte! 

Vårherre og St. Peder på vandring, Asbjørnsen og Moe
En annen gang kom Vårherre og St. Peder inn til en kone som var så fattig, så fattig. Hun hadde ikke matsmulen å gi ungene sine, og de var så sultne, og jamret seg og gråt for mat, og så tenkte hun, hun fikk friste å få dem til ro. Hun hengte på gryten, slo i vann og hadde oppi en nevefull rund småstein fra elvebredden i stedet for erter.
"Legg dere så vakkert til å sove til ertekålen er kokt, så skal jeg nok vekke dere," sa hun, og dermed så fikk hun da stagget dem.
Just som barna hadde sovnet, kom Vårherre og St. Peder; konen satt og gråt så sårt.
"Du får røre i ertene dine," sa Vårherre.
"Å, Gud hjelpe meg for ertet det er," sa konen - "det er nok ikke annet enn småstein jeg hengte på for å stagge ungene."
"Du får da prøve å røre i dem likevel," sa Vårherre.
Konen svarte igjen at det kunne ikke nytte, men da Vårherre sa det tredje gangen at hun skulle røre i ertene, så gikk hun bort og rørte med sleiva i gryten, og hun ville nesten ikke tro sine egne øyne, da hun så det var de fineste erter noen kunne ønske seg.
Med hjertens glede takket hun Gud, og vekket barna og ga dem ertekål, som hun hadde lovt. 

Det er mange eventyr om mat. Sånn blir det når du er sulten, da er det mat du tenker på og snakker om og drømmer om og forteller eventyr om - for eksempel om en diger gryte med deilig varm nærende mettende suppe! Eventyr om suppe fins i mange land i Europa: I Norden og Nord-Europa blir suppa gjerne kokt på en spiker. I Øst-Europa kokes den på ei øks og i Sør-Europa er det på stein. Det er også eventyr om knappesuppe og tresuppe. I Frankrike handler eventyret om tre sultne soldater på veg hjem fra Napoleonskrigene - altså rundt 1814. Her kan du se det.

Fanten og kjerringa eller suppe på en spiker, fra Värmland, Djurklou og Nordahl Rolfsen
Det var ein gong ei gammal kone som var ganske velberga, men fælande gjerrig og uvillig av seg. Seint ein ruskete haustkveld kom ein vandringsmann til henne og bad om å få låne hus over natta. "Nei," sa den gamle kona, "dette er ingen gjestgivargard."
"Ja men kjære søte mor," bad vandringsmannen, "Det er så fælt ver ute. Kan eg ikkje få bli likevel og liggje på golvet i stova?"
"Ja, du få vel få det då, sia du er så einvis," sa den gamle kona.
"Skulle du ikkje også kunne gi meg litt mat, kjære mor?"
"Nei, det er då heilt uråd," sa ho. "Korleis skal eg kunne dele med andre når eg ikkje har noko å ete sjølv?"
"No, det kan vel vere det same," sa vandringsmannen, "berre eg kan få låne ei gryte. Ein spikar har eg sjølv, og den kan ein koke god suppe på."
"Kva for slag? Koke suppe på ein spikar?"
Slikt hadde den gamle kona aldri hørt om. Sia spikarsuppe måtte vere overlag billig mat, blei ho overlag nyfiken på korleis den skulle lagast. Den kunsten ville ho gjerne lære. Ho fór etter gryte og vatn, og vandringsmannen sette gryta på elden, tok ein vanleg tretomsspikar opp av lomma og la den i vatnet.
"Det her skal bli ei god og nærande suppe," sa han, "men om ein hadde litt mjøl og litt gryn i den, skulle den bli mykje betre. Men når det ikkje finst, får ein klare seg likevel."
"Det finst vel noko i huset einkvan stad," sa den gamle kona, og vandringsmannen fekk det han trengte.
Han rørte skikkeleg om i gryta.
"Det her blir ein prektig suppe som ein kan by herrar på," sa han.
"Ja, sei det!"
"Men med litt mjølk blei den enda betre."
"Jaså, seier du det?"
"Ja då, men når det no ikkje finst noko mjølk, får vi greie oss utan."
"Å, for all del, det finst nok litt mjølk," sa den gamle kona og kom med ei bøtte.
Han slo mjølka i gryta, rørte flittig om og sa: "Om vi no hadde litt salt kjøt og nokre gulrøter og poteter å leggje i og litt smør å frese den av med, så skulle det bli ei suppe å by sjølve kongen."
"Å blå kors," sa den gamle kona, "å by sjølve kongen på suppe!"
"Jojo men, men når det no ikkje finst, så."
"Å jo, for den del finst det vel."
Den gamle kona gav han alt han ville ha, og då suppa var ferdig, tok han opp spikaren, stappa den i lomma og baud den gamle kona å smake.
Ho smaka og smatta.
"Var den ikkje god, kanskje?" spurde han.
"Jo heilt framifrå. Tenk at ein kan koke så god suppe på ein spikar. Det er då underleg."
Den gamle kona kunne ikkje rose kokekunsten hans nok. Og då vandringsmannen ville leggje seg til å kvile på golvet, gav ho han heller den beste senga si. Då han skulle gå neste morgon, fekk han ein blank riksdalar i vennegåve.
"Takk og heider!" sa den gamle kona. "No har eg fått lære meg å koke suppe på ein spikar."
"Ja, men det trengs jo noko meir til enn berre spikar," sa vandringsmannen.
Og slik oppstod ordspråket: "Det er ingen kunst å koke suppe på ein spikar om ein berre har noko å jamne den med." 

Bilder: Hassel: Carl Axel Magnus Lindman Bilder ur nordens flora. Hoslegutua: Eget. Alm: Flora Danica. Fanten og kjerringa: Th. Kittelsens tegning til Nils Gabriel Djurklous Svenske eventyr og sagn.