Skoler i Bærum: Levre skole på Lævregården under Kørsås

På Levre har det bodd folk fra eldre jernalder. Navnet kommer av lifrar, kanskje fordi Levregården ligger på en høyde som ligner på en lever? Rundt 1814 sa folk gjerne Lævre. Da var gården delt i Nordre, Søndre, Vestre og Mellem Levre. Nordre Levre er den eldste. Våningshuset fra 1765 ligger der ennå, like ved skolen.
 

Levrefolket kjørte malm og jern på Malmveien mellom Malmskriver- gården i Sandvika og Bærumsverket. Det var bratte kneiker opp Evjebakkene og mot Verket med malm, og nedover med ovner og stangjern. Levre setret på Avtjenna og hadde kalkovn både øst for Levrebekken og nord for Brynsveien ved Levreveien, og kalkbrudd.

Brenning av kalk til å mure med - lim som folk sa før - var god inntekt for folk i Bærum gjennom mange hundre år. Det er jo derfor vi har en kalkovn - limovn - i kommunevåpenet vårt.

Mange murer i Bærum og Oslo er murt med lim fra Levre. Blant annet leverte Levre kalk til Akershus festning i 1597 og brente kalk i årene rundt 1814. Ikke langt fra skolen ligger Kalkstien. Den går langs gamle kalksteinsbrudd, nedraste store og små bondekalkovner og slaggsteinshauger.

Klufta var husmannsplass under Levre. Den lå ved foten av Kolsås, nedenfor Topåsplassen, ved den eldgamle tjodveien mellom østre og vestre Bærum. Busteru' var også husmannsplass under Levre. Fra Bursteru kom Busteru'n som tente brannvarden på Kolsås i 1716, da Karl 12.'s soldater kom til Bærums Verk. Det var den natta han traff heksene oppå toppen. En av dem var Kari fra Klufta. Det kan du lese om her. I 1814 brant det også krigsvarde på Kolsåstoppen.

Steder å gå hvor folk gikk i 1814: Levre gård, Malmveien mellom Malmskrivergården i Sandvika og Bærums Verk, kalkstien, seterveien til Avtjernseter, Kolsåstoppen hvor det var brannvarde i 1814, og Dælivannet.

Kari Klufta, fra Heksene på Kolsås Budstikka 1974
En sommerdag i 1715 kom det en jente over tunet på Kolsberg, en gård under Kolsås i Bærum. Hun gikk inn på kjøkkenet til kona på gården og spurte om det var så at de trengte en tjenestejente der. Jo, de gjorde da det, sa kona. De ble fort enige. Men jenta kunne vel trenge litt mat, mente kona og kom frem med et fat med graut som hun hadde satt av til fire mann som skulle til skogs neste dag. Jenta åt opp alt sammen på en-to-tre. Kona ble forskrekket. 
Mannen på gården satt midt på kjøkkengulvet og gjorde limer. Han kikket opp på jenta av og til. Da hun var ferdig, sa mannen: "Ja, mor, dette har du gjort godt. Denne jenta kommer til å ete oss ut av huset." Så ille ble det nå ikke.
Kari het jenta. Vakker var hun, og flink. Hun arbeidet som en kar både ute og inne. Med hennes stell trivdes kuene som aldri før. 
En dag var det for lite mat på bordet. "Dette blir for lite," sa jenta. "Jeg skal se å skaffe noe, jeg." Hun gikk ut. Om litt kom hun inn igjen med fløtegraut i et digert fat. "Her, godtfolk," sa hun og satte det midt på bordet. Alle på gården ble mette. Ikke nok med det. Naboer og kjerringer ble budsendt og fikk spise alt de orket. Bedre graut kunne ingen minnes å ha smakt!
Kari var fra Klufta, en skarve plass under bratthenget på Kolsås. Det var et kvarters gange fra Kolsberg til Klufta. De som holdt til der hadde ord på seg for å ha godt lag med hulder og trollpakk på Kolsås. Det var nok der Kari hadde lært heksekunsten med grauten. Den var god å ta til der det var dårlig med mat. Og det var det nok støtt på Klufta. 
  
Nøkken i Dælivannet
Gikk du tjodveien fra Lævre imot Dæli og Haslom, kom du nær de bratte veggene under Kørsåstoppen og de gamle bygdeborgene. Der måtte du trø varsomt, for bakom der var det trollpakk som kunne komma ut og ta jenter i berg. Og så var det Dælivannet hvor Nøkken holdt til. Du kunne se han lure i vannflaten, med tomme auer og bustehår. Han kunne lage seg om tel en en flåte, eller en hvit hest, for å lokke folk tel seg ut i vannet. Nykr er navnet hans, elvehest betyr det. For å verne deg måtte du si navnet hans, eller kaste noe av stål i tjernet og si et nøkkevers. Da mista han makta over deg.   

Nøkk, Nøkk! Nål i vann!

Jomfru Maria kastet stål i vann!

Du synker! Jeg flyter!

Nøkken, fra Solør på Hedemarken

En gang var nøkken i kast med en gut. Han havde skabt sig om til hest. Gutten syntes det skulde være gildt at få ride; men hesten var høi og gutten var liden og han kunde ikke komme op på dens ryg. Da han havde strævet med det en stund, sa han: "Je nøkker (orker) ikke op." Men da reiste nøkken som en børsekule lige i sjøen så fossen stod; for han tålte ikke at høre navnet sit.

Bilder: Muren ved Malmskrivergården med ovnsplate fra Bærums Verk: eget. Nøkkebildene: Th. Kittelsen, wikimedia commons.