Skoler i Bærum: Lommedalen skole ved Lomma med lom

Lommedalen - eller Lommdæl'n som folk sa før - har navn etter elva Lomma som renner gjennom dalen, fra langt innpå Krokskauen til Vøyenenga. For to hundre år siden ga Lomma kraft til kverner, møller og sager i dalen og til Bærums Verk og spikerbruket på Hammerbakken. I 1808 røyk den store dammen ved Trehørningen. Da var det storflom på Verket. Lomma har nok navn etter lommen, den rare fuglen smed føttene nesten bak på halen, som skriker sårt som et barn i skogen og varsler styggvær.  

I 1814 var Lommedalen som en egen bygd i Bærum med over tjue gårder og rydningsplasser og mange husmannsplasser som ligger der ennå, fra Eine i syd og opp til Kampen. Kuene dro til seters på Vensåsseter, Langebru, Barlinddalen og Jonsrudkampen. Skolen ligger på Øvre Trulsrud - eller Trursu, som folk sa før. I 1813 var det fire roder i omgangsskolen i Lommedalen, med tilsammen 62 skoledyktige barn mellom 6 og 14 år:

1. rode: Hellerud, Burud, Muserud, Skollerud, Grorud, Helset. 

2. rode: Øvre Wensaas, Nedre Wensaas, Aamodt, Bye, 

Rønningspladsen Kampen. 

3. rode: Øvre Johnsrud, Nedre Johnsrud, Guriby, Kirkeby, Bjerke, Rødningspladsen Rognlien. 

4. rode: Ende, Øvre Haug, Nedre Haug, Krysby, Trulserud. 

  

Det kan nok hende ungene var redde på skoleveien, for rundt 1814 var det både ulv og bjønn. I Lommedalen er det spesielt mange steder med navn etter rovdyr: Ulverud, Tasserud, Ulvestøkket, Vesle-Tasserud, Ulverudløkka, Tassebråtan og Ulvebråtan, Gaupemyra, Bjønneberget og Bjønnemyra. I 1814 skjøt Ole Nilsen på Kampen 3 fullvoksne bjørner og en voksen ulv. I 1818 skjøt han også en bjønn og i 1819 en ulvegaupe. Det gikk gjetord om Kampen- jegerne. Hans Kampen - storjegeren som også ble kalt Jerpe-Hans - skulle visstnok ha felt 26 bjørner utover på 1800-tallet. Og da de ryddet opp i bua etter far hans, Ola Kampen, fant de 88 bjørneskaller!

Gårdene i Lommedølene brente køl til Verket. Overalt i Bærums skoger finner en navn på kølabånner som sier noe om bånnen som lå der: Tobånn, Nybånn, Fellesbånn, Gamlebånn, Bråtabånn, Olsabånn, Bikkjemyrsbånn, Kjærlighetsbånn. På Oppbrennerbånn var det engang en milebrenner datt i mila og brant opp. På Hansinebånn ble det født en unge. Og på noen kølabånner hendte det at huldra dukket opp.  

Arbeidet i kølaskauen måtte følge årstidene og passe inn med det daglige gårdsarbeidet og onnene: I mai var det våronn. I juni høgde de kølaved. I juli var det slåttonn og i august og september skurånn og innhøsting. I november  var det å kjøre kølaveden til kølabånn. I desember var det å reise mila. I januar brant du mila og i februar kjørte du køla til Verket. Så var det å å kjøre ut møkk på jordet i mars og april og så var det å begynne på'n igjen.

En vanlig kølmile ga mellom 40 og 70 lester ved som det tok 120 dagsverk å lage og som Bærums Verk brente opp i masovene på et døgn. Lommedølingene var arbeidsomme folk! Det var et vers som de brukte si på Ringerik - og så svarte Lommedølinga med samme mynt:

"Du Lommedøling 
du kølabælj,

Du holder søken, 
men inga helj."

"Du Ringeriking 
din ertesekk,

du går å lepjar 
i hvær en bekk!"

Steder å gå hvor folk gikk i 1814: Den bergenske kongevei over Krokskogen opp mærrapinerbakkene til Langebru, seterveien - fereksla - til Vensåsseter, opp og ned langs Lomma, til Kampen, til Bærums Verk, Ankerveien mot Bogstad, kølmila i Garlaushøgda og til kølabånner i skauen.

Huldrebryllupet under Høgseterbakken, Eigill Bø, Gammalt frå Lommedæl'n
"Hu bestemor som itte visste å løgn var for no, fortelte mi at da a var jente mått'a et ærend te Langebru. Da a sku him igjen, bynte det å bli skumremørt, og da a kom inn under Tjennsbakken, kom det et brurefølje ut a bakken. Dom hadde små fjolinger som dom rei på, og var kledd som valdriser og hallinger når dom var i finklea sine. Itte var dom store sjølve heller, men spelle fele kunne dom. Hu følte etter dom, men da dom kom under Høgseterbakken kom en a småkara og tok a i handa og vilde danse me'a. Hvis a det hadde gjort, så hadd'a blitt berg-ti'n. Da fekk a stotre fram: "I jøsse namn," og så blei hele føljet borte i Høgseterbakken. Men de låta hu hørte, kunn'a så lenge hu levde. Og sønn min speller dom den dag i dag." 

Huldrene i Sandbruhagan, Tryggve T. Johnsrud, Bryllup i Bærum
To jenter i Lommedal’n var engong ute og og gikk, da dom kom til Sandbruhagan, fekk dom høre så fin dansemusikk. At det var huldremusikk skjønte dom, for så fin musikk kunne itte no’n andre der få tel. Den ene jenta tok tel og ville svinge seg etter musikken, men den andre, som var eldre, fekk tak i a’ så a’ itte kom tel. For den som danser etter huldremusikk, får huldrene makt over. Hu som ville danse blei fælt gammal, og kunne te’ det siste huse flere ta’ slåtta som a’ hørte dengongen.

Nissene i Lommedalen
Før var der nisse paa hver eneste gaard i Lommedalen. Paa Aamot var der flere. Alle skulde ha like meget. Hadde man et sted faat rikere avling, drog nissene dit. Engang møttes to nisser. De var fra Bøe og Jordbærhaugen, med hvert sit høifange. De slos saa høiet føk.

Værvarsel fra Lommedalen
Kom det hatt over Trulsrudkollen i middagshvilen, var det å dra ut og berge mest mulig høy før regnskura kom. Lukta av grisemøkk og kloakkum var tydelige tegn. Jo mer det lukta, jo lengre ville uværet vare. 

Om lomen, fra Vest-Agder
Lomen flaug ut før Vårherre fekk skapt han ferdig. Så kasta Vårherre føtene etter han. Difor kom dei så langt bak.

Bilder: Lom: Archibald Thorburn, 1918. En Bjørnejakt, Johan Fredrik Eckersberg, 1858. Huldra og kølabrenneren fra 'Svenska folksägner', Herman Hofberg, 1882, tegnet av Per Daniel Holm. Tussebryllup: Th. Kittelsen. Nissene: Glædelig jul, Nils Bergslien 1887.