Skoler i Bærum: Høvik Verk skole i vika hvor de høstet høy

Høvik betyr høyvika, vika der hvor folk høstet høy. I Høyvika har det bodd folk der helt fra eldre jernalder.  I 1814 kalte folk flest Høvik for Hevik. Da var det bare noen små husmannsplasser i viken der hvor Høvik Verk skole ligger nå. Det var den rike Marcus Pløen fra Christiania som eide både Søndre Høvik, en del av Nordre Høvik og Ballerud gård. Lord Høvik ble han kalt. Huset hans var Bærums første villa. Der bodde han fra tidlig på våren til jul. Ellers bodde han i byen.

De som eide storgårder hadde både tjenestefolk og husmenn. En husmann fikk låne hus og jord på en gård mot å arbeide på gården når det var nødvendig. I tillegg måtte de arbeide for seg selv. Ved sjøen bodde det ofte strandsittere. De hadde bare hus og lite eller ikke noe jord og levde av å fiske. Husmenn og strandsittere var fattigfolk. Kanskje hadde de ei ku og et par sauer som ble rodd ut på beite på øyene utenfor om sommeren. Høvikgårdene hadde flere husmannsplasser: Gullbakken, Saltbuvollen, Høvikoddden, Ommen, Myrenga og Holtet.

På Saltbuvollen var det saltbu og saltkoking i gammel tid og fram til 1600-tallet. Der hadde gårdene i nærheten felles saltkjele i en bu hvor de kokte salt fra sjøvann. Sjøvann ble frosset i store saltepanner og kar. Så ble isen tatt bort. Da hadde vannet som var igjen blitt mye mer salt. Så ble vannet kokt lenge over store bål og til slutt lå bare saltet igjen. Salt var nødvendig for at maten skulle holde seg og ikke råtne og mugne og bli dårlig. Under Napoleonskrigen rundt 1814 var det saltmangel i Norge og folk begynte med saltkoking igjen, kanskje på Saltbuvollen også. Nå til dags kaller vi Saltbuvollen for Sarbuvollen.

På husmannsplassen Høvikommen, eller bare Ommen, var det kalkovn. Plassen lå ved sjøen ved Høvikstranden. Der ble kalksteinen brent til kalk - lim - til å mure med. På Ommenplassen var det også havn for båtene som fraktet stein fra kalkbrudd på Bjerkholmen.
Båtstø var en liten husmannsplass hvor småbåter la inn. Husmannen på Båtstø levde for det meste av å fiske. Rundt 1814 fisket folk ved Høyvika både laks, makrell, sild, horngjel, torsk, hvitting, adskillige slags flyndre, hummer, lyr, berggylte og hummer. Redskapen var bunngarn, landnot, settegarn, krok og hummerteiner. Fisken rodd de inn til Christiania og solgt der. Best fiske var det rundt midsommer og utpå høstparten.

Steder å gå hvor folk gikk i 1814: Langs vannet rundt forbi ommen til Høvikodden, eller til Båtstø og Sarbuvollen, Glassverkveien - den gamle gårdsveien mellom Ommen og Søndre Høvik, eller Gamle Drammensvei til Malmskrivergården i Ladestedet Sandviken.

Regle for å telle tær

 Den datt i sjøen, 

den drog an opp, 

den bar an hjem, 
den la an i seng, 

og den spelte basen 

for alle fira fem.

Ro ro til fiskeskjær
Ro, ro til fiskeskjær
mange fisker får vi der
én til far og én til mor
én til søster og én til bror
og to til den som fisken dro 
og det var lille ... 

Ro, ro til fiskeskjær,
hva slags fisker får vi der?
laksen fet og flyndra bred
torsken grå, noen silder små
og ålen stor og lang som så
og ålen stor og lang som så.

Ønskefisken
Det var engang en fisker som var så fattig at fillene hang og slang om ham og han eide ikke matsmulen i huset. Fiskeren og kona hans hadde ingen barn, men de bodde sammen med den gamle skrøpelige faren og den blind moren til fiskeren. 

En dag fiskeren var på fjorden og rodde fiske, så dro han en merkelig fisk opp fra dypet. Den var stor og fet og glinsende blank, og den snakket. "Slipp meg uti," sa fisken, "så skal du få oppfylt et ønske." "Bare ett ønske? Det pleier å være tre. Kanskje like godt at vi spiser deg," sa fiskeren, sulten som han var. "Ett eller ingen," sa fisken. "Men du kan få tenke deg om. Og når du har tenkt, så ror du ut hit igjen og roper på meg." 

Fiskeren slapp fisken uti igjen og gikk hjem for å spørre familien sin om råd. Først gikk han til moren. "Kan du ikke ønske at jeg får synet tilbake," ba hun. Så spurte han faren. "Be om gull," sa han. "Hadde vi bare gull, så slapp vi å sulte!" Så spurte han kona. Men hun bare så på ham med triste øyne og han visste at hun mest av alt i verden ønsket seg et barn. 

Fiskeren tenkte både vel og lenge og slutt kom han på noe lurt. Så rodde han ut på sjøen og ropte på fisken. Den kom som den hadde lovet og fiskeren sa: "Jeg ønsker at moren min skal se barnebarnet sitt ligge i en vugge av gull." Og sånn gikk det. 

Bilder: Fiskerbønder fra Vestlandet, Johann Heinrich Senn, fra plansjeverket "Norske Nationale Klædesdragter", utgitt i København 1812-1815, herfra.  Saltsyding: Olaus Magnus' "De nordiske folkenes historie" 1555, wikipedia. Fisken har jeg tegnet.