Skoler i Bærum: Haug skole ved Peders Ankers vei

Haug er en hauggammal gård som ble ryddet i eldre jernalder. Gården hadde kalkovn på Stubberud og sag i Øverlandselva. I 1826 var det 4 hester, 11 kuer og 21 sauer på gården.
Haug ligger fint til, med vidt utsyn og mindre enn et hundeglam fra gamle Haslum kirke.


Skal tro om gården fikk navn fordi den lå på en haug, eller om det var etter gravhauger på gården? Det er ihvertfall en gravhaug i nærheten. Og der det var haug i gamle dager, der var det underjordiske. Det var forfaren som passet gården. Han hadde mange navn: gardvord, tuftekall, godbonde, haugebonde eller haugekall. Rundt 1814 holdt forfaren gjerne til på låven. Der fikk han grøt med smørøye i hver torsdag og på julaften og ble kalt nisse.

Ikke langt fra Haug ligger Garlaushøgda og like i nærheten er er Ankerveien, den fine rette breie vegen som Peder Anker bygget for egen regning i 1790-årene, fordi han trengte kjørevei til å frakte køl og jern mellom eiendommene sine på Bærums Verk, Fossum Verk, Bogstad og Hammeren i Maridalen. Det var tunge lass og dryge kneiker for hestene. I de verste bakkene ble det laget drikkekar hvor slitne hester fikk drikke.

Rundt 1814 var det ofte tiggere etter den veien. Det var mange som ikke hadde matsmulen i huset og måtte ut med tiggerposen for å overleve. Det ble sagt at når folk banket på kjøkkendøra hos herr Peder Anker på Bogstad, da gikk de ikke tomhendt derfra. Denne reglen er visst om herr Peder.

Hvem banker? Sa Per Anker

Hvem banker? Sa Per Anker.

Det er min kone, sa Per Lone.

Hva vil hun? Sa Per Lund.

Kjøpe løk, sa Per Høk.

Hvor mange? Sa Per Lange.

En to tre fire, sa Per Lire.

Ikke flere?Sa Per Ler.

Det er nok, sa Per Kokk.

Steder å gå hvor folk gikk i 1814: Ankerveien mellom Bærums Verk og Bogstad, kølmila oppi Garlaushøgda, seterveien til Haug sin seter Sæteren, Hoslegutua forbi haugen til Haslum kirke, eller til Sauejordet hvor det gikk kuer og sauer på beite for 200 år siden.

Haug-gården hadde kort vei å gå til seters. Haugsetra, eller Ho´'kkssetra som sa folk før, var der hvor Sæteren gårsd er nå. Hvis budeia på Haugsetra trengte mel, så blåste hun bare en lurbeskjed rett hjem til husbonden på Haug. Setertiden i Bærum var fra begynnelsen av juni til slutten av september. På setra var det godt å være, både for folk og fe, selv om det var lange dager for små gjeterunger som måtte springe barrføtt i skogen fra morgen til kveld. Og kanskje det var på Haugsetra at seterkjerringa måtte ut og å finne gjeter til dyra sine.

Reven som gjeter
Det var engang en kone som skulle ut og leie gjeter. Så møtte hun en bjørn.
"Hvor skal du hen?" sa bjørnen.
"Å, jeg skal ut og leie meg gjeter," sa konen.
"Vil du ikke ha meg til gjeter?" spurte bjørnen.
"Jo, bare du kan lokke, så -" sa konen.
"Hø-i!" sa bjørnen.
"Nei, deg vil jeg ikke ha," sa konen da hun hørte det, og gikk sin vei.

Da hun hadde gått et stykke, møtte hun en ulv.
"Hvor skal du hen?" sa ulven.
"Jeg skal ut og leie meg gjeter," svarte konen.
"Vil du ikke ha meg til gjeter?" spurte ulven.
"Ja, kan du lokke, så -" sa konen.
"Uh-uh!" sa ulven.
"Nei, deg vil jeg ikke ha," sa konen.
Da hun hadde gått et stykke til, så møtte hun en rev.

"Hvor skal du hen?" sa reven.
"Å, jeg skal ut og leie meg gjeter," sa konen.
"Vil du ikke ha meg til gjeter?" spurte reven.
"Jo, bare du kan lokke, så -" sa konen.
"Dill-dall-holom!" sa reven, så grant og fint.
"Ja, deg vil jeg ha til gjeter," sa konen og så satte hun reven til ågjete buskapen sin. Første dagen reven gjette, åt han opp alle geitene til konen; den andre dagen gjorde han ende på alle sauene hennes, og tredje dagen åt han opp alle kuene.

Da han så kom hjem om kvelden, spurte konen hvor han hadde gjort av buskapen hennes.
"Skallen er i åa og kroppen i holtet," sa reven.
Hun sto nettopp og kjernet; men hun syntes da hun likevel måtte se etter, og mens hun var borte, smatt reven ned i kjernen og åt opp fløten. Da så konen kom hjem igjen og fikk se det, ble hun så sint at hun tok det vesle fløtegrannet som var igjen, og slo det etter reven, så han fikk en skvett på enden av halen. Derav kommer det at reven har hvit haletipp. 

Gjetergutten, gammel regle
En gjetergutt gjette 
oppå en nut, 
så mista han en stut. 
Så kom han til myra, 
så mista han kyra. 
Så kom han til haugen, 
så mista han sauen. 
Så kom han til leet, 
så brakk han kneet. 
Så kom han til bekken, 
der mista han sekken. 
Så kom han til døra, 
så mistet han børa. 
Så kom han til grua, 
så mistet han lua. 
Så for han på veggen, 
så skamslo han leggen. 
Så datt'n under bordet, 
og sa ikke ordet. 
- Men neigu on'n gråt!


Bilder: Garelaushøgda og Peder Anker er egne. Reven er Erik Werenskiold sin fra Reven som gjeter", "Op Under Fjeldet Toner En Lur" har Kittelsen tegnet, og Askeladden som sier "Ligger du her og silrer og render saa alene?" fra eventyret "Per, Pål og Espen Askeladd" har Th. Kittelsen tegnet, alle wikimedia,