I 1792 var det en franskmann som het Claude Chappe som oppfant en storartet innretning - en klaffetelegraf som med hjelp av svingbare armer kunne sende meldinger raskt og over lange avstander. De første meldingene ble sendt mellom Paris og Lille og etter hvert over hele Frankrike via et nettverk av 556 stasjoner spredd over 4800 kilometer.En fantastisk forbedring - fra post
med hest, budstikker, flaggsignaler
og vardebrenning på toppene!
Systemet ble flittig brukt under Napoleons krigene og kopiert av mange europeiske nasjoner.
En finsk-svensk poet, oppfinner, bibliotekar, teatersjef og kong Gustav III's sekretær som het Abraham Niclas Edelcrantz laget en lignende innretning. Den optiske telegrafen besto av en mast med ti jernplater som kunne stilles i ulike posisjoner. Hver plate kunne settes i tre forskjellige stillinger som stod for tre ulike tall. Tallkombinasjonene var koder for meldinger som kunne leses i en kodebok, en signalbok.
Hele 1024 forskjellige tallkombinasjoner og kunne det bli som kunne sendes raskt over lange avstander - ved gode værforhold over 200 km på 20 minutter. Kommunikasjonen bygger på det vi i dag ville kalle et binært kodesysten, forløperen til dataspråkets ettall og nuller. Telegrafen ble innviet på kong Gustav IV Adolf's bursdag, 1. november 1794 med et gratulasjonstelegram til kongen, sendt fra Stockholms slott til Drottningholm hvor kongen befant seg.
Att hälsningen av Svea folk
Vars kärlek gör sin konungs ära
I dag fram till hans hjärta bära
Skall helga denna nya tolk
I Norge laget man sitt eget system. I 1807 ble det opprettet en flaggsignallinje langs kysten med med ca. 4 km mellom hver signalstasjon. En sånn stasjon er beskrevet av den tyske geologen Leopold von Buch i 1807.
Fra Leopold von Buchs resa igenom Norrige åren 1806, 1807, och 1808:
"Midtpå står et litet vakthus för att observera rörelserna i hafvet och signalerna på land. Det är likväl märkvärdigt, att man med dessa signaler, som på två och tre mils afståndifrån hvarandra, äro oppförda efter hela kusten, på en dag kan erfara allt, hvad som passerar emellan Christiania och Hitteröe, på den andra sidan Lister, en strecka på nära 50 mil.
För tre timmar sedan hade man sett 2 Engelska fregatter framför Oester-Riisör, nestan 30 mil herifrån. Man brukar flaggsignaler, tre flaggor, en Dansk, en blå och en hvit med tvenne band emellan, eller så kallade Ständer. Det är enkelt nog; men likväl blir på detta sätt allt rapporterat, som nogonsin kan förefalla vid kusten i krigstider; i från första åsyn af det minsta fientliga fartyg ända till dess landing och afsskärandet af alla förbindelser med främmande orter."
De tre flaggene - heist enkeltvis eller i gruppe - dannet tallene fra 0 til 78 som tilsvarte en melding i en signaltabell - 24 var for eksempel ”Den fiendtlige Landgang skeer med over 100de Mand”.
I 1808 kom kaptein Ohlsens optiske telegraf, kan vi lese i Telegraf Verkets Historie:
"Øverstkommanderende i Norge, prins Christian August, ga nemlig senhøstes 1807 kaptein Ole Ohlsen og premierløytnant G. Hagerup ordre om å fare langs kysten fra svenskegrensen til Stavanger "for å etablere kystsignaler og ordne kystvernets forbindelse med signalene". Noen måneder senere var linjen klar, med flagg som hjelpemiddel i dette første norske kystsignalvern i nyere tid.
Mellom Fredriksvern og Kristiana gikk signalene på 1 1/4 time, noe som ga to minutters opphold på "stasjon". Signalbestyrer Ohlsen var ikke fornøyd med systemet og foreslo ved juletider 1808 å innføre optiske apparater. Han hadde selv konstruert en type som var en forenkling av Edelcrantz- og særlig Fiskertelegrafene. Begge disse hadde det forresten vært på tale å innføre. Nå ga generalkommandoen sin velsignelse til Ohlsen-systemet, og i løpet av 1808 var dette under full utvikling i de 3 kommandodistrikter i Norge.
Den optiske telegraflinjen kom til å strekke seg fra Hvaler til Namsos. Den østenfjelske linjen gikk vest til Hitterøy ved Flekkefjord, den vestenfjelske linjen over Stavanger by og Bergenhus festning til Fedje, den nordenfjelske fra Stadlandet om Kristiansund og Kristiansten festning til Folda. 1300 km lang var "brutto"-linjen og 175 stasjoner omfattet den. Stasjonene lå på høyder og fjellkammer nær kysten og i 6-8 kilometers avstand fra hverandre. De ytte ganske annerledes effektiv tjeneste enn flaggsignallinjen som for øvrig ikke hadde rukket lenger enn til Bergenskanten. De to armer med tilsammen 6 svingbare treluker eller "klapper", kunne signalisere 229 tegn. Til forskjell fra nabolandenes telegrafer, var ikke det norske apparatet innstilt på bruk av ordbok. Men summen av talltegnene som de forskjellige stillinger viste, ga meningen som en i likhet med systemet i Sverige og Danmark, fant fram til i en signalbok.
Vaktmannskaper i signalhyttene forteller at det var stridt og svekkende for synet konstant å være på utkik med kikkerten. Den eneste fordel ved jobben var at de unngikk utkommando til orlogs, og at de en gang i måneden mot fastsatt betaling kunne få utlevert 1/2 tønne rug fra kornmagasinene, der disse var forhånden."
Kaptein Ohlsons optiske telegrafstasjoner var satt opp på Aggershuus, Bragernæs, Moss, på Laurkulaasen og langs hele den lange norskekysten fra Hvaløer til Namsos, og alle brukte kapteinens kodebok - Forklaring over Dag-Signalerne paa Kysterne, og Instruktion for de Mænd, som skulle giøre dem.
For eksempel sto det:
3. Det er Krigsskibe, som sees.
4. Skibene, som sees, ere fiendtlige.
9. De Skibe, som sees, ere smaa Krigsskibe og bestaae af Brigger og mindre Fartøier.
18. De fiendtlige Skibe slaaes med vore.
19. Vore Skibe behøve Undsætning og Hielp.
57. Den Kongelige Proviantsjagt afgik nu herfra til Christiansund.
58. Er der noget Nyt i Christiansund.
59. Nej, der er intet, etter det kommer der passer sig til det de vil melde.
72. Efterretninger haves, at Fienden har giort et Anfald i Aggershuus Stift.
Og dette skrev fra Kaptein Ohlsen til sjefen for norgessjødefensjon, Kommandør Fisker, 14.juli 1808:
"Imidlertid glæde kystbeboerne sig inderlig over denne gode bevoktning langs kysten og vil evig erindre denne foranstaltning med varm takknemmlighed, somgjør, at de tør opholde sig rolig og trygge i deres boliger; ogsaa have de den ei ganske ugrundede tillid til signalerne, at disse afskrekke fienden fra mange onde foretagender ved kysterne".
Fra Agder Historielags årsskrift Den optiske telegraf under Napoleonskrigen 1807-1814.
I flere europeiske land var det i bruk optiske telegrafer. Et slikt system ble i 1807 bygget ogsa i Norge. Pa sentrale høyder ble det satt opp signalmaster. Oppe i mastene var det montert lemmer som kunne dreies om en horisontal akse. Mastene kunne på denne måten vise forskjellige signalbilder alt etter hvilken kombinasjon av "åpen lem" og "lukket lem" som ble vist. Signalmastene ble satt opp med ca. 4 km mellomrom. Hver signalstasjon hadde vakt. Det var fri sikt mellom hver stasjon. Langs en slik kjede av signalmaster var det mulig å overføre et signal.
Ved å lese signalfortegnelsen far vi et innblikk i hvilke opplysninger det var viktig å overføre - "De signalerede Skibe som sees ere Fregatter", "De signalerede Skibe seiler vester efter", "De signalerede Skibe styrer i mod Landet", "En fiendtlig Landgang er bevirket" o.s.v. Hver signalstasjon hadde sin egen adresse, det var egne koder for tallene, og de telegrammer som ble overført i systemet, kunne bli temmelig detaljerte.
Signalvakten i det nye system hadde i prinsippet samme oppgave som vedevakten. Vakten skulle i begge systemer speide ut over havet og sende videre en melding.
"Det ble i 1807 opprettet tre "telegraflinjer" langs kysten, den Sønnenfjelske, Bergenhusiske og Trond-hjemske. Hver linje var delt inn i distrikter med hver sin inspektør. Innen hvert distrikt var det en rekke stasjoner som ble betjent av to mann, dels leide folk, dels kystvernmannskap.
Ved stasjonene ble det bygd vakthytter. Stasjonene var enten hovedstasjoner, hvorfra meldinger kunne gå ut, eller repeterstasjoner, som bare tok imot meldingen fra nærmeste stasjon og sendte den videre (repeterte den). Repeterstasjonen var underlagt hoved-stasjonen. Til å begynne med besto signalmidlene av en stang med til-hørende flagg og vimpler av forskjellig farge, senere av en mast med to rær og seks klapper (klapptelegraf), som ved tauverk kunne bringes i forskjellige stillinger i forhold til masten og rærne.
Hvert signal betegnet et tall, som etter en fastsatt signalbok hadde en bestemt betydning. Kyst-telegrafen ble som regel nedlagt i oktober-november, og satt i gang igjen i mars-april. Sønnenfjells var den undertiden i funksjon året rundt. Det var hovedstasjon på Torås på Tjøme og på Rødåsen på Jeløy. Mellom disse to hovedstasjoner var det følgende repeterstasjoner: Buerås, Vardås og Ormøy på Nøtterøy, Slottsfjellet i Tønsberg, Signalen ved Jarlsberg, Undrumsåsen i Sem, Signaler ved Fjukstad i Borre, Søndre Hortentangen og Møringen.
I juli 1814 får vi høre litt om forholdene på Undrumsåsen telegrafstasjon. Stasjonen ble betjent av en mann. I 1814 het telegrafrepetitøren Ole Jensen Bakken. Han var av og til borte fra stasjonen, en gang i hele tre dager. En 18 år gammel gutt passet da stasjonen for ham. Denne gutten var St. Hansdag 1814 falt i søvn under det anstrengende repeterarbeid. Ole Jensen ble stevnet til tinget og fikk en bot på 10 rdl. sølv-verdi, som han skulle betale til Sem prestegjelds fattigkasse, + saksomkostninger. - Dette telegrafsystem virket ganske godt. Et telegram fra Fredriksvern til Kristiania tok i 1808 bare 1 1/4 time."
Bilder: Chappe's klaffetelegraf, 1800-tallet, fra Musee des Arts et Metiers. "Signalvesenets linje av optiske telegrafer mellom Christiania og Fredrikstad 1804-1804. Optisk telegraf - klaffetelegraf - tegnet av telegrafbetjent Hans Gløersen under Napoleonskrigene. Briggen Turbulent tas av danske kanonbåter 9. juni 1808, fra Nordens Historie. Slaget på reden, 2. april 1801, fra Vort Folk i det 19de Aarhundrede. Alle fra wikipedia.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar