Soldatens tunge plikt

Hvordan var det å være soldat i de norske styrkene i 1814?
Hvem ble utkalt til å kjempe og hva skjedde med dem som ble såret?
Vi vet en god del om mange av dem som kjempet i krigen mot svenskene i 1814. I Grunnloven som var vedtatt på Eidsvoll 17. mai stod det at landet hadde allmenn verneplikt. Det betyr at alle unge menn skulle ut og forsvare landet. Men denne regelen hadde knapt begynt å virke samme høst. Hos Karsten Alnæs leser vi videre fra boka Mirakelåret 1814:

"Den utskrevne soldaten var en krigsfør mann, hadde fylt 22, var minst 1, 55 cm høy, og sto i rullene i 30 år. Vi kjenner til dem som ble utskrevet som 18-åringer, og det hendte at 50-åringer ble innkalt, selv om det hørte til sjeldenhetene. Tjenestetiden var som regel 9 år. Vanligvis utgjorde husmenn, husmannssønner og gårdsgutter hovedstyrken i den norske hæren. De var altså først og fremst rekruttert fra de lavere sosiale lag. Døde soldaten av sykdom eller i kamp, pliktet man å stille med en ny fra samme krets, og etterhvert slapp heller ikke bondesønner fri. Men de vegret seg. Vi hører at de kjøpte andre i sitt sted, eller de brukte smutthull for å slippe unna" (Alnæs:330).

Videre kan man lese at de som var yrkesmilitære ofte kom fra de øvre sosial lagene i samfunnet, fra rike og "fine" familier. Krigens byrder rammet alle i samfunnet, men var allikevel langt fra jevnt fordelt. De fattigste - altså husmennene og noen andre - ble sendt først ut i krigen. Forresten er det ikke mange menn i dag som er lavere enn 1, 55 cm. Det sier noe om folks gjennomsnittshøyde i landet vårt på bare 200 år! Det finnes navnelister over soldater fra Bærum som ble kalt ut i krigen sommeren 1814. Det hadde vært en flott oppgave for en gruppe elever (eller andre) å finne ut hvem de var! Det er ikke vanskelig å tenke seg at det var knapt med mat - ofte bare tørrfisk og umalt korn - uniformer, støvler og våpen. Soldatene fikk ofte utlevert brennevin. Noen ganger ble det sagt at det var mot sykdommer i tarmene, altså som medisin. Men som regel var det for å dempe angsten foran et slag. Når du skulle storme fram mot fienden - denne gangen mot svenske husmenn og småbønder - for å skyte og drepe før du selv ble såret eller drept, ja - da var det mange som var glade for brennevinet. Mange døde i eller etter slagene. Men kanskje flere døde av sykdommer som lett oppstår der folk bor veldig tett så virus og bakterier har fritt spillerom? I en tidligere krig mellom Norge og Sverige - "Tyttebærkrigen" i 1788 - døde nesten ingen i selve krigen, men over 3000 norske soldater døde av sykdommene tyfus, tyfoidfeber og dysenteri. For de som går på skole kan kanskje noen i klassen finne ut mer om disse sykdommene og fortelle til resten av klassen?
Etter at såkalte feltskjærere hadde prøvd å grave ut kuler og splinter av de sårede soldatene, ble pasientene ofte sendt til gårder omkring i Hedmark. Hver gård kunne passe på ca fire pasienter, men ofte var det kanskje bare en overlevende soldat igjen på hver gård. Bygdefolket vasket og holdt sengetøyet i stand. En av hyppigste dødsårsakene var koldbrann med påfølgende amputasjoner. Amputasjonene kunne gå bra, men det kunne liksågodt oppstå blødninger eller farlige infeksjoner. Og som vi nå vet - antibiotika virker bedre mot infeksjoner enn brennevin...
Husker du dagboka til Johan som det sto om på bloggen her for noen dager siden? Kameraten hans Stor-Olle fikk rett, han døde på slagmarken slik moren hadde forutsett. Johan ble såret og fikk amputert beinet, men overlevde. I Johans dagbok står det at alle ble behandlet likt enten man var norsk eller svensk. Som pasienter var man ikke fiender. Heller ikke i døden var det forskjell på venn og fiende: "De døde ble kastet i hauger. Utpå dagen skulle de begraves i dype, vide søskengraver så snart en prest kom som kunne jordfeste dem" (Johan Månsson i Alnæs: 379). Krigen har mange "ansikter". Store og mindre slag med tap og seire. Men den er også full av vanlige mennesker som kjemper, blir såret, overlever eller blir begravet i søskengraver nær grensen mellom to broderfolk.