Om gamle kæller

Gamle kæller! Det er mange slike rundt om, både i Asker og Bærom. Mest er det askekæller i Asker. I Bærom er det mer almestyvinger. Tjukke korte knudrete gamle trekæller med kvisthår i toppen. Mattrær. Har du alm, har du mat tel både folk og dyr.

En sånn gammal styvingskæll kunne fortalt mye han, om 1814 og deromkring, om nød og armod og sulteforing og kuer som døde i vårknipa og fôrhøsting og matauk om høsten og barkebrødstider på harde vinter'n. Og om onger. Om åssen han blei sagd av i passelig arbeidshøyde så det danna seg ei styvingsknute i toppen, reine matpakka for ku og sau og gris, for der vokste det ut tynne kvister som blei høsta med noen års mellomrom. Ofte var det onga som gjorde den jobben.

Jeg tenker kællene savner onga når de klatra opp i verste fôrknipa om våren og risa - høsta kvister fulle av sevje og vårkraft og bar hjem med bark og skudd og knopper og alt og ga tel kua så hu itte sku segne om på båsen og stryke med.

Og når de klatra opp på ettersommeren etter slåtten og lauva - kutta kvist med grønne blaer med lauvkniv, bunta kvisten sammen til kjerver og stabla eller hesja eller hengte kjervene tel tørk for å ha tel ku og sau utover vinteren.

Og på seinsommaren eller tidlig på høsten når onga kløyv opp og rispa - reiv ta blad med henda sine. Bladene blei samla i en sekk og tørka på låven. Både ask og alm har store fine blader, og aller størst er de nå i slutten av august og begynnelsen ta september, rundt jernnettene og før første frosten.

Jeg tenker nok de savner onga som kløyv rundt oppi styvingsknuta så det kilte i barken. Jeg tenker kællene lo for seg sjøl, i de gamle almehjertene sine, og ofra kvist og knopp og bark og blad med glede. Det er ensomt å være styvingskæll nå for tia. Du bare står der, tel inga nytte. Bedre i 1814.

For på den tia var det mye god mat i trær. Da var kællene tel nytte og blei de passa på og holdt i ære. Du sku itte røre annenmanns styving! Det blei sagt det, at kyrne ga mer mjølk og at mjølka blei bedre og at smøret ble både gulere og feitere og bedre når kyrne blei fôra med almebark og almekvist enn når de bare fikk høy, for det er mer næring i alm enn i høy. Grisen har skjønt det, han er glad i almeblad.

Frøene, almenøttene, var godteri for onga. Og almebarken, den var beste barken å bruke tel barkebrød. Du skava bare av innerbarken, malte'n opp tel barkemjøl og blanda med vanlig mjøl - så mye du syntes du hadde råd tel å avse - og knødde ihop med vann tel en passelig deig. Så sku deigen hvile ei stønn før du kjevla'n ut tel passelige leiver som du steikte på begge sier på ei takke. Så var det å ete, og spesielt godt var det når leivene var nysteikte og varme og du hadde en aldri så liten smørklatt å ha på!