Johans dagbok og fortellingen til Anders

I boka "1814 - Miraklenes år" forteller Karsten Alnæs veldig mye fra dette fantastiske og merkelige året.  Blandt mange fortellinger gjorde disse spesielt inntrykk på meg: I byen Eda Skans i Varmland i Sverige - like over grensa fra Magnor på Hedemarken - ligger det en dagbok. Man kan se den i byens musem. Heldigvis er dagboka tatt godt vare på. Det var en kar som het Johan som eide den dagboka. Hans fulle navn var Johan Månsson og han var 21 år gammel da han sommeren 1814 ble utkalt som soldat for å kjempe mot nordmennene - "klå opp norrbaggern", som han skrev i dagboka si.  Men det var ikke lett for Johan å slåss mot norske soldater. Kona hans, Maren, var norsk! Og de hadde en ett-åring sammen som skulle lære seg både svensk og norsk. Ikke rart at Johan lengtet hjem: "Hadde jeg bare visst hvordan det sto til med Maren og gutten, skulle jeg være rolig", skriver Johan i dagboka si. Videre beskriver han noen av kameratene sine som også er kalt ut som soldater: "Her er en kjempe fra Sunne som heter Sven. Gud nåde den som får med hans knyttenever å gjøre. Stakkars den nordmann som kommer i veien for ham". Ved siden av Sven står en lang kar i fra Arvika, et hode høyere en de andre, Stor-Olle kalles han. Men han ser ikke glad ut. Stor-Olle forteller at han har hatt onde drømmer om at han kommer til å stupe i krigen. Moren til Stor-Olle har drømt om svarte hester som trakk en svart vogn - kanskje kisten til sønnen sin? De syntes sannsyneligvis at det var ille og unødvendig å risikere livet for å krige mot naboene sine - som nordmennene tross alt var.
Det er også fortalt om nordmenn som gikk uvillige i krigen fordi de hadde mange svenske venner.
En kar i fra Skjeberg i Østfold var innkalt til krigstjeneste, Anders Nilsen het han. Men fordi han var for ung til å være soldat, ble han brukt som vaktmann i stedet for. Ifølge Anders hadde svenskene mye god mat og drikke med seg - som de gjerne delte med sine norske naboer når det ikke var kamp. Svenskene slo opp et digert telt i sentrum av Skjeberg, kjørte store lass med mat til teltet, la brød og kjøtt på et digert bord og lot alle forsyne seg. Som vi husker var nordmennene sultne etter matmangelen gjennom mange år, så de sa ikke nei til maten de ble budt.
Både Johans dagbok og fortellingene til Anders viser oss at midt i krigen kan mennesker glemme at de er fiender, men bare er vanlige mennesker på samme jord til samme tid.