Skoler i Bærum: Eikeli skole på husmannsplassen Egeliy under Grav

Det er visst ikke eik på Eikeli lenger. Men et gammelt pæretre er det, fra den tiden da Eikeli var husmannsplassen Egeliy i eikelia under Grav gård. Plassen lå der fra 1771, men trærne er nok ikke så gamle. I 1814 sa folk Eikeli. Malerstuen, hvor Hans Eriksen, den ene av Bærums to husmalere bodde, var også husmannsplass under Grav.

Ikke langt fra plassen lå gården Eik. Den er borte nå. I katolsk tid tilhørte den kirken, akkurat som Grav. Begge gårdene hadde seter i Bærumsmarka, Grav på Gravsvollen og Eik på Eikssetra. Det må ha vært mye eik rundt Eikeli. Har du eik i nærheten vet du hvordan sommeren blir.


Værtegn
Eik før ask gir plask 
Ask før eik gir steik

Spretter eik før ask
får sommeren plask.
Spretter ask før eik
blir sommærn bleik.  


Grav hadde kalkovn i Liomåsen. Liomåsen betyr faktisk kalkovnåsen, for det gamle ordet for kalk var lim. Ikke så rart, for kalken brukes til å lime sammen stein til mur. Husmannen på Egeliy måtte sikkert både hugge stein og brenne kalk for Gravbonden. Husmannen på Egeliy lånte hus og jord av bonden på Grav i bytte mot å arbeide på gården når bonden trengte det. Nå i våronna var det nok travelt for Eikelihusmannen, for da måtte han få korn og potet i jorda både hos Gravbonden og hos seg selv.



I 1817 var det 208 husmannsfamilier i Bærum, skriver sogneprest Neumann. På store gårder kunne det være 15-20 plasser, smågårder hadde kanskje 2-3, eller ingen. Håndverkere bodde gjerne på plasser uten jord. Husmannsfamiliene var store sånn, som i eventyret om Pannekaka. Husmannsstuene var små og fattigslige, ofte bare med to små rom til far og mor, gamlefar og sju sultne unger.

Steder å gå hvor folk var i 1814: Tunet på Grav gård, Ankerveien mellom Bogstad og Bærums Verk, Liomåsen hvor kalkovnen lå og kalkbruddene i Hagabråten og seterveien til Gravsvollen.

Mange av eventyrene som folk fortalte i peiskroken rundt 1814 begynner på en fattig husmannsplass. Der lå Askeladden og rotet i peisen og drømte seg bort om prinsessa og halve kongeriket og et bedre liv, mens de ikke hadde matsmulen i huset. I 1814 var Frederik 6. konge i Danmark-Norge  - ”han far i København”. Halve kongeriket var altså Norge. For de fleste husmannsguttene ble det med drømmen. I 1814 var det nesten ikke mulig for folk å komme seg oppover i samfunnet, uansett hvor flinke og arbeidsome de var.

Askeladden som fikk prinsessen til å løgste seg, Asbjørnsen og Moe
Det var engang en konge som hadde en datter, og hun var så slem til å lyve at ingen kunne være verre. Så satte han ut at den som kunne lyve slik at han fikk henne til å løgste seg, skulle få både henne og halve kongeriket. Det var mange som prøvde på det, for alle ville gjerne ha prinsessen og halve riket, men ille gikk det dem alle sammen.
Så var det tre brødre som også skulle avsted og prøve lykken. De to eldste la da av gårde først, men det gikk ikke bedre med dem enn med alle de andre. Så skulle Askeladden i veien, og han traff prinsessen i fjøset.
"God dag," sa han, "og takk for sist!"
"God dag," sa hun, "og selv takk for sist! Dere har ikke så stort fjøs dere som vi likevel," sa hun; "for når det står en gjæter i hver sin ende og blåser på bukkehorn, så kan de ikke høre hverandre."
"Å jo da," sa Askeladden, "vårt er mye større; for når ei ku tar kalv i den ene enden av det, så bær hu ikke før hu kommer i den andre."
"Ja så," sa prinsessen. "Ja, men dere har ikke så stor okse der likevel som vi; der ser du den! Når det sitter en på hvert horn, så kan de ikke nå hverandre med en målestang."
"Pytt!" sa Askeladden, "vi har en okse så stor, at når det sitter en på hvert horn og blåser i lur, så hører de ikke hverandre."
"Ja så," sa prinsessen. "Men dere har ikke så mye melk, dere likevel som vi," sa hun; "for vi melker melk i store embærer og bærer inn og slår i store gryter og yster store oster."
"Å, vi melker i store kar og kjører inn og slår i store bryggepanner og yster oster så store som hus, og så har vi en elgsblakk merr til å tråkke osten i hop; men en gang så føllet den i osten, og da vi hadde ett på osten i sju år, traff vi på en elgsblakk hest. Den skulle jeg kjøre i kverna med en gang, så røk ryggen av på den; men jeg visste råd for det, jeg tok en granbusk og satte i den til rygg, og annen rygg hadde den ikke siden, så lenge vi hadde den. Men den grana vokste og ble så stor at jeg kløv til himmels opp gjennom den, og da jeg kom dit, satt jomfru Maria og spant bustreip av grynsodd. Rett som det var, så røk grana av, og jeg kunne ikke komme ned igjen; men jomfru Maria rente meg ned i et av reipene, og så kom jeg ned i et revehi; og der satt mor mi og far din og lappet sko, og rett som det var, så slo mor mi til far din så skurven føk av 'n."
"Det løgst du!" sa prinsessen, "far min har aldri vært skurvet her i verden." 

Bilder: Øverst, pæretrærne på Eikeli som Anne har tatt. Eik, fra Deutschlands Flora in Abbildungen Jacob Sturm 1796. Husmannsplass, Ludvig Skramstad 1886, digitalt.museum. Askeladden fra Soria Moria-serien, Th. Kittelsen 1900. Askeladden og prinsessen som ingen kunne målbinde, Erik Werenskiold 1896.