1. rode: Hellerud, Burud, Muserud, Skollerud, Grorud, Helset.
2. rode: Øvre Wensaas, Nedre Wensaas, Aamodt, Bye,
Rønningspladsen Kampen.
3. rode: Øvre Johnsrud, Nedre Johnsrud, Guriby, Kirkeby, Bjerke, Rødningspladsen Rognlien.
4. rode: Ende, Øvre Haug, Nedre Haug, Krysby, Trulserud.
Gårdene i Lommedølene brente køl til Verket. Overalt i Bærums skoger finner en navn på kølabånner som sier noe om bånnen som lå der: Tobånn, Nybånn, Fellesbånn, Gamlebånn, Bråtabånn, Olsabånn, Bikkjemyrsbånn, Kjærlighetsbånn. På Oppbrennerbånn var det engang en milebrenner datt i mila og brant opp. På Hansinebånn ble det født en unge. Og på noen kølabånner hendte det at huldra dukket opp.
Arbeidet i kølaskauen måtte følge årstidene og passe inn med det daglige gårdsarbeidet og onnene: I mai var det våronn. I juni høgde de kølaved. I juli var det slåttonn og i august og september skurånn og innhøsting. I november var det å kjøre kølaveden til kølabånn. I desember var det å reise mila. I januar brant du mila og i februar kjørte du køla til Verket. Så var det å å kjøre ut møkk på jordet i mars og april og så var det å begynne på'n igjen.
En vanlig kølmile ga mellom 40 og 70 lester ved som det tok 120 dagsverk å lage og som Bærums Verk brente opp i masovene på et døgn. Lommedølingene var arbeidsomme folk! Det var et vers som de brukte si på Ringerik - og så svarte Lommedølinga med samme mynt:
"Du Lommedøling
du kølabælj,
du kølabælj,
Du holder søken,
men inga helj."
men inga helj."
"Du Ringeriking
din ertesekk,
din ertesekk,
du går å lepjar
i hvær en bekk!"
i hvær en bekk!"
Huldrebryllupet under Høgseterbakken, Eigill Bø, Gammalt frå Lommedæl'n
"Hu bestemor som itte visste å løgn var for no, fortelte mi at da a var jente mått'a et ærend te Langebru. Da a sku him igjen, bynte det å bli skumremørt, og da a kom inn under Tjennsbakken, kom det et brurefølje ut a bakken. Dom hadde små fjolinger som dom rei på, og var kledd som valdriser og hallinger når dom var i finklea sine. Itte var dom store sjølve heller, men spelle fele kunne dom. Hu følte etter dom, men da dom kom under Høgseterbakken kom en a småkara og tok a i handa og vilde danse me'a. Hvis a det hadde gjort, så hadd'a blitt berg-ti'n. Da fekk a stotre fram: "I jøsse namn," og så blei hele føljet borte i Høgseterbakken. Men de låta hu hørte, kunn'a så lenge hu levde. Og sønn min speller dom den dag i dag."
Huldrene i Sandbruhagan, Tryggve T. Johnsrud, Bryllup i Bærum
To jenter i Lommedal’n var engong ute og og gikk, da dom kom til Sandbruhagan, fekk dom høre så fin dansemusikk. At det var huldremusikk skjønte dom, for så fin musikk kunne itte no’n andre der få tel. Den ene jenta tok tel og ville svinge seg etter musikken, men den andre, som var eldre, fekk tak i a’ så a’ itte kom tel. For den som danser etter huldremusikk, får huldrene makt over. Hu som ville danse blei fælt gammal, og kunne te’ det siste huse flere ta’ slåtta som a’ hørte dengongen.
Nissene i Lommedalen
Før var der nisse paa hver eneste gaard i Lommedalen. Paa Aamot var der flere. Alle skulde ha like meget. Hadde man et sted faat rikere avling, drog nissene dit. Engang møttes to nisser. De var fra Bøe og Jordbærhaugen, med hvert sit høifange. De slos saa høiet føk.
Kom det hatt over Trulsrudkollen i middagshvilen, var det å dra ut og berge mest mulig høy før regnskura kom. Lukta av grisemøkk og kloakkum var tydelige tegn. Jo mer det lukta, jo lengre ville uværet vare.
Om lomen, fra Vest-Agder
Lomen flaug ut før Vårherre fekk skapt han ferdig. Så kasta Vårherre føtene etter han. Difor kom dei så langt bak.
1 kommentar:
En lest var et rom-mål med ulik verdi ettersom hva en lastet. En lest kull var 2 kubikkmeter, se:
http://no.wikipedia.org/wiki/Lest_(skipsvolum)
Forestiller meg at ordet kommer av last, ei last flere lester. Så ei lest var omtrent det som passet i ett lass.
Søkn, betyr hverdag, den som passer ei kullmile har ikke stunder til å holde helg.
Ringerikserter er en kjent delikatesse den dag i dag. Ei tid trodde en at ertene var tapt, men så fant noen en pose erter gjenglemt på et loft.
Det var også mange brennerier på Ringerike, det var kanskje derfor ringerikingen var så tørst?
At Nissen drar til gården, har en hørt om mange steder. På Lillestrøm har en denne historien:
Nissen på Rud, som ligger i åssida ved skaukanten, så at høyet minket på julekvelden. På Sørum, som ligger nede på Mosan, der hadde de godt høy. Men, på Sørum der manglet de ved. Og det ville Sørumsnissen til Rud for å hente. Så gikk det ikke bedre enn at nissene møttes på hjemveien, midt ute på Mosan. Og at det er sant, kan alle merke: For om du graver i Mosan, kan du ofte finne grov furuved.
AJM
Legg inn en kommentar