Husker du "Napoleon med sin hær"?

Hvor kommer den sangen om Napoleon med sin hær fra? Hvem var det som fant den på? Og når?

Vi Søstrene på Værket, Hanna og jeg, vi syns nesten den ligner litt på en 17. maisang, en sånn som skolekorps spiller. 

På bildet kan du se hvordan Napoleons soldater så ut når de kom marsjerende for 200 år siden, med musikanter og røde render i buksene og blanke knapper og høye hatter og dusker og fjær og jeg vet ikke hva! 
                                       
                                               

"Napoleon med sin hær"

Napoleon med sin hær over Alpene dro.

Napoleon med sin hær over Alpene dro.
Napoleon med sin hær, ja,
Napoleon med sin hær, ja,
Napoleon med sin hær over Alpene dro.

Og da de kom på toppen, så møtte de en hær.
Og da de kom på toppen, så møtte de en hær.
Og da de kom på toppen, ja,
da de kom på toppen, ja,
da de kom på toppen, så møtte de en hær.

Og det var over fire tusen drabelige menn.
Og det var over fire tusen drabelige menn.
Og det var over fire tusen,
det var over fire tusen,
det var over fire tusen drabelige menn.

Og alle hadde luer med store dusker i.
Og alle hadde luer med store dusker i.
Og alle hadde luer, ja,
alle hadde luer, ja,
alle hadde luer med store dusker i.

Og alle hadde jakker med blanke knapper i.
Og alle hadde jakker med blanke knapper i.
Og alle hadde jakker, ja,
alle hadde jakker, ja,
alle hadde jakker med blanke knapper i.

Og alle hadde flasker med melkeskvetter på.
Og alle hadde flasker med melkeskvetter på.
Og alle hadde flasker, ja,
alle hadde flasker, ja,
alle hadde flasker med melkeskvetter på.

Og alle hadde bukser med røde render i.
Og alle hadde bukser med røde render i.
Og alle hadde bukser, ja,
alle hadde bukser, ja,
alle hadde bukser med røde render i.

Og alle hadde tresko med firtoms spiker i.
Og alle hadde tresko med firtoms spiker i.
Og alle hadde tresko, ja,
alle hadde tresko, ja,
alle hadde tresko med firtoms spiker i.

Og alle hadde votter med store huller i.
Og alle hadde votter med store huller i.
Og alle hadde votter, ja,
alle hadde votter, ja,
alle hadde votter med store huller i.

Tegningene er av franske soldater fra 1806, fra New York Public Librerys Digital Gallery, herfra. 

Posten skal frem! Brev fra kongen!

I 1814 måtte man sende beskjeder med brev. Brevene ble fraktet med postryttere i stafett. Postbrytterne hadde horn for å varsle når de kom så neste rytter kunne gjøre seg klar.

Og for "at blæse udi Posthornene, at hvo som dem der maatte møde, skulle vide at lade dem Plads til at forbie passere, paa det at posten ey i saamaade skulle hindres eller Opholde". Unna vei, her kommer posten!

Mot slutten av Napoleonskrigene ble det vanskelig å sende brev mellom Norge og Danmark. Da måtte posten smugles med båt forbi svenske og engelske vaktskip. Det kunne ta en måneds tid å få den frem, hvis den da i det hele tatt kom frem. Man kunne også sende en budbringer på hest, med hemmelige brev og beskjeder sydd inn inn i foret på vesten. 

Kartet under viser postrutene i Norge i 1775, tegnet av postkontrollør Jens Schanche. Det var langt å ri posten fram! Den lille postrytteren oppe i hjørnet er fra kartet. Du ser ham kanskje under den røde teksten. Klikk frem kartet her og så to ganger til hvis du vil se større kart på lokalhistoriewiki. 

Kieltraktaten var undertegnet ved fire-tiden om morgenen 15. januar. Da måtte kong Fredrik skrive brev til fetteren sin Christian Fredrik som var stattholder i Norge og fortelle at han hadde gitt fra seg Norge til Sverige, og at fetteren fikk komme hjem til Danmark i en fart.

Nyheten nådde ikke frem til Christian Fredrik før om kvelden 24. januar. Da hadde kong Fredriks sendebud oberstløytnant Carl Rømer og en oppasser reiste i over en uke. De startet fra Danmark tidlig om morgenen 17. januar og kom frem sendt på kvelden 24. januar. Da hadde de reist både natt og dag, i storm og snø, på fryktelig føre og i sprengkulde, på sjøen over Storebælt og Øresund, med lukket vogn gjennom Skåne, og videre med slede til Christiania for å få nyheten fram. Og de hadde reiste fort, for de kom fram før de svenske kurerene!

Dagen etter stod det i en ekstrautgave av avisen Tiden: "Fred, Fred i Norden!" Mer fikk ikke folk vite den dagen. Men snart skulle det vise seg at Christian Fredrik absolutt ikke hadde tenkt å dra tilbake til Danmark!

Kart og postrytter: Postkontrollør Jens Schanche, 1775, lokalhistoriewiki.

Bærum på kart fra 1790

Oslo og omegn i 1790. Og Bærum. Det var kanskje ganske likt 24 år etter, i 1814? Peder Anker hadde bygget Ankerveien fra Bogstad til Bærums Verk. Men var det flere store forandringer?

Trykk her så finner du et som kan forstørres! Han har fått med seg ganske mye, presten Jacob Nikolai Wilse fra Eidsberg som tegnet kartet, og laget fine kartegn og forklaringer. Både veier, skipsleder, gruber, kverner, Pedre Ankers Bærums Jernverk, Baumann-Tullins Spikerverk ved Lysakerelven - som vel egentlig lå på Oslosiden av elven mens pudderfabrikken lå i Bærum? Videre Haslum og Tanum kirker, skysstasjoner og gjestegiverier. Men ikke mange av Bærums over hundre gårder - bare Snarøen, Stabek, Ramstad, Grav, Houg og Ionsrud i Lomme=dal. Og ingen husmannsplasser.  "Vandenes Löb hvorhen de gaar" har han tegnet og Hovedkirken i Asker, Skovum og Skovums Aas. Men ikke Kolsås. Og tettbebyggelse - "samlede Huuse" - noen få hus i Sandvig og ved Lÿsagger. Oslo er bitte liten. Rart hvor mye - og lite - som har skjedd på 200 år!
.

"Plan af Egnen omkring Chtristiania mest efter egne Iagttagelser udkastet og tegnet af Mag. I. N. Wilse, Prof. Theol. og Sogne=Præst til Edsberg i Aggershuus = Stift 1790. Til Oplysning af hans Reise Anmerkninger i de Nordiske Lande, udgivne af S. Poulsen. Et hoc fuit in votis."

 Hvis du klikker her og kommer du til kartet på lokalhistoriewiki. Klikk to ganger på kartet der, så blir det skikkelig stort! 

Bærums Verk januar 1814

Det var kaldt oppi Eineåsen i januar for to hundre år siden, og mye snø, om jeg ikke husker aldeles feil.  Men nedpå Verket var det kaldere. Bærumsverket var det kaldeste stedet i Bærum, akkurat som nå. Det er nok fordi det ligger nedi dalbunnen ved Lomma - elva - hvor det er fuktig og rått og korte dager med lite sol.  

På Verket krøyp verkensfolket tett sammen ved grua i de små arbeiderboligene. Mor og far og sju tynnkledde skrikerunger kunne det være, og gjerne en gamlefar, bakom hver dør. Far var kanskje på arbeid på masovnsringen, mens mor kokte vassgraut eller stekte pannekake av det siste melet. Og rundt henne sto ungene og hutret og frøs og gledet seg til mat, fordi det var så lite å bli mett av, både på Verket og ellers i landet.  

Masovnen på Verket var det varmeste stedet i Bærum. På masovnsringen, der hvor far jobbet med å hive malm og køl i ovnen som smelta jernet ved over 1000 graders varme, der var det varmere enn i glohaugen. Og nedi formerhytta var det like varmt. Det var der det glødende jernet rant ut og ble lagd til de fineste jernovner med pynt og snurrepiperier og krumelurer og forsiringer og ornamenter og flere etasjer, som skulle sendes til Danmark og England. Inni Hovedbygningen hadde de ovner med etasjer. En kunne bare drømme om hvor utrolig mye varme det kom fra en sånn. 

Men det gikk dårlig med ovnshandelen, sa folk. Det var kongen i Danmark sin skyld, for han hadde gått sammen med Napoleon i krigen mot England. Ikke skaffet han oss mat heller. Nei, mumlet de, vi hadde greid oss mye bedre uten danskekongen. Norge burde være sitt eget land, sånn som i vikingtiden, og hatt egen konge og egne lover og eget flagg! Både greven Wedel og verkseieren mente det. Og slikt fint folk, de var vel til å stole på?

Vi kunne få den kjekke prins Christian Fredrik til å bli konge for oss, mente jeg. Vi hadde jo skjønt at han gjerne ville bli konge i Norge. Han Christian-Fredrikken var en fløtepus, mente Hanna, som bare ville lure oss tilbake til Danmark igjen. Vi krangla mye om det, Hanna og jeg, i de mørke januarkveldene i 1814. Når vi ikke drømte om en ovn med etasjer til å ha oppi Eineåsen. 

Nedpå Bæromsverket sov de aldri. Du kunne se Verket lyse nesten helt inn til Christiania. Det strålte som gull, som et Soria Moria slott. Høre kunne du også, langt unna. Uti fossen gikk vannhjul med kraft til de store blåsebæljene som hvinte og skreik og blåste luft inn i masommen og til stangjernshammeren som banka og slo, mens gnistene sto opp i vinternatta og ulvene hylte fra åsene rundt. UUU! UHUUU! 

 Kom du innover i Lommedal'n, eller opp mot Bærjer eller Skui eller Tønnom, eller over mot Haslom og Hævik og ellers i Bærom som folk sa før, da var det stille og mørkt. Mindre enn 3000 mennesker bodde i Bærum 1814, så det var langt mellom hus med lys i vinduet.  

Men ulver var det nok av. De sprang på fjordisen så folk som skulle vinterveien fra Asker til Christiania måtte passe seg. De rekte langs Ankerveien så folk fra by'n eller Bogstad måtte ha fakler og bjeller og dra en grein etter sleden for å holde styggen unna. Han er feig veit du, og kommer ikke helt inntil. I Lommedal'n stakk ulven kjeften inn døra til folk, og unger måtte ha følge med voksne til å skremme bort gråbein når de skulle ut og tisse om kvelden. Så det var best å holde seg inne om en kunne, og drømme om at alle ulver var bundet eller borte. 

Heldigvis var det noen som passa på når arbeiderunga lå anføttes i halmen og sov i vinternatta, tett sammen i samme seng og med fellen godt opp over nesetippen. Det var den vesle gråkledde karen med rød lue som bodde hos hestene i stallen på Verket. Nissen. Alle på Verket kjente til ham. Til og med Peder Anker som eide både Verket og det store Nordmarksgodset og det fine Bogstad, og hadde vært generalveiintendant, han hadde sett nissen utenfor Værtshuset. Huldra hadde han visst også sett, en gang det var fullmåne og hun danset på isen på Buruvannet. 

 .
Bilder: Masovn på Bærums Verk ca 1790, malt av Christian August Lorentzen.
Fra ovnsringen på Verket, samme tid, fra kobberstikk av den danske kobberstikker J. J. G. Haas, etter maleri av Chr. A. Lorentzen.
Bukkevaseovnen fra Bærums Verk er fra Digitalt museum. Nissen er laget av Th Kittelsen. Ungeflokken og ulven har jeg lagd sjæl.

Bærum rundt 20. januar 1814

Oppi Eineåsen, og i resten av Bærum og Norge også, fikk vi ikke vite noe om Kieltraktaten før det var gått mange dager. Nyhetene reiste langsomt i 1814. Den 20. januar gikk livet sin vante gang, med sult og frost og snø, og vi var fortsatt del av helstaten Danmark-Norge, sammen med litt av Tyskland, Island, Færøyene, Grønland, kolonier i India og Afrika og noen små øyer i Karibien. 

Vi visste jo at Danmark-Norge var på parti med Napoleon i den fæle krigen. Det var etter at engelskmennene hadde angrepet Danmark to ganger, først i 1801 og så i 1807, da de bombet København og tok alle de dansk-norske krigsskipene. Etter det slo kong Fredrik seg sammen med franskmennene. Froskene som vi kalte dem. Det var ikke så rart. Men dumt var det for Norge, for da fikk vi jo ikke sendt varer til England, på grunn av det folk kalte handelsblokaden.

Bærumsfolk pratet mye om krigen mot Sverige i 1808, og om de frivillige karene fra Bærumsverket og resten av Bærum som var med i Det Bærumske Jægerkorps - grev Wedels-Jarlsbergs frivillige Jægerkorps.
På Verket pratet folk om dårlige tider. Verkseier Peder Anker ikke fikk solgt jernet sitt til England. Skjorter ifra England fikk han heller ikke kjøpt seg, herr Peder, på grunn av handelsblokaden. Og da engelskmennene stengte sjøveien til Danmark i 1808 ble det riktig ille. Da begynte folk å i hjel her til lands fordi vi ikke fikk korn fra Danmark lenger. 

I 1808 reiste presten Münster rundt i landet og pratet om mose. Hvis folk kokte mosegraut av islandslav, sa han, så de fikk de mer å putte i magen enn bare barkebrød, og så slapp de å sulte. Helsebringende skulle det også være. Mange prester talte heller om islandslav og dyrking av potet fra prekestolen enn om Vårherre. Moseprester og potetprester kalte folk dem.



Men nedpå jernverket hadde vi jo truffet på selveste Greven, Johan Caspar Herman Wedel-Jarlsberg, for han hadde gifta seg med Karen, datter til Peder Anker i 1807. Greven var blitt amtmann i Buskerud, men ofte bodde han i Hovedbygningen på Verket. Vi satte vår lit til 'n Wedel, Hanna og je, mens vi sleit med å få ned måsagrauten.

 For Grev Wedel hadde fått i oppdrag å skaffe korn til landet. Ja, han hadde selv seilt til Danmark etter korn, sa folk, han hadde lagt avsted i de frykteligste stormer, lurt seg forbi engelske krigsskip og kommet hjem med tønnevis av korn, opptil flere ganger!  

Og så var det var jo den nye kjekke prinsen som var blitt stattholder og hadde flyttet inn i Paleet i Christiania, Christian Fredrik, kong Fredrik 6.'s fetter, som hadde kommet til Norge i 1813 for å ordne opp i landet. For en kjekk kar! Han venta vi oss mye av! Og det var ikke få damer og jenter i bygda som hvisket om hvor flott og flink og pen han var, og som drømte om å få både prinsen og det halve kongeriket, akkurat som i eventyrene!   

Bildet av Københavns bombardement er malt av Christoffer Wilhelm Eckersberg, 1807.
Islandslav til Måsagrauten, fra Flora Danica, etter 1761.
Båten er «En til staden Bergen fra Fogderiet Senjen indløbende Jagt», J. H. Senn etter J. F. L. Dreier, ca 1800.
Den fryktelig kjekke Christian Fredrik, tresnitt av Philipp Velyn, 1813.  

14. januar i Eineåsen

Karine titter fornøyd ut av kjøkkenvinduet i hytta innpå Eineåsen. Hu er så fornøyd med at det har kommet snø. Endelig blir dagene og kveldene litt lysere, og kulda er det mulig å kle seg mot. Bare man har ullklær nok! 

"Du Hanna", sier Karine "var det ikke noe vi skulle huska på i dag?" 

Hanna tenker mens hu smatter litt ekstra på den siste krumkaka som er igjen etter jul. "Jeg kom på det!" sier hun. "Det var kanskje i dag vi skulle ha feira, vifta med norske flagg og ropt hurra"! 

"Nå trur jeg du tuller, Hanna. Det er klart vi må vente med å feire til den 17. mai, og det er mer enn fire måneder til!" sier Karine. Hanna er enig. Det er bare å vente. Men hun gir seg ikke likevel: "Det var den 14. januar for 200 år sida, i 1814, at det virkelig kom fart i sakene. Det var den dagen Norge plutselig ble fri fra en union med Danmark som hadde vart i 434 år!" 

Karine tygger krumkake. "Je syns det var ganske deilig å være norsk i Danmark, jeg." Hanne fnyser. "Fint? At København var hovedstaden vår! Og alle kongene var danske, alt som ble skrevet var  etterhvert på dansk og alle som virkelig bestemte i Norge var sendt ut fra Kongen i København! Det var vel ikke fint! Og alt det bare fordi en konge og en kronprins døde en gang for over 400 år siden!

Det var den norsk kongen som het Håkon 6. og som giftet seg med en dansk dronning som het Margrethe. De fikk en sønn som de kalte Olav - og han var den fjerde i rekken av norske Olav-er - derfor ble han hetende Olav den 4.

Men så trist det enn var, så døde kong Håkon i 1380. Da var sønnen Olav bare 10 år gammel. Fra da av ble det altså moren hans, Margrethe av Danmark, som også ble Norges dronning. Men hva med sønnen deres - lille Olav? Han kunne nok ha blitt konge? Men - så døde han også, da han var 17 år gammel. Fra da av ble alle de danske kongene i København også konger for Norge."

Begge Søstrene blir litt stille. Karine bryter stillheten: "Er'e ikke underlig, Hanna? Tenk om han søttenåringen, Olav, hadde fått leve lenger , da hadde vi kanskje fått egne norske konger som snakka og skrev på norsk og vært vårt eget land som vi var før i tida, både da det var vikinger her!"  

"Det som skjer i virkeligheta er ofte enda mer merkelig enn det som skjer i eventyra", svarer Hanna. Så forteller hun videre om et stort freds-møte i byen Kiel - som nå ligger nord i Tyskland. Her kom ledere fra mange av de største landene i Europa sammen til et stort møte i disse kalde januar-dagene. Det var utsendinger fra både England, Russland, Østerrike, Sverige og Prøyssen der. Hvorfor skulle de møte hverandre? Det var fordi de endelig hadde slått den franske store hærføreren Napoleon nesten sønder og sammen i et stort slag som ble kalt "Folkeslaget" i Leipzig. Sverige hadde vært med på å kjempe mot Napoleon. Men den danske kongen - Frederik 6. - han hadde derimot holdt med Napoleon! Dermed var Norge automatisk blitt med på Napoleons side - fordi vi var sammen med Danmark.

 

Den franske kronprinsen het egentlig Jean-Baptiste Bernadotte. Han var en fransk general som hadde kriget mye i Frankrike. Men nå var han blitt svensk kronprins og fikk nytt navn: Karl-Johan. Det endte med at danskekongen måtte gi i fra seg Norge til Sverige, som en annen bursdagspersang. Den som tapte spillet måtte gi fra seg til den som vant. Da Kielfreden ble underskrevet, var Norge altså ikke sammen med Danmark lenger. Og kronprins Karl-Johan var fornyød. Han skulle bli konge ikke bare over Sverige, men over Norge også. Karl-Johan hadde sett nøye på kartet over de to landene sine. Han syntes at de kunne se ut som ett land på kartet. Karl-Johan mente at det var rett og riktig at han skulle bli konge over Norge. Han hadde tross alt vært med på å bekjempe den farlige keiser Napoleon Boneparte. 

"Det var jo detta jeg syns je husket på i dag, 14. januar, freden i Kiel og at Norge ikke var sammen med Danmark lenger."  Hanna er glad. De har greid å huske akkurat denne dagen. "Men du Karine, det blir mange datoer vi må huske på i dette året - dette Annus Mirabilis!"

"Vi får legge huene våre i bløt, så klarer vi det nok," sier Karine og stapper de siste kakesmulene i kjeften. Hanna håper at Karine har rett. Når de prøver hardt å huske begge to, da skal de vel klare å få med seg det viktigste.

Tekst Anne Storrusten, bilde Eli Berge fotofil, kart Claude Buffier 1786 i "Geographie Universelle suivie D'Un Traite De La Sphere" herfra. 

Kieltraktaten 14. januar

I natt er det akkurat 200 år siden kong Fredrik 6. av Danmark-Norge skrev under på Kieltraktaten, den avtalen hvor han gikk med på å gi fra seg Norge til den svenske kongen, og som liksom er starten på alt som skjedde i Mirakelåret. Norge skulle ikke være dansk lenger, etter 434 år i union med Danmark, men skulle "danne et Kongerige forenet med det Svenske".

 "Vi Fredrik den Sjette, af Guds Naade Konge" står det først i traktaten.  Her på Stortingets nettutstilling kan du lese mer. 

I 1814 hadde det vært krig i Europa i mange år, helt siden keiser Napoleon av Frankrike gikk over Alpene med hæren sin i 1800. I 1807 sluttet Danmark-Norge seg til Napoleon, etter at England hadde angrepet Danmark, tatt den danske krigsflåten og satt fyr på København.

Så fikk Sverige ny kronprins. Kong Karl II var gammel og syk og greide ikke lenger å styre landet. I 1810 ble den franske generalen Jean-Baptiste Bernadotte svensk kronprins. Et fint nytt svensk navn fikk han også: Karl Johan. Man skulle jo trodd at en fransk general skulle vært på parti med sin tidligere keiser. Men i 1813 gikk Sverige mot Napoleon sammen med Storbritania, Russland, Preussen og Østerrike, Spania og Portugal.

Sånn så Europa ut i 1814.  I et stort slag ved Leipzig fra 16. til 19. oktober slo Karl Johan Napoleons styrker. Det var et fryktelig slag og et av de verste under Napoleonskrigene. Vanligvis falt ikke mer enn 5 % av soldatene i et slag, mens i Leipzig døde rundt 130 000 soldater, mer enn en tredjedel. Etter seieren i Leipzig dro Karl Johan nordover for å ta Danmark-Norge. 15. desember ble det våpenstillstand og fredsforhandlinger i Kiel, og så ble Kieltraktaten undertegnet. Den traktaten ble det aldri noe av.

På tegningen "The Allied Bakers" som ble laget av Georg Cruikshank i 1814 holder stormaktene på å skyfle Napoleon inn i en bakerovn. Karl Johan er lengst til venstre. Hvis du trykker her kan du se hvem de andre er og hva de sier. 

Bilder: Kieltraktaten er fra Kiels by- og sjøfartsmuseums jubileumsutstilling, via Riksarkivet i Stockholm. Kart på et kart utgitt av den amerikanske forleggeren Matthew Carey, herfra. 

Kalenderpikene på Værket

Det var vel ingen som hadde trudd at vi skulle få bli kalenderpiker på våre gamle dager! Åsså i en sånn fin kalender, selveste Bærum kommunes 2014-jubileumskalender.  Under her er kalenderbildet, med Hanna til venstre og je til høyre. Riktig blide er vi, og pent påkledd, men kanskje ikke helt gullende reine i fjeset. Teksten som følger med handler om den store turnéen vi skal på, til alle barneskolene i Bærum med Den kulturelle skolesekken og er sånn:

"I 2014 skal ”Søstrene på Værket” – Hanna i Haugen og Karine Mosedotten – på stor jubel-turné til Bærums barneskoler. Søstrene skal fortelle om konger og prinser, Eidsvollsmenn og fattigfolk, om barn i Bærum på 1800-tallet, om sult og krig, enevelde, folkestyre og den splitter nye Grunnloven.

Med seg i skreppa har de rare ting fra gamle dager og hjemmesnekrede læremidler. Og historien formidler de på sitt sedvanlige vis med stor entusiasme, småkrangling og glimt i øyet, sånn som bare ”Søstrene på Værket” kan!"

1814 mirabilis et horribilis, fælt og fint

Tenke seg til at vi allerede er over en uke inn i 2014! Og at det har gått 200 år siden det som Hanna i Haugen, den yngste og største av oss Søstrene på Værket, kaller Annus mirabilis, miraklåret. Hu er så fin på det, Hanna, liker å prale med latin. Men det er ikke hu som har funnet på å kalle 1814 for mirakelåret. Det var slottspresten på Akershus, Claus Pavels, som skrev det i dagboka si, den 31. desember, siste dagen i 1814.

Det var heller et Annus horribilis, sier je som heter Karine Mosedotten og er eldst og minst. Et frøktelig dårlig år, da han vesle keiser Napoleon dreiv på og herja rundt i Europa med hæren sin og vi hadde bark i brødet og måsa i grauten fordi det var handelsblokade og dårlig med korn. Og krig blei det, mellom Norge og Sverige. Og tre konger hadde vi det året, og ingen av dem kunne snakke norsk, og den ene virka så dårlig at kronprinsen måtte overta. Og je datt på rompa i ei kuruke oppi Eineåsen, og fikk vepsestikk på leppa som je måtte legge en svær måsadott oppå og fikk hele kjeften full! Annus horribilis! Et frøktelig år!

Jammen, sier Hanna da. Det var jo det året Norge fikk selveste Grunnloven, og den fine Konstitusjonen vår som er den eldste i Europa og den nest eldste i verden som ennå gjelder, og ble eget land etter mer enn 400 år med danskekonger. Og vi prøvde å dyrke potet oppi Eineåsen, sånn som 'n Grauer på Kjørbo, og je blei vaksinert mot kopper for det hadde presten Neumann i Asker bestemt. Og utpå høsten ble Peder Anker som eide Bærumsværket statsminister, og svigersønnen hans, grev Wedel som bodde i Hovedbygningen på Værket sammen med fru Karen, han ble finansminister! Og så fikk vi han kjekke kronprins Karl Johan! Nei Karine, Annus mirabilis, et flott år var det!

Og sånn driver vi på.

Det er slikt vi skal fortelle om her. Stort og smått. Om hvordan det var i Verden og i Norge og i Bærum for to hundre år siden. Om alt vi tenker på og lurer på og finner ut om 1814. Om det vi gjør istand og lager til den store turneen til alle barneskolene i Bærum. Og om selve turneen, når vi kommer igang etter påske. Om alt vi opplever i dette mirakelåret. Det blir storartet!

Bildet har Budstikka tatt på Bærums Verk.