23. desember: Vaskarnotti, Tollesmess - Þorláksmessu á vetri

Lille julaften! Da'n føre da'n! Nå tenker je nok at vaskinga snart er unnagjort rundtom, så enkelt som det er nå tel dags. Itte som i 1814, da det fortsatt var mange som bodde i røyktue med ljore i taket. Bodde du i ei slik ei, da måtte du spa og skrape og sope fram stua og alt inni, tak og vegger og bord og benker og kråskap og framskap og kister og krakker med kost og skrape. Og da blei ofte kvelden sein før du hadde fått vaska og kritta og krota ferdig.

Det er itte vanskelig å tenke seg at det blei sotete og svart inni ei sånn stue med grue - skorstein kalt - i kroken som slapp all røyken rett opp i taket før den forsvant ut gjennom ljoren. I 1776 ble det forbudt å bygge stuer og hus uten pipe, men forbudet blei oppheva i 1806, og utover på 1800-tallet fortsatte folk å mure opp røykovner. Sånn skreiv præsten Wilse om røykovn i Spydeberg i Smaalenene i 1779:

"Skorstenen er nedentil åben til de to sider, og muren over dette åbne hjørne, som zires med en karnis af træ, opholdes af en jern-stang eller træstøtte. Tilforn var skorstenen det eneste sted i huset til både lys, varme og kogning, med en bagerovn bag; nu haves hos de fornemmere bønder en jern-kakkelovn i stuen og resten i kjøkkenet; dog have mange begge dele i stuen for at spare veden iblandt."
I "Om bygnings-skikken på landet i Norge" fra 1862 skrivi av 'n Eilert Sundt står det mye interessant om gamle stuer, blant anna om den typiske akershusiske stueform og med eksempler fra både Bogstad og Jarlsberg.

Lille julaften er minnedag for biskop Þorlákur helgi Þórhallsson (1133-1193) fra Skålholt på Island. Der heter dagen Þorláksmessu á vetri - Torlaksmesss om vinteren. Her sa folk Tallaksmess og Tollesmess.
Den hellige biskop Thorlak gjorde mange undere, både mens han levde og etter at han var dau. En gang han var på vei mellom Thykkvibær og Skalholt møtte han ei kjerring som satt og gråt så sårt fordi hu var enke og eneste kua hu eide, den som sku fø' onga hennes, lå dau på båsen, så hu måtte gå "stafkarls stig" - ut med tiggerstaven. "Gakk du hjem,» sier'n Þorlákur da, "og se om itte kua lever." Og sånn var det, kua hu sto lys levende i fjøset hu.

I Jærtegnsboken - Jarteinabok - som ble lest opp på Thingvellir i 1199 står det om Thorláks mirakler, for eksempel en dette, fra katolsk.no: 
"Han ble populær blant de fattige fordi han kunne løse akutte økonomiske kriser eller praktiske problemer: en blind sau blir seende, en døende ku blir frisk, en olm okse stanger en jente, men blir plutselig from og snill, en ørn tar fugl og egg, men folk klarer å drepe den etter at de har bedt til Thorlákr om hjelp. En mistet øks blir funnet igjen, en fattig kone får hjelp til å slå i hjel en sel til seg og de sultne ungene sine, en kvinne som forbrenner føttene sine i en varm kilde, blir leget på rekordtid. Rekende båter seiler mot vinden og blir reddet, flomutsatt tørrhøy blir reddet takket være biskopens forbønn hos Vårherre. Jærtegnsboken gir oss god informasjon om folks store og små problemer i hverdagens slit på 1100-tallet. Men også om gleder: En gang de på en gård fikk dårlig gjær i ølstampen, tok de den gamle bispestaven til Thorlákr og satte oppi brygget, og straks ble det god gjæring, og få hadde smakt så godt et øl som dette."

I Trøndelag kalte de dagen for Sjursmess, visstnok fordi sjura - eller skjæra som vi sier på disse kanter - skal ha forsovet seg fordi hu itte merka forskjell på dag og natt. Men det er fort gjort at dagen drar seg langt inn i natta nå, så mye som det er å henge finga i.

Kakukvelden blir'n og kalt denne kvelden. Tel glede for de som fortsatt står i med bakinga kommer her vers to og tre av n' Hans Allum sin oppskrift på Fattigmands-Bakkelse ifra kokeboka med oppskrifter på vers tel kjente melodier - Den norske Huusmoder i sit Kjøkken og Spisekammer, eller Norsk Huusholdningsbog i alphabetisk Orden paa Vers, fra 1833. Mel. Om jeg paa min Samvittighed (som je itte kan).  

Til Rigmands-Fattig-Bakkelse
Sex Æg, en Pot sød Fløde
Man tage maa og Sukkrelse,
Saavidt det kan forsøde;
Eet Glas fransk Brændeviin, Kaneel,
som stødes - og godt Hvedemeel,
Samt nogen Cardemomme
Man i Deigmassen komme.

Lag heraf Deig, som bages ud
Og i Figurer skjæres,
Saa meget som til Juleknud
Man vil der skal fortæres.
Kog Bakkelset i Svinesmult,
indtil det bliver bruunlig guult
med et Par Næpeskiver,
Som rette Smag det giver. 

Bilder: Tidemand, Adolph Røykstue fra Vikøy, Kvam i Hardanger, 1867. Tidemand, Adolph, En krotet røykstue, Vikøy, 1873. Den hellige Thorlak på del av Altarisklæði fra Hóladómkirkju.

21. desember: Tomas Fulltønne

Fra gammalt bynte julefreden på Thomasmesse, eller Tomas Brygger eller Tomas med Byttin som dagen også blei kalt. Tegnet på primstaven kunne vætre ei tønne. I dag sku alt arbeid være ferdig, både inne og ute, skredder'n og skomakern sku skysses ut av huset. Lefse sku være bakt med det påfølgende lefsetøværet - lefsetøyra eller kakelinna. Juleveden sku være i hus, ellers kom Tomas og skeit på høggestabben. For Thomas kinn jager jula inn, het det. 

Tomasmesse-dagen, Bryggjardøgri, var dagen for "oppskoka". Da blei ølet som du satte Anna pissihose tappa fra bryggekaret og over på tønner, og så dro karene rundt og prøvesmakte på hverandres øl.

I Bratsberg var det sånn: St. Thomas apostels dag betegnes med en tønde, fordi juleøllet da heldtes paa tønderne; man kaldte den derfor ogsaa Thomas Brygger, eller Thomas med byttin,‘ og satte dette igjen i forbindelse med et tøveir, som paa den tid oftere indtraf, kaldet Lefse-Tøjren. 
Mellem Lucianat og Thomasmesse indtraf den 4de tamperdag (onsdag efter Lucia), eller imbredag, som tamperdagene i Norge kaldes; hele ugen fra den onsdag til den følgende kaldtes derfor Imber-Vika og 4de adventsøndag Imbresøndag. St. Thomasdag, som faldt i denne uge, reiste man om til venner og naboer for at smage paa juleøllet. Ruset, som de tog sig, kaldtes efter Wille skokebollen. Skokebolle er en første bolle af nybrygget øl. Upskoka er nybrygget øl, som øses op af gjæringskarret. Var det klart og godt veir paa denne dag, ventedes et godt aar, og som veiret var paa denne dag, vilde veiret hele vinteren blive.

Var du uheldig med brygginga så ølet blei svakt, var det stor skam og kanhende tegn på at n' Vårherre hadde ei høne å plukke med deg. Ølet skulle være så sterkt at når den tredje drakk, skulle den første kvede, het det. Som ølet tel Ola, brukte bestefar min si:

 Han brygger sterkt øl, han Ola i garden.

Det romler i magen som toreslått,

det braker i broki som børseskått.

Det kunne gå livat for seg, kan en skjønne, med drekking og skåling og reking mellom gårda. Og hadde du uroa ølet kunne det bli slåssing. Ølbollen blei sendt rundt så alle drakk av samma bollen. Ofte gikk det som fra denne innskrifta i en ølbolle fra Rauland i 1779:

Ud af min gule krop

en Bonde før har drukket,

og med en enskiels kop

 sin Tonges Brans udslukket.

Et veldigt rus han fik,

saa knapt han kunde staa,

men som det gik med ham,

saa kan det flere gaa. 

Du kunne og drekke einskils med enskielskop eller einskilskål, beregna på en person. Om å drikke einskils skreiv Landstad på 1800-talet: 

"Naar maden er taget av bordet, bæres der frem ølboller af indtil en skjæppes rum, hvoraf 2 eller 3 sættes på det langs stuen løbende bord. Gjæsterne sætter sig da omkring dette, især de gamle, medens ungdommen danser, kvinderne ved den nederste og mænderne ved den øverste ende. I enhver av de store med inskripsjoner og brogede farver malede ølboller svømmer en and, der er uthulet og dannet til en slags øsekopp. Skjænkesvenden øser nå opp det sterke skummende øl i smaa skaaler, af størrelse med en kontorkopp,"einskjelskoppar"; disse skal enhver drikke ud. Dette kaldes at drikke "einskjels" (en for en) og nu går det løs med drikkestev".

Over her er einskilsbolle - skjelsing, skål eller einskilskopp - med innskrift Olle Omundsen Øde-Gaard 1777 fra Hægebostad. Så kjenge med to hestehuer og innskrifta Drik din lost tak Gud for sine gawer 1792, fra Voss

Så var ølfuggel, gjøytil, gås, høne, høneskål, kane, kani, kjenge, koks, mjokk-høne, orre, pelikan, skafse, øland, ølgås, ølhane, ølhøne, ølkjenge, ølkopp, ølbolle, trøys, øreskål, ølause, ølskål, ølstaup, vangar, vengeskål, øltankar, kanne, krus, beger, bekar, drikkehorn. Kjært barn har mange navn, som a Hanna bruker si.  

Ølfugl fra Rauland: Skaalen er liden hastig gaar Tiden drik lystig min Ven Mor Tapper Igen Anno 1744/BV. 

Ølbolle, fra ukjent sted: Jeg eeneste Søster Brøderne fem mei Løster saa Gierne at Skiænke for dem og alle min Vænner ....... Anno 1779 / Ud af min hule Krop en Bonde før har Druket ......  

Ølbolle fra Åseral: En Bonde Drak af Mig i Nat Han tapte Bort baade Hansker og Hat ...... Tilhørende Ole Olsen Espelien, 1851. 

Trøys fra Ørsta: En trøys med øl Paa Bondens Bord er Bedre en mange søde ord. 1796 / I*H*O*S AOD 

Thomasmessedagen var i gammal tid helgemesse for den vantro Thomas, apostelen, tvileren som måtte legge handa i sårene tel Jesus fordi han ikke trudde på oppstandelsen, som dro på misjonsreise tel Persia og India og fikk massevis av gull som han ga bort og som blei stukket med en lanse og led martyrdøden rundt år 70. Thomas er skytshelgen for arkitekter, bygningsarbeidere, landmålere, tømmermenn, murere, steinhoggere og teologer, mot blindhet og vondt i ryggen og for et godt ekteskap. Men øl har'n itte noe med. Nå er minnedagen hans 3. juli.

Bilder: Glædelig jul , 1887 Nils Bergslien julekort. Alle det fantastiske drikkestellet er fra digitalt.museum. Sankt Thomas er fra Ilesia Parroquial de Blesa, Teruel, Museu de Zaragoza, av Bernat Jiménez (1483-1487), wikimedia commons.

20. desember: Om bakkelser i lefsetøyren og kakelinna

Merkelig med detta været, det sku vært mildvær nå, kakelinne og lefsetøyr, på grunn ta all varmen fra bakeinga før ju, men det er itte mye lefsetøyr her.

I 1814 var det travelt med baking på denne tia. Da sto kjerringene ved takka i eldhuset og bakte lefser. Mye lefser. Jernkaker og smultbakst blei gjerne bakt tel fest og høytid. Men bakerovnskaker var det itte mye ta. Itte mange hadde hadde en bakerovn i 1814. Jernkomfuret med bakerovn inni blei itte vanlig før et godt støkke utpå 1800-talet. Og da a Hanna Winsnes kom med Lærebog i de forskellige grene af husholdningen i 1845 blei det fart i bakinga av spesielle julekaker og søt bakst av finmjøl og sukker og fine krydderier, særlig i by'n. 7 oppskrifter på krumkaker har fru Winsnes i boka si. Her er ei oppskrift på Fattigmands-Bakkelser med blant annet 24 Æg, 24 Skeer tyk sød Fløde og 8 Skeer fransk Brændeviin. Resten av oppskrifta kan du lese her.

Hos husmannsfolk og småfolk var det mest lefse i 1814 og itte julekaker som  nå. Lefsa er kjært barn med mange navn som en sier, kling, klining, klenning, lems, finlefse, tynnlefse, tykklefse, møsbrømlefse, krinalefse, rylefse, gnikkalefse, mørlefse. I jula kom lefsa med no godt inni - smurt med gomme, mæssmør, prim, brunost, søvvel, rømme, smør, sukker og kanel og je veit itte hva det er alt sammen. Men godt er det.

Jernkakene er eldgamle. Kanskje så mye som i 1000 år har folk steikt bakkels i jern her tel lands. Det kunne være abelater - altså avletter - ifra oblat.

Så var det skrivarbrød og krumkaker. Og vafler steikt i firkanta jern. Og goro - gode raad. I Danmark heter de fortsatt gode raad. I Sverige heter de gorån. 

Kakejerna hadde langt skaft og var tel å ha i grua. Sånne blei det laga på Bæromsverket eller hos smeden i bygda. Åsså blei det så fint mønste på kakene. Det aller fineste jernet var aposteljernet som trøkte bilde av de tolv apostlene i ovale rammer rundt kanten av kaka.

Smultbaksten kunne være hjortetakk, bordstabelbakkels, smultringer og rosettbakkels. Og fattigmann. Den er også en gammal bakkelse, visstnok kom den ifra Venedig i Italia på 1400-tallet. I Danmark kaller de fattigmann for klejner, ifra klein som betyr liten på tysk, eller Norske klejner, og i Sverige kalles den klenät. En klenät er et lite klenodium, et klenot - "et litet, dyrbart och fint arbetat föremål". Gustav Vasa var visstnok frøktelig glad i klenäter.

Og hos de fine - hos Peder Anker på Bogstad for eksempel - der var det flust med godssaker å ha oppi kakene som andre bare kunne drømme om: Det var krydderier ifra fremmede land, kanel, nellik, ingefær, muskat og pepper. Peppernøtter og pepperkaker har det forresten vært lenge - i 1444 blei det skrivi om pepparkakor i Sverige og i 1534-36 importerte Gustav Vasa små pepperkaker.  På den tia var de gjerne bakt av rugmel og tilsatt honning eller malurt og krydderier og var voldsomt populære. Tel jul i 1580 bestilte kong Frederik II av Danmark og Norge to tønner pepperkaker tel Adense gård og fem tønner pepperkaker som skulle spises tel nyttår på Koldinghus. Mer om pepperkaker her.  Og mer om julebakst her. Og under her er det oppskrifter:

Små pepparkakor fra Kajsa Vargs ”Hjelpreda i hushållningen för unga fruentimber” utgiven 1755:
Utaf 5 skålpund socker och litet vatten kokas en sirap, som slås i ett tråg, hwarefter 5 skålpund godt hwetemiöl deruti straxt blandas, med et och et halft lod cardemummor, et halft lod muskotblomma, et och et halft lod canel, et halft lod näglickor, 3 lod sönderskurne pommerantsskal, 3 lod sönderskurne citronskal, et och et halft lod Paradiskorn, et och et halft
lod Sal Tartari, hwilken sistnämnde först uppblandas med rosenvatten, rör sedan alltsammans i sirapen, medan han är varm, en hel timma om med en trästöt och låt det få giäsa et halft dygn, kafla derpå ut degen tunn som en dubbel slant och skär honom sedan i rutor, eller på annat sätt,
efter eget behag; strö litet mjöl på koppar-bottnar eller bläckfat, hwaruppå de uti ugnen gräddas. Den som behagar, kan lägga sönderskuren mandel eller succat i degen när han utkaflas.
Skålpund = 425 g
Lod = ca 13 g
Paradiskorn = krydda av kardemummatyp
Sal Tartari = pottaska, användes som hävningsmedel

Familien Ankers Sokker Plæsker - pleskner - fra slutten av 1700-tallet, herfra:
Sokker Plæsker (original anno sent 1700-tall)
Et pd. Meel og 1 pd Socker 21 Egge Blommer for sig selv som Slaaes til det h[e]ver, hav Socker i og slaae det til det Smeltes, slaaee viden til den er Stiv og kom den i og Rør sagte, Rørt varlig til det er jevnt og læg net paa Papiret, strøe Sigted Socker paa og lad Steeges.

I Danmark åt de Æble Skiver tel jul: 
Tag sød fløde stødt Caneel og Sukker 4 Ægge Hviider rør det vel om, kom saa Hveede-Meel deri at det bliver som en Pande-Kage-Røre. Tag saa skrælte Æbler, skiær i Skiver, tag Æble-Huset ud med en spids Kniv at dog Huset bliver helt dypp det i Røren og kom det i afklaret Smør som koger ligesom til Sprut-Bakkels.

Æbleskiver 1782:
Tag store æbler, skræl dem og hul kernehuset ud, skær dem siden i skiver, der dertil en dej mådelig tynd med mel og hvidtøl eller lidt vand og lidt salt, lidt sukker. Tag så æblerne og vend dem om i dejen, og kom det i hedt afklaret smør, og lad dem bage, så er de færdige.

Hÿpin at tillave, brukes på abelater, fra rundt 1814, herfra: 
Mand tager 1 pd. Mandeler og skiær dem effter Længden i Strimler,
saa og Socat og Pomerans Skal som og maae skiæres i Strimler,
dernest et Pund Socker som maae stødes vel Smaat,
og have det saa iblandt Mandlerne og Socaten og Pomerans Skallerne,
og heller derpaa lidet Rossenvand saa meget at det bliver fugtig,
og lade det saa staae een halv Times Tiid at Træcke sig,
saa maae mand tage Abelater og lægge 2 eller Fire paa hver Abelat;
De maae Steeges med hastig Varme i Tærte Pande,
og naar de ere Stegt, Klipper mand dem af og vel jevne omkring.

Bilder: Fra Hanna Winsnes Lærebog i de forskellige grene af husholdningen 1845. Avtegning av detaljer på aposteljern, Storli, Oppdal, Sør-Trøndelag, herfra. Avlettjern med Christian VI's monogram, begge fra digitalt museum. Bakstekjerring 1904, wikipedia. 

14. desember: Om fisk og faste

Detta med at Klemmet klyp i fu etter Klemetsmess 23. november går nok telbake tel katolsk tid. I tida før jul sku det være bot og forsakelse og faste, itte orgel i kjærka, itte bryllupsfeiring og bråk og tøys. Ellers kunne du uroe mørkemaktene og kanskje vekke opp bamsen.

I fasten sku du itte ete kjøttmat og godsaker men bare fisk, helt fram tel 1. juledagen. Det blei mye sild når'n Klemmet kløyp, lenge etter reformasjonen i 1536. Så det er itte tel å undres over at prosten som blei vekt klokka tre på Lussinatta av ei vakker ungjente og fikk seg servert seg feit mat og sterkt drikk på sengekanten i 1764 trudde han var død og kommet tel himmerik.

Julefisken sku du gjerne ha fiska før Andersmess, Andreas fisker 30. november. Fisk, både fersk torsk og kveite og lutefisk og rakfisk og røyka fisk og persetorsk - det er god gammal julaftenskost, både for høy og lav. Om Lutefisken skreiv Olaus Magnus allerede i 1555: "Den tørre stokkfisken får ligge i sterk lut i to døgn, så skylles den i ferskvann i ett døgn før den kokes og spises. Den serveres med saltet smør og er høyt verdsatt, selv av konger!” Og sild eter vi fortsatt, både før, i og etter jul, Hanna og je.

Bilde: Sildefiske i Skandinavia, fra av Olaus Magnus "Historia de gentibus septentrionalibus", 1555.

13. desember: Lussimess, Luciadagen

Lussinatta og Luciadagen i Sverige - det var der vi skulle vært for to hundre år sia. Je tenker nok Karl Johan koste seg! For i Sverige blei du servert "lussebete" nattestid, og det var godsaker - flesk, kjøtt, ost og brød, øl og brennevin. Etter det fikk man "Lussefrukost", også den med sterkt drikke til - servert av en vakker ungpike, dattera i huset kunne det være, eller ei tjenestejente, kvitkledd, ofte i bare serken, med lys i hendene og tyttebærkrans i håret, nesten som en engel.

Den første som skreiv om Lussefrokosten var prosten  C. F. Nyman, i en reisebeskrivelse fra Västergötland i 1764, herfra: "Rätt som jag låg i min bästa sömn, hördes en Vocalmuisque utan för min dörr, hvaraf jag väcktes. Strax derpå inträdde först ett hvit-klädt fruntimmer med gördel om lifvet, liksom en vinge på hvardera axeln, stora itända ljus i hwar sin stora silfversljusstake, som sattes på bordet, och strax derpå kom en annan med ett litet dukadt bord, försedt med allehanda kräseliga, äteliga och våtvaror, som nedsattes mitt för sängarna... det är Lussebete.”

Fra Värmland skriver E. Fernow dette i 1773: ”Man skall den dagen wara uppe at äta bittida om ottan, hos somlige tör ock et litet rus slinka med på köpet. Sedan lägger man sig at sofwa, och därpå ätes ny frukost. Hos Bönderne kallas detta ‘äta Lussebete’, men hos de förnämare ‘fira Luciäottan’."

Og sånn var det i Småland midt på 1800-tallet: "På lussidagen skulle man äta sju frukostar i rad. Lussifirandet gick till så att ett fruntimmer kläddes svartklädd med hvita stjärnor eller hvitklädd med svarta stjärnor samt på huvudet en krona av myrten eller dylikt och i kronan tre ljus som skulle brinna under det hon dansade med dem alla öfver lag. Efter dansen klädde de övriga ut sig på ett sätt som skulle göra dem oigenkännliga och sedan någon lek". Tegningen er fra Luciafeiring på Koberg i Västergötland i 1848, tegnet av Fritz von Dardel.

Her og her og her og her står det mer om svensk Lucia, om Lussekattene som blei kalt dövelskatter eller dyvelskatter, altså djevlekatter, om Staffan Stalledräng og Lussegossar og Lussekossan, ei ku med lys mellom horna, og Lussegubben og Lussebruder og Lussebrudgommer og jeg veit itte hva.  

I Dagligt Liv i Norden i det sekstende Aarhundrede skrev Troels Frederik Troels-Lund i 1879: I Danmark benyttedes Lucienatten til at lette en Flig af Fremtidens Slør. Ønskede en Pige at se sin tilkommende Mand,skulde hun paa denne Nat blot tage et Lys i hver Haand og alene i Kamret, stirrende mod et Spejl eller Ruden sige som følger:
         Lucie! Du blide
         Skal fly mig at vide.
         Hvis Dug jeg skal brede,
         Hvis Seng jeg skal rede.
         Hvis Kærest jeg skal være,
         Hvis Barn jeg skal bære.
         Hvis Arm jeg skal sove i,
saa viste den paagældendes Ansigt sig for hende. Dog hæftede der altid noget uhyggeligt ved "Lussinat"; dette som andet mere burde helst opsættes til den virkelige Jul.
Renest har den gamle svenske Skik holdt sig i Vestergötland lige ned til vore Dage. Her stod indtil for kort Tid siden hver Lucienat alle Husets Kvinder op ved Midnat og lavede Festmad. I rigere Gaarde udklædtes ofte en ung Pige som Stjerneengel: i hvid Dragt med en Krone fuld af Lys paa Hovedet. 
Klokken tre Morgen vaktes alle Mændene, der trakteredes paa Sengen med Festretterne, den saakaldte "Lussebiten". Denne gode Behandling udstraktes til Dyrene med. Katten fik Fløde, Hunden Kødben, Hestene Havre, Køerne Hø, Faarene Løv. Stjernen lyste jo over alle. Ingen maatte savne sin "Lussebiten".

Luciadagen 13. desember, Lucimesse, er minnedagen for Sankta Lucia. den hellige Lucia, fra Syrakus på Sicilia. Navnet betyr den lysende. Hun sku giftes bort tel en ung hedensk mann, men fordi hu sjøl var blitt kristen, ville hu heller leve som ugift og jomfru og gi medgifta si tel de fattige.
Som straff skulle hu føres tel et bordell. Men hu var itte tel å rikke, 1000 mann og mange okser greide å få fløtta på a. Så prøvde de å brenne og helle kokende olje over a, men ingenting virka. Til slutt blei hu drept med sverd, natt tel 13. desember, år 304. Og så blei hu vernehelgen for bønder, angrende prostituerte, glassmestere, kusker, syersker, salmakere, skreddere, vevere, knivsmeder, skrivere, notarer, vaktmestere, dørvoktere, forfattere, advokater, tjenerinner, dørselgere, for alt med synet og for sjuke unger.

På Luciadagen kan du spå om gifting med et eple: Du skreller eplet forsiktig sånn at alt skallet henger isammen i ei lang remse. Så hiver du remsa bakom ryggen og når'n faller ner da blir'n forbokstaven tel den som du ska gifte deg med. Er det fint vær på Lussimesse, da blir det en fin vinter. Og de tolv dagene som er igjen fram tel jul, de varsler været for de tolv måntene i det nye året. Men nå får det være nok skriving, hvis vi ska få i oss alle de sju Lussefrokostene, Hanna og je.

Bilder: Adèle Söderberg, før 1916. "Luciafirande på Koberg i Västergötland 1848", Fritz von Dardel. Sankta Lucia malt av Cosimo Rosselli, Firenze ca 1470.

10. desember: Mer om juleøl

Hanna har fått krimsjuka. Hu ligger under fellen oppi stua vår i Eineåsen og sturer. Hoster og nyser og snyter snott og snørr ut av nesa si og er itte brukandes tel stort. Men like greit er det kanskje. For i går på Annadagen brygga vi juleølet. Og nå tidlig i bryggjardøgra, når ølet nettopp er satt tel gjæring, da må'n liste seg på sokkelest og prate lavmælt, så'n itte å uroer ølet. Og itte spinne eller gre håret eller koste gølvet, for da kan det bli slåssing og bråk når'n ølet ska drikkes. Åsså kan det være lurt å slå en kniv i kanten på bryggekaret, så itte tusser og trollpakk forsyner seg. Men når det nærmer seg Tomas fulltønnedag 21. desember og tia for prøvesmaking, da ska'n skrike og skråle og kauke og synge og trampe i gølvet så mye en orker, for det gjør ølet ekstra sterkt.

Det var gammal skikk å brygge øl tel jul. De gamle vikingene drakk folk jól og skålte for Odin og Njård og Frøy og de andre gudene, og for hauglagte frender og slektninger. Ølet skulle være sterkt, for å vise gudene ære. Og om du ser på primstaven da skjønner du at juleølet var viktig i kristen tid også, for på selveste juledagen 25. desember er primstavtegnet et drikkehorn. Og på trettendagen, når jula er over, da er det gjerne et drikkehorn på primstaven, men det er oppned for da ska juleølet drikkes opp. I Gulatingsloven fra før år 900 het det at bønder som eide seks kyr eller mer hadde plikt tel å brygge øl tel jul. Var det noen som itte ville, så måtte de betale bot, og nekta de tre år på rad, da kunne de miste både gård og grunn og bli sendt fra landet. Det skulle også holdes drikkegilde og skåles for Jomfrua og Sønnen og til árs ok friðar - for godt år og fred. Etterhvert blei det også skålt for den Hellige Treenighet, til helgeners minne og spesielt for Hellig Olav, og for kongen og biskopens velferd. Det blei mye skåling i jula! Og her står det mer interessant om øl og jólefeiring, her om ølkrydder og her om skåling.

Om ølbrygging i Gulatingsloven 
Enno ei ølgjerd har me lov å gjera, husbond og husfru like mykje malt kvar, etter vekt, og signe det jolenatti til takk frå Krist og Sankta Maria, til godt år og fred. Um so ikkje vert gjort, skal det bøtast tre merker til biskopen. Men um nokon sit soleis tre vintrar at han ikkje gjer ølgjerdene eller greider dei bøtene som me har lagt på for kristendomen vår, og han vert sannskyldig i det, då har han forbrote kvar penning av godset sitt. Det eig kongen vår halvt, men halvt biskopen. Um han ikkje vil det skal han fara ut or riket åt kongen vår. 

Bilder: Drikkehorn fra Bogstad gård, antagelig 1600-tallet og de tre gamle norske drikkehorn, tegna av Adolph Tidemand, 11. juni 1843 er fra digitalt.museum. Primstaven med drikkehorn har je lags sjøl.

Sjusoverdagen 27. juli

Ska tru åssen de har det, soldatene ved svenskegrensa denne mårran i 1814, tett sammen under teltduken med halm under seg og ulltepper over. Itte no sjusoving der i gården. Ska tru når reveljen gikk og hva de fikk tel frokost - rugbrød kanskje, en harsk sildebete eller no saltkjøtt, og en dram? Bedre da å være offiser - da fikk du både himmelseng og nattpotte og vaskevannsfat og møblemang i teltet, skikkelig mat fikk du og. Ska tru om tamburen - trommeslageren - kom seg opp? Ska tru om de sang for'n - kanskje en gammal dansk barnesang?

Op, lille Hans, op, lille Hans,
hør, nu synger lærken!
Nej, lille mor, nej, lille mor,
det er dørens knirken!

Op, lille Hans, op, lille Hans,
op og gå i skole!
Nej, lille mor, nej, lille mor,
åh, jeg er så dårlig!

Op, lille Hans, op lille Hans,
op og slå på tromme!
Ja, lille mor, ja, lille mor,
ja, nu skal jeg komme!

Og været? Regner det på Sjusoverdagen, da skal det regne i sju uker. Ikke bra for svartkruttet, det.

Værtegn fra Nannestad
Hvis det regnet hele dagen, skulle det regne i syv uker. Var det så lenge oppholdsvær at man kunne sale en hest, ville været bli skiftende. 

Fra Numedal
De sju sovere går inn 27. juli og varer i sju uker. Begynner de med regn, går de ut igjen med godt vær, og omvendt. 

Fra Vestfold
So mange slags merke og tegn det er;
men Våthatt og Vassause-dagen især
det oftast vil kome ei bløyte.
Renn sjusovermorgonen våtleg og grå,
då er det å ottast at ein vil få
i sju vikor regnvær og bløyte.  

Syvsoverdagen 27. juli er dagen til De hellige syv sovere som forresten sikkert var mårrafugler - sju kristne menn fra Efesos - Johannes, Maximian, Konstantin, Martinian, Malchus, Serapion og Dionysius hette de - som i det Herrens år 250 itte ville ofre til keiser Decius' guder. Keiseren sendte soldater etter dem og de måtte gjemme seg i en grotte, men der blei de funnet og murt inne. Da la de seg likeså godt tel å sove og våkna itte før i år 447, nesten 200 år seinere, fordi noen gjetere åpna grotten. Så bekjente de sin tro for keiser Theodosius II og biskopen av Efesos og sovna igjen for bestandig, og så blei de gjort til helgner som hjælper mot feber og søvnløshet. Mot mot sjusoving også, vil jeg tro.

Bilde: Militærtromme fra Hadeland, Digitalt Museum. De syv soverne, fra 1400-talls manuskript, wikipedia. 

Om baggar, blomster og botanisering

Juli 1814 - da var nok Karl Johan opptatt med å planlegge hvordan han skulle tvinge sine nyervervede landsmenn nordmennene til å etterkomme Kieltraktaten. Skal tro hva han kalte oss? Det var nok noe fransk, Les Norvegiéns kanskje, for Karl Johan, eller Jean Baptiste Bernadotte som han egentlig het, kunne ikke mye svensk, og ikke et kløyva ord norsk. 

Svenskene ellers kalte oss nok for norrbaggar. Det hadde de kalt oss i mange hundre år, ihvertfall siden den påsken i 1257, da Birger Jarl - under Håkon Håkonsson Unges besøk - påla sine menn å ikke kalle de norske gjestene for baggar. Noen mener bagge kan komme fra det latinske ordet for nordmann, Norvagus, som noen ganger ble skrevet Norbagus. Noen mener det kan være en humoristisk forsvenskning av bagler, fra norrønt bagall - bispestav - som var navnet på de som lå i strid med kong Sverre og birkebeinerne  på 1200-tallet. 

Noen mener det kommer fra norrønt bágr, som betyr vanskelig, som byr på hindringer, og bágr, substantivet hindring, om det vanskelige farvannet rundt Bágaholmr festning på Bagarholmen i Nordre älv i Göta-älven -Bohus festning - Danmark-Norges sterkeste festning på 1400-tallet. Her var grensen mellom Norge og Sverige helt til 1658, og de som bodde på nordre bredd var altså norrbaggar. Siste gang festningen ble beleiret av dansker og norrbaggar var i 1678.  Bagge kan visst også bety gosse, yngling og nogot tjockt eller klumpigt, som kloss ock knöl. Bagge er visst ihvertfall helt sikkert fåretestikkel - det styggeste man kunne kalle en nordmann i middelalderen. 

Det fins en blomst som svenskene kaller baggsöta - det er den som vi norrbaggar kaller søterot og som på latin heter gentiana purpurea. Helt fra middelalderen har søterot, sammen med kvann, vært eksportert i store mengder til både Danmark og Sverige hvor den ikke vokser. Den fikk visst navnet baggsøte i Sverige fordi den kom fra norrbagge-land. Men ligner ikke blomsten kanskje bitte litt på fåretestikler?

Søterot var en viktig medisinplante til langt utpå 1800-tallet, særlig god mot alle slags mageplager, mot fordøyelsesbesvær, løs mage, brekninger, dårlig matlyst og innvollsorm. Den ble også anbefalt mot sykdommer i lever, milt og hjerte, hoste og halsesyke, brystverk og vatersott, tuberkulose og til og med mot pest!

Søtrot smaker fryktelig bittert og beskt, men kalte du den beskrot - eller bitterrod som den kalles i Danmark - så ville den hjelpe dårligere mot sykdomsvetter og styggedom: "Vil du kalle meg søte, skal eg skaden bøte; men vil du kalle meg beiskrot, so gjer eg inga bot”. Karl Johan kalte den nok gentiane pourprée og inntok den i form av urtelikør, eau-de-vie de gentiane. 

Skal tro hvem som registrerte og tegnet den vakre søteroten fra Flora Danica, utgitt mellom 1761 og 1883 i sann folkeopplysningsånd. Det var kanskje på en av Jens Wilken Hornemanns botaniseringsreiser, for eksempel reisen i Norge i 1807, eller kanskje på den dansk-norske ekspedisjon i Telemarksfjellene i 1812. Noe av hensikten med botaniseringsreisene var å kartlegge floraen i det store danske riket, samt å undersøke om bøndene kunne sanke medisinplanter som flekkmarihånd, søterot og kvann, siden medisinplanter var mangelvare på grunn av krigen og handelsblokaden.

Veldig morsom og interessant lesning - både Hornemanns Fragmentariske Bemærkninger paa en Reise i Norge i Sommeren 1807, især med Hensyn til Planternes Geographie og fra reisen i 1812 - En fjeldtour ... med mange vanskeligheder - på side 17. Der var blant annet overlærer Martin Richard Flor med. Flor fikk tilnavnet Mosepresten da han i 1808 reiste rundt sammen med kappellan Mathias Wendelboe Münster fra Drøbak og lærte folk å spise brødmose - islandslav - i tillegg til barkebrødet.

Bilder: Svenske soldater - Ljunggren, C. J. (1855). Minnes-anteckningar unde 1813 ogc 1814 årens kampagner uti Tyskland och Norge, herfra. Den norske beleiringen av Bohus festning 1678, tegnet av Erik Dahlberg/wikipedia. Søtrot fra Flora Danica, herfra. Islandslav fra Flora Danica/wikipedia. 

Søstera til Drambott

"Drambrott må slekte på krøttera som Askeladden fortalte om i eventyret "Askeladden som fikk prinsessen til å løgste seg", skriver Arne til oss.

Eventyret står til slutt, ifall du har glemt det. Det er fra Sel og det var Asbjørnsen som skrev det ned.

Arne skriver videre: "Kapplyging har alltid vært en god idrett,"   "Den skulle være ram, som kunne slå prinsessa!
Brenne bråte og så rug var det mest finnene som drev med. Bråterugen gav stor avling, men de kunne stort sett bare dyrke den ett år av gangen på samme bråten.
Året etter brukte de å dyrke neper.

Det var grov rug de fikk der kua hadde rast fram. De kjørte den hjem som tømmerstokker, og kløyde hvert kønn som om det var ved. Eneste trøst i kløyvinga måtte vel være at en ble fort mett.
Verre var det vel for dem som tusta seg inn i halmpipa. Etter å ha reist i tre dager, så måtte de enten slå seg gjennom eller gjøre vendereis..." skriver Arne.

Og takk skal du ha for påminnelsen. Det var drugere skrøne, dette, enn den om a Drambott! Det var forresten mye finner i Bærum. Mange av dem brente køl til Bærumsverket og var dugelige kølbrennere, vel vant som de var med bråtebrenning og ild og sot og røyk. Trolldomskyndige var de og, finnene. Men det er en annen historie. Her er ihvertfall eventyret:

Askeladden som fikk prinsessen til å løgste seg
Det var engang en konge som hadde en datter, og hun var så slem til å lyve at ingen kunne være verre. Så satte han ut at den som kunne lyve slik at han fikk henne til å løgste seg, skulle få både henne og halve kongeriket. Det var mange som prøvde på det, for alle ville gjerne ha prinsessen og halve riket, men ille gikk det dem alle sammen.
Så var det tre brødre som også skulle avsted og prøve lykken. De to eldste la da av gårde først, men det gikk ikke bedre med dem enn med alle de andre. Så skulle Askeladden i veien, og han traff prinsessen i fjøset.
"God dag," sa han, "og takk for sist!"
"God dag," sa hun, "og selv takk for sist! Dere har ikke så stort fjøs dere som vi likevel," sa hun; "for når det står en gjæter i hver sin ende og blåser på bukkehorn, så kan de ikke høre hverandre."
"Å jo da," sa Askeladden, "vårt er mye større; for når ei ku tar kalv i den ene enden av det, så bær hu ikke før hu kommer i den andre."
"Ja så," sa prinsessen. "Ja, men dere har ikke så stor okse der likevel som vi; der ser du den! Når det sitter en på hvert horn, så kan de ikke nå hverandre med en målestang."
"Pytt!" sa Askeladden, "vi har en okse så stor, at når det sitter en på hvert horn og blåser i lur, så hører de ikke hverandre."
"Ja så," sa prinsessen. "Men dere har ikke så mye melk, dere likevel som vi," sa hun; "for vi melker melk i store embærer og bærer inn og slår i store gryter og yster store oster."
"Å, vi melker i store kar og kjører inn og slår i store bryggepanner og yster oster så store som hus, og så har vi en elgsblakk merr til å tråkke osten i hop; men en gang så føllet den i osten, og da vi hadde ett på osten i sju år, traff vi på en elgsblakk hest. Den skulle jeg kjøre i kverna med en gang, så røk ryggen av på den; men jeg visste råd for det, jeg tok en granbusk og satte i den til rygg, og annen rygg hadde den ikke siden, så lenge vi hadde den. Men den grana vokste og ble så stor at jeg kløv til himmels opp gjennom den, og da jeg kom dit, satt jomfru Maria og spant bustreip av grynsodd. Rett som det var, så røk grana av, og jeg kunne ikke komme ned igjen; men jomfru Maria rente meg ned i et av reipene, og så kom jeg ned i et revehi; og der satt mor mi og far din og lappet sko, og rett som det var, så slo mor mi til far din så skurven føk av 'n."
"Det løgst du!" sa prinsessen, "far min har aldri vært skurvet her i verden."

Bilde: Erik Werenskiold 1896, wikimedia commons. Eventyret er herfra. 

Den digre grisen fra Bærom

Hva er'e du tenker mest på når du itte har matsmulen i huset og det romler og piper i magan så du kunne ete gråstein? Det er mat. Det er skinker og pølser og fett og flesk. Du tenker på det hele tia, du prater om mat og drømmer om mat og synger viser om mat og finner på skrøner og stubber og eventyr om mat.

Her i Bærom er det ei vise om en diger gris, Løragrisen. En mil var'n over magan og med en rompekrøll som rakk fra Bærom tel Amsterdam! Det med rompa er kanskje itte helt sant. Men svær var'n, sikkert stor nok tel at alle de nesten 3000 som bodde i Bærom rundt 1814 fikk metta si. Ska' forresten tru om itte den grisen levde på 1600-talet, på den tia da hollenderen Gabriel Marcelis hadde fått Bæromsverket av Kristian Kvart, og styrte det ifra Amsterdam?

Je trur den Løragrisen hadde et godt liv! Han fikk nok hvete og erter og ligge i silkeseng, sånn som Peder Anker og Kongen av Danmark, itte skuler og rask og ligge i boss, som en annen husmann. Eller som han på bildet. Men det er en annen stubb. Vil du lese den, så finner du den her. Under her står alle versene om Løragrisen. Og klikker du her finner du noter.



Det var'n Moltke Moe som lærte visa av Margit Schetling ifra Bærom. Han skreiv ned noen vers i 1852 og noen flere i 1882. Hva Løragris betyr er det ingen som veit. Andre plasser i landet kalles grisen Den store grisen, Låvgris, Loagris, Loiagris og Soagris. Her finner du flere oppskrifter av Den store grisen-visa.

LØRAGRISEN fra 1882

Og Grisen gik ut paa Bakken, paa Bakken

Ei Mil var han i Nakken, ja Nakken.

-Ja Loiagris.-

Og Grisen gik uti Hagan, i Hagan

Ei Mil var han i Magan, i Magan.

Og Grisen han hadde Rompe lang, ja Rompe lang

Hu rak fra Bærom til Amsterdam, ja Amsterdam.

Og Grisen gjorde en liden Lort, en liden Lort

Og femten Hester di truken bort, di trak en bort.

Og Grisen pissa en liten Skvet, en liten Skvet

Og femten Kværner de gik saa let, de gik saa let

FLERE VERS FRA 1882

Og Grisen han hadde Hue, ja Hue,

Som største Prestens Stue, ja Stue

-Ja Loragris. -

Og Grisen han hadde Ører, ja Ører,

Som store Laavedører, ja Dører,

Og Grisen han hadde Øier, ja Øier,

Som store Tjern uti Skauer, ja Skauer

Og Grisen han hadde Føtter, ja Føtter

Som store Gran ja Røtter, ja Røtter

Og Grisen han hadde Buster, ja Buster

Som store Gran ja Kvisten, ja Kvisten

Tegningene har Th. Kittelsen laga, han som eter gråstein er fra Askeladden og de gode hjelperne, grisen er fra Grisen og levemåten hans, begge fra wikimedia.

Vårherre og Sante Peter på Bæromsverket

Å ja. Tenk at folk sulta, også her i Bærom. Godt vi hadde almentreet med barken som ga alle noe å ete. Je er glad for at du har fortalt om det, Karine! Men nå ska` je fortelle om noe enda merkeligere, det skal handle om hu Britta - huser`u henne, Karine?

Det hadde seg slik en kveld oppe på Bæromsverket at ei ung mor som hette Britta satt og gråt så sårt. Hu bodde sammen med onga sine inne i ett av de små husa du kan se oppe i Værksgata. Barna skreik og jamra seg fordi de var sultne.

Britta hengte ei gryte over ilden i grua, la noen småstein oppi den og helte over vann. Så sendte hu onga sultne tel sengs og lovet dem at hu nok skulle vekke dem så snart suppa var ferdig.

Akkurat da kom Sante Peter og sjølveste Vårherre gående nedover bakken i Værksgata. Da de kom ned på flata hørte de gråten i et av husa og gikk inn.
Britta fortalte som sant var at hu hadde lovet onga kveldsmat, men sendt dem sultne til sengs fordi hu itte hadde noe å gi dem.

"Du får gå å røre i ertene i gryta", sa han som var Vårherre.
"Å nei og nei, det er da noen underlige erter, det er bare noen småstein som je fant nede ved elva som je brukte for å roe ned onga", svarte Britta.

"Du får røre i dem likevel", sa Vårherre.

Britta svarte på nytt at det itte kunne hjelpe, men tredje gang hu skulle tel å røre i gryta, kunne hu ite tro sine egne øyne. Nede i gryta var det den guleste, feiteste ertesuppa du kunne tenke deg - med kjøttbiter!

Av hjertens glede takket hun Gud. Hu vekka ongene sine og så fekk dem metta si den dagen au.

Fortalt av Hanna i Haugen etter Asbjørnsen og Moe. St. Peter fra Fåberg kirke. Bildet av kerringa ved grua fra digitalt.museum.

Om alm og kalk og barkebrød

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Vi er jammen heldige her i Bærum som har så mye alm! Det er på grunn av kalken i jorda, almen trives så godt i kalkjord. Det går et helt belte av kalk gjennom bygda. Tidlig på 1800-tallet var det kalkbrenning på Dønski, Levre, Gjettum, Valler, Solberg, Løkeberg, Ostøya, Løkke og Blommenholm - eller Oksehoved som Blommenholmgården het da.

I de fæle sultårene mellom 1807 og 1814 da kornet frøs, og vi ikke fikk noe korn sendt fra Danmark på grunn av krigen og handelsblokaden, og folk i Norge sultet i hjel, da var sannelig almen god å ha. I Bærum var det spesielt ille i 1810. Men almen gir mat til folk og dyr, både vinterfór og i vårknipa så du slipper å sultefore kua. Bladene er spesielt gode til grisen. Har du ku og gris får du smør og flesk. Og almenøttene, frøene, er godteri for unger.

Det viktigste med almen er at den er det aller beste treet å bruke til barkebrød. Har du alm trenger du ikke å sulte.

Egentlig bruker du ikke barken men basten, den lyse litt slimete innerbarken. Silvevet kalles det også. Undertøyet, så og si.

Almemel har mer næring enn mel fra andre trær og er bedre å bake med. Slimet gjør at deigen henger bedre sammen og er lettere å kna og kjevle. Det er lettere å fordøye også, og smaker bedre enn bark fra både furu, gran bjørk og andre trær.

Best er bark fra tynne greiner som er to-tre år gamle. Innerbarken må tørkes, hakkes opp og males til mel sammen med korn. Du bør helst ha dobbelt så mye vanlig mel som barkemel. Så blander du melet med vann og litt salt til en passelig deig, klapper deigen til flate kaker og steker, omtrent som tykt flatbrød. Du kan bruke det i graut og velling også, gjerne blandet med mose.

Spesielt godt er det ikke, selv om almebrød er søtere enn furubrød. Men du blir ihvertfall mett. Til og med storbønder og embedsmenn hadde bark i brødet rundt 1814. Det var temmelig grovt, som en ser under her.



Bilder: Alm fra Flora Danica, barkebrød fra digitalt.museum.

Bærums Verk januar 1814

Det var kaldt oppi Eineåsen i januar for to hundre år siden, og mye snø, om jeg ikke husker aldeles feil.  Men nedpå Verket var det kaldere. Bærumsverket var det kaldeste stedet i Bærum, akkurat som nå. Det er nok fordi det ligger nedi dalbunnen ved Lomma - elva - hvor det er fuktig og rått og korte dager med lite sol.  

På Verket krøyp verkensfolket tett sammen ved grua i de små arbeiderboligene. Mor og far og sju tynnkledde skrikerunger kunne det være, og gjerne en gamlefar, bakom hver dør. Far var kanskje på arbeid på masovnsringen, mens mor kokte vassgraut eller stekte pannekake av det siste melet. Og rundt henne sto ungene og hutret og frøs og gledet seg til mat, fordi det var så lite å bli mett av, både på Verket og ellers i landet.  

Masovnen på Verket var det varmeste stedet i Bærum. På masovnsringen, der hvor far jobbet med å hive malm og køl i ovnen som smelta jernet ved over 1000 graders varme, der var det varmere enn i glohaugen. Og nedi formerhytta var det like varmt. Det var der det glødende jernet rant ut og ble lagd til de fineste jernovner med pynt og snurrepiperier og krumelurer og forsiringer og ornamenter og flere etasjer, som skulle sendes til Danmark og England. Inni Hovedbygningen hadde de ovner med etasjer. En kunne bare drømme om hvor utrolig mye varme det kom fra en sånn. 

Men det gikk dårlig med ovnshandelen, sa folk. Det var kongen i Danmark sin skyld, for han hadde gått sammen med Napoleon i krigen mot England. Ikke skaffet han oss mat heller. Nei, mumlet de, vi hadde greid oss mye bedre uten danskekongen. Norge burde være sitt eget land, sånn som i vikingtiden, og hatt egen konge og egne lover og eget flagg! Både greven Wedel og verkseieren mente det. Og slikt fint folk, de var vel til å stole på?

Vi kunne få den kjekke prins Christian Fredrik til å bli konge for oss, mente jeg. Vi hadde jo skjønt at han gjerne ville bli konge i Norge. Han Christian-Fredrikken var en fløtepus, mente Hanna, som bare ville lure oss tilbake til Danmark igjen. Vi krangla mye om det, Hanna og jeg, i de mørke januarkveldene i 1814. Når vi ikke drømte om en ovn med etasjer til å ha oppi Eineåsen. 

Nedpå Bæromsverket sov de aldri. Du kunne se Verket lyse nesten helt inn til Christiania. Det strålte som gull, som et Soria Moria slott. Høre kunne du også, langt unna. Uti fossen gikk vannhjul med kraft til de store blåsebæljene som hvinte og skreik og blåste luft inn i masommen og til stangjernshammeren som banka og slo, mens gnistene sto opp i vinternatta og ulvene hylte fra åsene rundt. UUU! UHUUU! 

 Kom du innover i Lommedal'n, eller opp mot Bærjer eller Skui eller Tønnom, eller over mot Haslom og Hævik og ellers i Bærom som folk sa før, da var det stille og mørkt. Mindre enn 3000 mennesker bodde i Bærum 1814, så det var langt mellom hus med lys i vinduet.  

Men ulver var det nok av. De sprang på fjordisen så folk som skulle vinterveien fra Asker til Christiania måtte passe seg. De rekte langs Ankerveien så folk fra by'n eller Bogstad måtte ha fakler og bjeller og dra en grein etter sleden for å holde styggen unna. Han er feig veit du, og kommer ikke helt inntil. I Lommedal'n stakk ulven kjeften inn døra til folk, og unger måtte ha følge med voksne til å skremme bort gråbein når de skulle ut og tisse om kvelden. Så det var best å holde seg inne om en kunne, og drømme om at alle ulver var bundet eller borte. 

Heldigvis var det noen som passa på når arbeiderunga lå anføttes i halmen og sov i vinternatta, tett sammen i samme seng og med fellen godt opp over nesetippen. Det var den vesle gråkledde karen med rød lue som bodde hos hestene i stallen på Verket. Nissen. Alle på Verket kjente til ham. Til og med Peder Anker som eide både Verket og det store Nordmarksgodset og det fine Bogstad, og hadde vært generalveiintendant, han hadde sett nissen utenfor Værtshuset. Huldra hadde han visst også sett, en gang det var fullmåne og hun danset på isen på Buruvannet. 

 .
Bilder: Masovn på Bærums Verk ca 1790, malt av Christian August Lorentzen.
Fra ovnsringen på Verket, samme tid, fra kobberstikk av den danske kobberstikker J. J. G. Haas, etter maleri av Chr. A. Lorentzen.
Bukkevaseovnen fra Bærums Verk er fra Digitalt museum. Nissen er laget av Th Kittelsen. Ungeflokken og ulven har jeg lagd sjæl.