17. desember: Om lysonna, trollkatter og Kari med rokken

Det blir itte jul uten a Kari. Når a Kari med rokken kommer, er det tid for å spinne lysveker og dyppe talglys tel jul.

Du ser det på primstaven, 25. november, der er tegnet et rokkehjul. Vekene må'n spinne av lin og de må være akkurat passe tjukke, for ellers blir lysa dårlige. Og dårlige lys varsler brann og død og uløkker og styggedom.
Når vekene er ferdige kommer lysonna. Da ska'n dyppe alt en trengte ta lys, både tel jula og resten av året.

I Seljord sa de at Kari spinder Lyseveger (Liose-Rakir) til Juul. Er det den Dag klart Veir, bliver der smukke Julelys. Best er det en godværsdag midt i uka ved nymåne. Lysa lager du av talg fra slaktinga, talg fra sauen og gjerne blanda med litt fra oksen er bra, for det drypper itte så mye. Talgen må sorteres, renses, hakkes og smeltes i vannbad. Så dypper du vekesnorene i talgen. Det er et langsommelig arbeid, og har du først begynt, så må du gjøre det ferdig samma dagen.

De første lysa må bli lange og rette, for de ska brenne hele julenatta, ellers varsler det dårlig. Så må'n lage lys med tre armer tel helligtrekongers-aften 5. januar. I Danmark brukte folk å støpe krutt inn der hvor arma møtes, og når det smalt, var jula slutt. Om det er att talg, blir det lys tel hverdagsbruk. Forresten så kan en lissågodt greie seg med tyristikker tel hverdags, spør du meg. For det er så varmt og kjeisamt at, med den lysonna. Og når'n er ferdig, må'n passe på å brenne teinene, de pinnene som vekene henger i, så itte en trollkatt bruker dem tel bein og flyr i fjøset for å stjæle mjølk.

Det er mye å passe på når'n ska dyppe lys. For eksempel må'n itte gå ut og tisse mens en driver på, for da kommer lysa tel å dryppe og renne. Og du må være blid og fornøyd og itte surmule eller krangle, for det gir dårlige lys som brenner dårlig og spraker og spruter. Og ingen må gå i døra, for om det blir trekk, da kan lysa bli skakke og skjeive. Så du kan vel skjønne at vi strever litt, Hanna og je, med den lysonna.

Hanna sier at det itte er et rokkehjul hu Kari har, for 25. november er Karimesse, minnedagen tel den hellige Katharina av Alexandria. Hu blei piska og murt inne uten mat og radbrekt på hjul og steile - det er det som er hjulet på primstaven sier Hanna - på grunn av sin tro. Men ingenting beit på a. Tel slutt blei hu halshøgd i det herrens år 310.
Så blei hu vernehelgen for jenter, koner, jomfruer, vitenskapsmenn, lærere, studenter, skoleelever, prester, teologer, apologeter, filosofer, predikanter, talere, jurister, advokater og dommere, for vognmakere, hjulmakere, potte-makere, møllere, spinnere, seilere, skippere, garvere, frisører, tøyhandlere, motehandlere, syersker, boktrykkere for alle yrker som har med hjul og kniv å gjøre, for sykehus, universiteter og biblioteker, imot vondter i halsen og tunga og hodet, for å finne druknede og for markens grøde.
Je syns forresten det er triveligere med en rokk enn med hjul og steile. Det er vel itte så farlig heller, bare vi får lys tel jul.

Trollkatten kan ha mange navn, både smørkatt, smørhare, skratt, tusse eller pukhare. Den kan se ut som en helt vanlig katt eller som et svart eller grått garnnøste. Den kan være ei omskapt trollkjerring eller en katt som ei trollkjerring har lagd for å stjæle mjølk og smør fra folk. Ofte er'n lagd av en tull med hår og negler og filler og med lysteiner tel bein. Så får trollkjerringa liv i den med tre dråper blod ifra venstre lillefingeren sin og med noen fæle ord: Nå har je gitt deg legeme og blod, Fanden gi deg liv! Så springer den avgårde på lyseteinebeina sine, suger i seg smør og rømme og mjølk og springer hjem tel trollkjerringa og spyr opp alt samma.  

Om en trollkatt ifra Fron i Oppland, herfra

Så ein 70-80 år sia var det ei trollkjering på Holon i Søre Lia. Ho heitte Marte, og var ei av dei verste trollkjeringom på Sør-Fron den tia. Ho hadde både svartbok og trollkatt. Trollkatten er grå og rund som eit garnnysta, og han trillar bortetter marka. Han syg kyrne, og han er inne i husom åt folk og tek rumme og dreg dit han høyrer heime.

Så var det ein gong det vart så ille med kyrne på Tofte. Mjølka vart borte, og kyrne var urolege om natta. Utafor fjoset låg det jamnan trollkattspy, så det var greitt å skjøne korleis det hekk i hop. Og da meinte han Hans Tofte på at detta skulle det bli ei råd med, han ville brenne spyet. Så tok han og sanka i hop noko av det og stappa det i ei børsepipe og tetta att. Så fekk han med seg ein kar og gjekk åt smia klokka fire om morgon' og gjorde opp på avlen og la børsepipa borti og drog belgen så det bles godt. Og da var det ikkje lenge før det vart uroleg inni pipun. Det smala og kvein og peip, så det var reint utyleg for dei som sto der. Og best det var, kom ho Marte Holon med stakken på ei oksel. Ho hadde nok ikkje havt stunder til å få han på seg likare. Og det var berre så sveitten rann av ho, da ho kom inn i smia og bad om drikke. Dei hadde late av sitt eige vatn på eit horn, og det flidde dei henne. Så tok Hans svint av seg vinstre skoen og slo til henne over munnen så to tenner datt utur, og blodet rann.

Anten det var ho Marte sjøl, detta, eller det var dubbeltgangaren hennar, er ikkje godt å veta. Men da ho strauk att, skulle ho fara luftvegen over Toftdalen, og da rei ho på ein soplime, og det sto ein gloande fræs etter soplimkvosten. Det må nok vera sant au, dette, for ho bestemor møtte henne Marte ein gong, og da såg ho det vanta to tenner framatil i munnen hennar.

Bilder: Spinnersken, Nicolaes Maes 1655, Rijksmuseum Amsterdam. Helligtrekongerslys fra digitalt museum. Den hellige Katarina av Alexandria, engelsk statue av alabast fra 1400-tallet som sto i Ibestad gamle kirke før 1881, nå i Tromsø museum, Arnstein Rønning, wikimedia commons. Kjetta som var så fæl til å ete, Th. Kittelsen, wikimedia commons.

12. desember: Lussinotte lange, intet være bange

I kveld ska vi itte ut av huset, Hanna og je, for nå er det Lussi langnatt, natta før Lussimess, den mørkeste og lengste og farligste natta i hele året. Ihvertfall var'n det fram tel år 1700 da Danmark-Norge gikk over fra den julianske kalenderen tel den gregorianske kalenderen og vintersolverv og solsnudagen blei fløtta tel den 21. desember. Men det er itte store forskjellen på dagene, bare et hanefjed eller så.

Det sies at Lussinatta er så lang at lusa kryper sju sengelengder. Og at dyra snakker i fjøset. "Lussinatta er lang", sier kua og biter tre ganger i bandet. "Lang som to," sa saubukken. "Fan' fare at ho e." sier geita. 

I natt er Lussi ute med hele reia av trollkjerringer og skrømt og daudinger og alle slags mørkemakter. De farer gjennom lufta med støy og larm og skrål og skrammel og kan røske med seg både folk og dyr. Og om en absolutt må ut, så må'n gjøre det kort og fort og ha øra åpne. Reia kommer alltid ifra nord, og om du hører'n komme, da ska du skrike ”Dra nord og ned”, så tar'n kanskje ei anna lei. Men om reia kommer likkavæl, da ska'n legge seg ned med arma ut og lage seg tel et kors på bakken. Kors liker'n itte. Så det er lurt å korse både her og der og over døra tel både hus og fjøs og stall med tjære og gi dyra noe godt å ete og sjøl ha med deg både salmebok og noe ta stål under fellen, og håpe det beste.

Før i tia gikk gjerne eldstedattera eller ei av husets unge jomfruer ”lusseferd” for å jage bort mørkemaktene. Kvitkledd og med lys i henda stoppa hu ved alle hushjørner og sang "Lussinotte lange, intet være bange”. Vi søstrene oppi Eineåsen er jo itte akkurat unge jomfruer, men Hanna som er den yngste ta oss har vært en sving rundt husa med lys og et kvitt håndkle over hue. Vi får tru det hjælper. Under her er sangen. Og her er noter. Og et sagn. God Lussi-natt!

Lussi-natti lange - fra Hordaland herfra
Lussi-natti lange, intet være bange.
Gud beskytte gård og grund,
fisk i vand og fugl i lund.
Intet være bange, lussi-natti lange.

Lussi-natti lange, intet være bange.
Ku og hest og svin og geit
blive karske trinn og feit.
Intet være bange, lussi-natti lange.

Lussi-natti lange, intet være bange.
Hellige Moder gode Christ,
fri fra død og djevels list.
Intet være bange, lussi-natti lange.

Lussiferda - Folkeminne frå Sigdal og Eggedal, herfra
Med det samma et menneskje blir fødd, er det sett hå lang tid det skal leva. Kjem det tor verda føre den tida er gått, må det gå att på jorda til tida er til ende.
Lussiferda er ei ferd tå slike døde som går att. Ho Guri Russerompa er med i denna ferda, men håss ho Guri ser ut, veit je ikkje.
Lussiferda for i lufta, og skulde reise med levande følk om døm ikkje passa sei. Når ho kom i lufta, skulde ein legge sei ned på marka og rette armane frå sei så ein vart som ein kørs. Da skulde ho ikkje anse ein.

Det hendte med han bestefar tente på Fossum. Ein kveld kom mannen der og bad han bestefar å gå med et brev til ein gard på den andre sida tå kjørka.
«Men møter du noko, skal du ikkje snakke, men gå tre steg attende og snu dei på høgre sida,» sa mann til'n.
Detta var kvelden, og det tok til å bli litt skrumlint (skumt). Klokka var mellom elleve og tolv da han kom nedi dalen like før ein kjem fram til Heggenkjørka. (Modum.) Der møtte han ei likferd. Ho kom frå kjørka, og var på heimattveigen. Han bestefar stana, og gav sei til å lure på om nokon vart gravlagt slik midt på natta. Det var et langt følgje. Fyst kom ein mann som kjørte likhesten. Han hadde vogn. Men alle dei andre rei. Alle, som kom framom'n, sputta på'n. Den siste i ferda, var ei gjente. Hennar kjente'n bestefar med ein gong. Ho var fostringssyster hans. Ho hadde druknast i ein foss nokon år før. Da han bestefar såg hennar, vart han redd, men han gjorde som mannen på Fossum hadde sagt. Han steig tre steg attende og snudde sei på høgre sida.
Døm gjorde han ikkje noko.

Denna ferda var Lussiferda. At gjenta var med, kom av det, at ho var kømmi for tidleg tor verda. Ho laut gå att så lenge til hennas tid kom.

Bilder: Eget. Og "Åsgårdsreien" av Peter Nicolai Arbo, 1872.

Hjem fra setra

Jeg kom på litt av en vise som jeg lærte da jeg var liten: Oss ha gjort kva gjærast skulle, ysta ost og kinna smør. Den heter Hjemreise fra seteren og handler om hvordan det var å dra fra setra i Gudbrandsdalen om høsten på slutten av 1700-tallet. Men det kunne likegodt vært i Bærum i 1814, når folk og fe dro fra setrene og gjeterskauene i Vestmarka og Bærumsmarka og Krokskauen og Bjørumskauen og Avtjenna og lot huldra få flytte inn i seterhusene for vinteren. Her er forresten en fin liten film fra NRK skole om livet på setra.

Visen er fra før 1814 og er skrevet på gammelt Gudbrandsdalsmål så det er ikke så lett å skjønne alt sammen. Jeg har lest visen sikkert ti ganger, og enda er det mye jeg ikke skjønner. Sånn er det igrunnen med mye av det som ble skrevet både på dansk og på norske dialekter rundt 1814.



Det var dikteren, skolemannen og dialekt-ord-samleren Edvard Storm fra Vågå som skrev setervisen, antagelig rundt 1770. Han var visstnok den aller første som skrev dikt på en norsk dialekt. Dialekter - bygdemål - var det språket folk flest snakket rundt om i norske bygder i 1814, også i Bæromsbygda, selv om Bæromsmålet var ganske forskjellig fra Gudbrandsdalsmålet. Første gang visen sto på trykk var visst i en fransk visesamling i 1780. Retour à la maison d'hiver het den på fransk. Her kan du lese mer om Edvard Storm og under her er hele setervisen.

Heimreise fraa Sætern
Oss ha gjórt kaa gjærast skulle,
Ysta Óst aa kjinna Smør,
Naa staar att aa kløvja Øykjin,
Sætja Laas for Sæter-Dør.
Kórkjé finst dæ meire Føe
Hær for Heié heill for Krist',
Gla' æ oss, oss slæpp aat Bygden,
Meire gla æ Kué vist.

Farvæl Kve, som ofte gjórde
Bloutast Blómster-Seing 'pum me,
Ner e trøytt ve Høgst-Dags Leité
Ljøp aa sløingde me paa de;
Farvæl Sæl! mi kjære Stugu,
Som saa mangt mitt Arbei saag!
Montru du ou mærte nogo,
Ner Stakæillæin sjaa meg laag.

Farvæl Mark, som Fænæin gnaagaa, 
Dær e gjætte mang ein Gong;
Farvæl Skóg, som ofte ljóma
Taa min Lu aa Stut aa Song!
Farvæl Hulder, som dær budde!
Fløt naa du ti Sæle inn;
Vinters Ti æ ilt aa liggje
Ute baa' for Vær aa Vind

Kom naa alt hær finst te Sætra,
Kom aa følg aat Bygden ne!
Heile Jóré æ naa ryugt,
Kaart eit Straa høyr' Fæna te;
Skónd døkk, Folkjé vænta heime,
Bufor-Læfsa vill døm haa:
Hær æ inkje meire gjæra;
Folk aa Fæna, læt oss gaa!

Bilde: Norske Folkelivsbilleder, 08 - En Aften ved Sæteren, Knud Bergslien 1858,

Østerdalsmoten anno 1814

Karl og Pige fra Tolgens Præstegjeld i Aggerhuus Stift

Sånn gikk de kledd, Karlen og Pigen fra Tolgens Præstegjeld i Aggerhuus Stift rundt 1814. Johann Heinrich Senn - en iherdig schweizer laget 74 kobberstikk etter en samling originale tegninger som tilhørte stiftsamtmannen over Fyn, grev Gebhard av Moltke som hadde vært stifstamtmann i Christiania.
Tegningene ble utgitt i plansjeverket Norske Nationale Klædesdragter, utgitt i København 1812-1815. Det utkom i 12 hefter med 6 trykk i hvert, samt 2 "følgeblade", med tekst på dansk og tysk. Mange av trykkene var håndkolorerte.

En Tyldaling med sin Pige

Senere kom man fram til at det var tegnemester og maler J.F.L. Dreier fra Trondheim som hadde laget akvarellene som som ble Senns forelegg. Og jeg som trodde at senn hadde vært på en lengre Norgesturne - og satt han bare nedi dk og kopierte malermester Dreier som hadde vært og tegnet i Østerdalen, visstnok i 1799. Uansett er de laget i tiden rundt 1800 og deromkring. Og Parisermoten fra Napoleonstiden med fotsidt, nøgne overarmer og empiresnitt for damene og lange benklær for herrene hadde tydeligvis ikke nådd Østerdalen.

Og uansett hvem som egentlig laget dem - vakre er de og forteller mye, både om hvordan østerdølene gikk kledd og om redskaper og hva ellers de bar med seg og på seg - raker, hakker, økser, spader, kniver, knytter, kurver, poser, piper, punger, nøkler, strikketøy og vandrestaver.

Mand og Kone fra Rejndalens Prestegjeld

Damene har trange jakker, trøier, og stakk av ull, mye var hjemmevevd, men noen av forklærne er kanskje av kjøpetøy, for slikt kunne kjøpes på martna'n. Trøyene var sydd etter figuren med smalt liv, plass til barmen og trekvart lange ermer, praktisk når du skulle arbeide og det gjorde du støtt. Så kunne du skjøte på med pulsvanter i kulda. Stakken rakk til nedpå leggen, praktisk i allslags ferd og føre.
Alle hadde hodeplagg, enten de er piger eller koner - luer, skaut eller begge deler, honnlue med tørkle utenpå. Du tok ikke av deg hodeplagget, hverken utendørs eller inne. Og alle har forkle, for
å beskytte stakken. Til fint tok du gjerne et ekstra forkle utenpå.

Forkledet kunne du knyte det opp bære med deg ting i det, som kona fra Tynset. Underst hadde du langermet serk, samme serken både natt og dag. Utenpå den tok du ulltrøya og ullstakken og gjerne flere stakker om det var kaldt, lange strikkestrømper og ellers ingenting.

 En Mand fra Tönset med sin Kone

Karfolkene hadde knebukser, av vadmel eller elgskinn vil jeg tro. Napoleonstidens pantalon hadde ikke nådd Østerdalen. Noen hadde korte trøye og noen lang kiol. Under hadde
de skjorte som de både gikk
og sov i. Skjorta nådde nesten til knes og ble brettet rundt rumpestussen som underbukse. Noen hadde strikkestrømper, andre gamasjer. I skoene kunne du også ha fotkluter. Karer brukte også hodeplagg, ute og inn, dag og natt, sommer som vinter. Topplua var vanlig og forløperen til Østerdalslua, en såkalt smekklue var populær. Prest i Trysil Axel Christian Smith skrev i 1785 at 

"en blaa saa kaldet Smek-Lue bæres for det meste av alle. Den have de om Dagen paa Hovedet, og med den sove de om Natten." Skinnforkle, såkalt  "Arschleder" - rævskinn eller fangskinn - var vanlig for håndverkere og folk som jobbet i gruvene.

En Foldöling med sin Kone

De ser da igrunnen riktig forgabet og forlibet ut alle sammen? Til og med En gammel Bonde fra Winge 

synes å se kjærlig på sin kone der hun sitter med krittpipa i kjeften. Og de er nok i finstasen, for her ser ut til å være flust med spennesko og hekter og blanke knapper og belter og båndpynt og silketørklær og forklær med striper og ruter og i kjøpetøy - kaliko - bomullsstoffer med fargetrykk som kom fra India
og ble moderne på slutten av 1700-tallet.
Synd det ikke ble tegnet noe brudepar, for i Våler skal det visst finnes en så uvanlig staselig brudekrone.

En Mandsperson fra Storelvdal med sin Pige

Brudekronen, fra Våler
Der var En fra Øvretaje i Vaaler, som hedte Peer. Seent paa Høsten engang blev han liggende langt ud paa Natten, uten at kunne faae sove. Hans Fæstemø var alene i Gammastuvolden i Sørsaassæteren; hun var nemlig bleven tilbage der, efterat de Øvrige vare dragne hjem, for at faae ned en Væv hun havde oppe. Tanken om hende ængstede nu Peer, og tillige løb hans Hund og knistrede og vilde ikke lade 
ham faae Ro. Tilsidst stod han da op, tog Riffelen og lagde afsted tilsæters. Da han kom til Gammelvolden, var der Støi og Larm og fuldt Bryllup i Sæterstuen. Peer Øvretaje vidste ikke mere end eet Raad: han skjød over Taget, og med det Samme reiste de ud med en forfærdelig Bulder og Allarm. Imens stod Peer's Fæstemø paa Gulvet, pyntet som Brud med Krone og Brystsmykke af Sølv. Al den øvrige Stads rev Huldrefolkene af hende i det samme de for afsted, men hun slog Hænderne over Hovedet, og derfor fik de ikke Kronen og Brystsmykket. Det var den første og gjildeste Krone som nogentid fandtes i Bygden, og den brugtes sidenefter af Alle, der stode Brud. Altid brugte de "at fyre over Bruden", naar hun fik denne Pynt paa, men engang – det var paa Hvam i Elverum – glemte man at fyre, og da tog Biergfolket baade Kronen og Bruden. (Middelaldrende Folk erindre at have seet denne Krone.)

En gammel Bonde fra Winge med sin Kone

Bilder: Karl og Pige fra Tolgens Præstegjeld i Aggerhuus Stift.
En Tyldaling med sin Pige.
Mand og Kone fra Rejndalens Prestegjeld i Agershuus Stift.
En Mand fra Tönset med sin Kone.
En Foldöling med sin Kone.
En Mandsperson fra Storelvdal med sin Pige.
En gammel Bonde fra Winge med sin Kone.
Fra Norske Nationale Klædesdragter, Johann Heinrich Senn, København 1812-1815, etter J.F.L. Dreiers forelegg. Flere fine bilder på Digtalt museum.   

Sommarmål og faredag

I dag må du huse på å snu primstaven til sommersia, der det er et tre, for i dag er det første sommerdagen. Er det finvær i dag, så blir det fint hele sommar'n. Her er det fint, så det lover godt.

Om du har en rømmeskvett, så koker du deg en fin og feit rømmegraut for å feire sommar'n, slik folk har gjort siden Odin og Tor si tid. Har du husdyr eller skal gjete til sommar'n så må du itte ete kjøtt i dag, for da kan ulv og bjønn få makt over deg, og klomse deg, og ta både deg og dyra dine.

Da hjælper det itte med klumsebønner eller korstegn eller jern under dørstokken. Itte må du drive med kringgang - med slipestein og rokk og slikt som går rundt, for da kommer kyra til å svime omkring og itte få i seg nok mat. Og itte må du sy heller, for da kan det komme mark i osten.

14. april er første dagen på sommersia ta primstaven. På baksia er vinter'n. Den by'ner på vinterdagen 14. oktober og tegnet er gjerne en vott. Primstaven var grei å ha for å holde orden på dager og onner og værtegn ting en måtte huse på. En slik trefjøl med tegn på er itte så lett å rote bort som en almanakk - om du ikke skulle komme tel å tru det er ei vedski i halvmørket og hive'n i peisen. Her er mer om primstaven.

Primstaven var i bruk tel langt utpå 1800-tallet, selv om det kom almanakker årlig ifra 1814. Før i tia var 14. april fløttedag for tjenestefolk og leidlendinger og husmenn. Je veit itte om det det var den dan folk fløtta ifra vonde nisser. Det er uansett nesten umulig, som det står i sangen, og itte bare her tel lands, det er visst på samma måten i mange andre land også.

Og mannen ville fra nissen flytte

men reisen ble ham til ingen nytte,

for høyt på vognlasset nissen lo:

Jeg tror vi flytter i dag, vi to,

jeg tror vi flytter i dag, vi to.

Og så er det et sagn ifra Vest-Agder om en slik frøktelig ugrei nisse: 

"Der var en Mand, siger Sagnet, som var saa plaget af Nissen, at han ikke havde Fred hverken Dag eller Nat; thi den fulgte ham, hvor han gik. Han blev kjed af dette og besluttede derfor med sin Kone og Børns Samtykke at sælge Gaarden for derved at blive Nissen kvit. Dette gjorde han. 

En Dag, da han skulde flytte, havde han med sig noget af sit Værktøi, som han bar i en Kurv paa Ryggen. Paa Veien traf han en Mand, som spurgte: «Hvor langt skal du idag?» 

«Aah, vi flytte,» svarede Nissen bag i Kurven. Manden blev da rent forbauset, da han hørte at han bar Nissen med sig. Han vendte om igjen, da han saa at det ikke kunde nytte at fly, tog Gaarden i Besiddelse igjen og havde som før altid Ufred med Nissen."

Flere sagn om ugreie nisser finner du her. 

Bilder: Primstaven er ifra Hallingdal, antagelig fra slutten av 1700-tallet. På toppen er Norges riksvåpen skåret ut. Fra wikipedia. Den vonde nissen har Th. Kittelsen tegna og sommerdagtreet har jeg krota ned. 

Den gilde kua Drambott

Rart hvor mange eventyr og stubber og skrøner som handler om mat. For eksempel den om Drambått, den digre kua ifra Hole på andre sia ta
Krokskauen, hu som hadde et skippundlodd fra Bæromsverket i halen. Den kua var så diger at om det satt en gjeterunge på hvert horn og blåste på lur, da kunne de itte høre hinan. Du kan jo tenke deg å mye mjølk den kua ga. Og berg med smør! Det var noe å drømme om det, når sulten skreik i tarmene.
Et skippundslodd er visstnok 185,17 kilo tungt. Under her er skrøna, sånn som Edvard Moe fortalte den tel Moltke Moe i 1881, herfra:


"På Fjellstad hadde de for mange år sia ei fælt gild ku, som de kalte Drambott. Hu var så brei mellom horna, at når det satt en gjetergutt på hvert horn, kunne de ikke høre når de tuta i lur til hverandre. Og når Drambott rauta på Retthella, så rista det i dørhella på Fjellstad.

Og mjølke gjorde 'a svært! De måtte legge renner heim fra setra og til garden for å få heim mjølka. Når de skulle kinne, måtte de ha rømmen borti ei revne, og i stedet for å kna osten hadde de 'n i ei dokk borti marka og brukte en gamp til å trå 'n. En gang hadde de ei merr til det, og den følla med 'a gikk og tro. Så mye ost var det, at de først fant att folen året etter i et stykke som mannen hadde med til niste.

Smøret brukte kjerringa å ha i en haug ute på bakken. Når hun skulle selge av det, satte hun seg øvst på haugen og ok nedetter. Så vart det ei viss vekt, det som kom mellom beina.

Drambott var lei til å skjene, og derfor kjøpte de et skippund-lodd på Bærumsverket og hengte i rumpa på 'a. Men hu skjena like fælt, og med loddet slo 'a ned en mengde skau, så det vart store bråter. De drog da i hop og brente kaser, og så sådde de rug som vart så svær at de dragkjørte halmen heim om vinteren. Rugen var så diger at de måtte firkløyve'n før 'n gikk i kvernøyet.

Ut på vinteren kom det ei rei hallinger kjørende etter isen og skulle til marken. De reiste inn i ei av halmpipene som hadde blitt liggende att, og de kjørte i tre dager før de kom til første leddet."

Bilder: 1/2 skippund-lodd fra 1698 digitalt.museum. Drambott har je krota sjøl.

Om kjemper og veter i Asker

I dag har vi vært i førsteklasse på Drengsrud og Vardåsen. Du ser kanskje hvor fornøyde vi er?
Drengsrud var nok rydningsgården til en mann som het Dreng. Dreng betyr "en ung og modig mann" og var et ganske vanlig guttenavn i Norge i middelalderen.


I Danmark er en dreng en gutt. Rud kommer fra rydning - å rydde seg en gård. Kanskje Dreng var en trell som ble satt fri i middelalderen, etter vikingtiden da Norge ble kristnet, og som fikk rydde seg en liten rydning i utkanten av en storgård? Det var en stor jobb å rydde seg en gård i gamle dager. Du måtte rydde unna trær og busk og kratt, få vekk røtter og stein, pløye jorda og bygge deg hus, med bare nevene, øks, hakke og ard.

Men Dreng Drengsrud var fryktelig sterk. Folk kalte ham Drengsrudkjempen for han kunne løfte digre kampesteiner like lett som om de var småstein. Dreng drev på og kranglet med Tåbe Skauom på Skaugum-gården om hvor grensen mellom gårdene gikk. Så ble de enige om å kaste noen digre steiner fra Drengsrud mot Skaugum. Den steinen som landet lengst unna Drengsrud skulle være grensen mellom dem. Steinen ligger der visst den dag i dag. Det sies at Tåbe druknet i en myr som heter Tåbemyr. Der spøker det, har jeg hørt.

Vardåsen er en ås hvor det var varde i gamle dager. En varde - brannvarde, vedvarde, ildvarde, vete eller baune - var et stort bål som ble tent for å sende beskjeder. Vardene lå på høye topper og kunne ses på lang avstand. Helt fra vikingtiden eller enda før tente folk vardebål for å varsle om krig. Når fienden angrep lyste vardene fra topp til topp. Da måtte alle mannfolk som kunne slåss og bruke våpen dra avgårde for forsvare landet. Under krigen mot svenskene i 1814 brant det varder i Asker og Bærum og ellers i landet.

Hvis det var fare for krig skulle varden stå klar til å tennes. Alle gårdene i Asker hadde plikt til å være vardevakt hvis det var fare for krig. I Bærum var det folk på Bærumsgårdene. Vardevakten måtte holde utkikk mot vardeåser i nærheten og hvis han så det lyste på en ås måtte han skynde seg å tenne bålet for å sende beskjeden videre. I 1676 var det seks bønder i Asker som ble dømt til å betale en halv mark - 9 gram - rent sølv i bot fordi de hadde sendt kvinnfolk til å holde utkikk fra toppen! Det var varder på Vardåsen i Røyken, Håøya, Varden på Nesodden, Ryen varde, Vettakollen i Aker, Kolsås i Bærum og Vardåsen i Lier.

Fra rundt 1780 var Skaugumsåsen Askers vardested. Det likte nok ikke Skaugumstrollet, og ikke Tåbe Skauom heller, vil jeg tro. Og forresten - fra Drengsrud kan du se rett opp på Hagahogget, Askers høyeste topp. Oppå der ligger det et bjørnehi - uten bjørn inni.

Bilder: Øverst har vi tatt bilde av oss selv. I midten Th. Kittelsen "Askeladden som stjal sølvendene, sengetrppet og gullharpen til trollet" 1915 og nederst Hagahogget, begge wikimedia commons.