Om gamle kæller

Gamle kæller! Det er mange slike rundt om, både i Asker og Bærom. Mest er det askekæller i Asker. I Bærom er det mer almestyvinger. Tjukke korte knudrete gamle trekæller med kvisthår i toppen. Mattrær. Har du alm, har du mat tel både folk og dyr.

En sånn gammal styvingskæll kunne fortalt mye han, om 1814 og deromkring, om nød og armod og sulteforing og kuer som døde i vårknipa og fôrhøsting og matauk om høsten og barkebrødstider på harde vinter'n. Og om onger. Om åssen han blei sagd av i passelig arbeidshøyde så det danna seg ei styvingsknute i toppen, reine matpakka for ku og sau og gris, for der vokste det ut tynne kvister som blei høsta med noen års mellomrom. Ofte var det onga som gjorde den jobben.

Jeg tenker kællene savner onga når de klatra opp i verste fôrknipa om våren og risa - høsta kvister fulle av sevje og vårkraft og bar hjem med bark og skudd og knopper og alt og ga tel kua så hu itte sku segne om på båsen og stryke med.

Og når de klatra opp på ettersommeren etter slåtten og lauva - kutta kvist med grønne blaer med lauvkniv, bunta kvisten sammen til kjerver og stabla eller hesja eller hengte kjervene tel tørk for å ha tel ku og sau utover vinteren.

Og på seinsommaren eller tidlig på høsten når onga kløyv opp og rispa - reiv ta blad med henda sine. Bladene blei samla i en sekk og tørka på låven. Både ask og alm har store fine blader, og aller størst er de nå i slutten av august og begynnelsen ta september, rundt jernnettene og før første frosten.

Jeg tenker nok de savner onga som kløyv rundt oppi styvingsknuta så det kilte i barken. Jeg tenker kællene lo for seg sjøl, i de gamle almehjertene sine, og ofra kvist og knopp og bark og blad med glede. Det er ensomt å være styvingskæll nå for tia. Du bare står der, tel inga nytte. Bedre i 1814.

For på den tia var det mye god mat i trær. Da var kællene tel nytte og blei de passa på og holdt i ære. Du sku itte røre annenmanns styving! Det blei sagt det, at kyrne ga mer mjølk og at mjølka blei bedre og at smøret ble både gulere og feitere og bedre når kyrne blei fôra med almebark og almekvist enn når de bare fikk høy, for det er mer næring i alm enn i høy. Grisen har skjønt det, han er glad i almeblad.

Frøene, almenøttene, var godteri for onga. Og almebarken, den var beste barken å bruke tel barkebrød. Du skava bare av innerbarken, malte'n opp tel barkemjøl og blanda med vanlig mjøl - så mye du syntes du hadde råd tel å avse - og knødde ihop med vann tel en passelig deig. Så sku deigen hvile ei stønn før du kjevla'n ut tel passelige leiver som du steikte på begge sier på ei takke. Så var det å ete, og spesielt godt var det når leivene var nysteikte og varme og du hadde en aldri så liten smørklatt å ha på!

Om alm og kalk og barkebrød

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Vi er jammen heldige her i Bærum som har så mye alm! Det er på grunn av kalken i jorda, almen trives så godt i kalkjord. Det går et helt belte av kalk gjennom bygda. Tidlig på 1800-tallet var det kalkbrenning på Dønski, Levre, Gjettum, Valler, Solberg, Løkeberg, Ostøya, Løkke og Blommenholm - eller Oksehoved som Blommenholmgården het da.

I de fæle sultårene mellom 1807 og 1814 da kornet frøs, og vi ikke fikk noe korn sendt fra Danmark på grunn av krigen og handelsblokaden, og folk i Norge sultet i hjel, da var sannelig almen god å ha. I Bærum var det spesielt ille i 1810. Men almen gir mat til folk og dyr, både vinterfór og i vårknipa så du slipper å sultefore kua. Bladene er spesielt gode til grisen. Har du ku og gris får du smør og flesk. Og almenøttene, frøene, er godteri for unger.

Det viktigste med almen er at den er det aller beste treet å bruke til barkebrød. Har du alm trenger du ikke å sulte.

Egentlig bruker du ikke barken men basten, den lyse litt slimete innerbarken. Silvevet kalles det også. Undertøyet, så og si.

Almemel har mer næring enn mel fra andre trær og er bedre å bake med. Slimet gjør at deigen henger bedre sammen og er lettere å kna og kjevle. Det er lettere å fordøye også, og smaker bedre enn bark fra både furu, gran bjørk og andre trær.

Best er bark fra tynne greiner som er to-tre år gamle. Innerbarken må tørkes, hakkes opp og males til mel sammen med korn. Du bør helst ha dobbelt så mye vanlig mel som barkemel. Så blander du melet med vann og litt salt til en passelig deig, klapper deigen til flate kaker og steker, omtrent som tykt flatbrød. Du kan bruke det i graut og velling også, gjerne blandet med mose.

Spesielt godt er det ikke, selv om almebrød er søtere enn furubrød. Men du blir ihvertfall mett. Til og med storbønder og embedsmenn hadde bark i brødet rundt 1814. Det var temmelig grovt, som en ser under her.



Bilder: Alm fra Flora Danica, barkebrød fra digitalt.museum.

Bærum rundt 20. januar 1814

Oppi Eineåsen, og i resten av Bærum og Norge også, fikk vi ikke vite noe om Kieltraktaten før det var gått mange dager. Nyhetene reiste langsomt i 1814. Den 20. januar gikk livet sin vante gang, med sult og frost og snø, og vi var fortsatt del av helstaten Danmark-Norge, sammen med litt av Tyskland, Island, Færøyene, Grønland, kolonier i India og Afrika og noen små øyer i Karibien. 

Vi visste jo at Danmark-Norge var på parti med Napoleon i den fæle krigen. Det var etter at engelskmennene hadde angrepet Danmark to ganger, først i 1801 og så i 1807, da de bombet København og tok alle de dansk-norske krigsskipene. Etter det slo kong Fredrik seg sammen med franskmennene. Froskene som vi kalte dem. Det var ikke så rart. Men dumt var det for Norge, for da fikk vi jo ikke sendt varer til England, på grunn av det folk kalte handelsblokaden.

Bærumsfolk pratet mye om krigen mot Sverige i 1808, og om de frivillige karene fra Bærumsverket og resten av Bærum som var med i Det Bærumske Jægerkorps - grev Wedels-Jarlsbergs frivillige Jægerkorps.
På Verket pratet folk om dårlige tider. Verkseier Peder Anker ikke fikk solgt jernet sitt til England. Skjorter ifra England fikk han heller ikke kjøpt seg, herr Peder, på grunn av handelsblokaden. Og da engelskmennene stengte sjøveien til Danmark i 1808 ble det riktig ille. Da begynte folk å i hjel her til lands fordi vi ikke fikk korn fra Danmark lenger. 

I 1808 reiste presten Münster rundt i landet og pratet om mose. Hvis folk kokte mosegraut av islandslav, sa han, så de fikk de mer å putte i magen enn bare barkebrød, og så slapp de å sulte. Helsebringende skulle det også være. Mange prester talte heller om islandslav og dyrking av potet fra prekestolen enn om Vårherre. Moseprester og potetprester kalte folk dem.



Men nedpå jernverket hadde vi jo truffet på selveste Greven, Johan Caspar Herman Wedel-Jarlsberg, for han hadde gifta seg med Karen, datter til Peder Anker i 1807. Greven var blitt amtmann i Buskerud, men ofte bodde han i Hovedbygningen på Verket. Vi satte vår lit til 'n Wedel, Hanna og je, mens vi sleit med å få ned måsagrauten.

 For Grev Wedel hadde fått i oppdrag å skaffe korn til landet. Ja, han hadde selv seilt til Danmark etter korn, sa folk, han hadde lagt avsted i de frykteligste stormer, lurt seg forbi engelske krigsskip og kommet hjem med tønnevis av korn, opptil flere ganger!  

Og så var det var jo den nye kjekke prinsen som var blitt stattholder og hadde flyttet inn i Paleet i Christiania, Christian Fredrik, kong Fredrik 6.'s fetter, som hadde kommet til Norge i 1813 for å ordne opp i landet. For en kjekk kar! Han venta vi oss mye av! Og det var ikke få damer og jenter i bygda som hvisket om hvor flott og flink og pen han var, og som drømte om å få både prinsen og det halve kongeriket, akkurat som i eventyrene!   

Bildet av Københavns bombardement er malt av Christoffer Wilhelm Eckersberg, 1807.
Islandslav til Måsagrauten, fra Flora Danica, etter 1761.
Båten er «En til staden Bergen fra Fogderiet Senjen indløbende Jagt», J. H. Senn etter J. F. L. Dreier, ca 1800.
Den fryktelig kjekke Christian Fredrik, tresnitt av Philipp Velyn, 1813.