10.april 1814, dagen det starta

Je er blitt fortalt at det var på dags dato - den 10. april - at alle deltagerne i Eidsvollforsamlinga hadde kommet seg fram fra Norges kriker og kroker, fra daler og fjellsider, til der alt skulle gå for seg. For en dag! Endelig var de kommet fram til Carsten Ankers hovedhus på Eidsvoll jernverk. For de fleste hadde sjølve reisa vært noe de kom til å huske hele livet sitt. Byborgere fra Bergen blei forskrekka over alt de kunne se på reisa: "Fattigdommen og skitten, de mange små, halvnakne barna og en mengde løse griser og hunder som fantes mang steder, overrasket oss meget, så vi ønsket bare å komme oss derfra hurtigst mulig", skreiv en grosserer Meltzer i dagboka si. Men ofte hadde de spist middager og hygget seg hos andre familier mens de var på reisefot. Hør bare hva sorenskriver Koren skreiv: "... her forblev jeg en Times Tid,  nød Kaffe, The og skjøn Musik på Klavereet af Madamen Bøyesen." Han koste seg nok fælt, han Koren.

Prins Christian Frederik - som planla å bli kongen i landet - tok i mot hver og en uttafor kjerka på Eidsvoll. Det var 1. påskedag, og aldri har vel stemninga vært større enn akkurat på denne påskedagen i kjerka på Eidsvoll?

Men, det gikk fort mot kvelden, og alle trengte et sted å bo. Det var rittmester Iver Elieson som sørga for at alle fikk seg et godt husvære. Det var sikkert veldig slitsomt å være Iver i disse dagene. Stort sett var gjestene fornøyde med rom og mat og vertskap: "Begge vare venlige, godmodige og for sine Gjæster omhyggelige Bønderfolk" skreiv Jacob Aall i dagboka si. Jacob Aall var eier av jernverket på Nes ved Tvedestrand. Men det hendte også at gjestene var misfornøyde. Frokostgrauten var for tynn eller flesket for harskt. For mange var det altfor lang vei fra der de bodde til Eidsvollsbygninga. For noen kunne det bli opptil seks timer tilsammen begge veier. Dessuten var det veldig strabasiøst å komma seg over elva Vorma med hest og vogn. Neida. Da klaga de te´n Iver om at de ville bo et bedre sted!

Peder Anker i fra Bogstad og svigersønnen, han grev Herman Wedel Jarlsberg, hadde med seg tjenere til Eidsvoll. Peder Anker - eieren av Bærums jernverk på denne tida - hadde ikke bare med den svenske tjeneren sin, men også sin egen konjakk. Så snill og grei som han Peder Anker kunne værra, blei det nok mer populært med det siste! På en gård som het "Smedbakken" bodde folk som  holdt med det som blei kalt "Svenskepartiet", så "Smedbakken" ble fort til "Svenskebakken" på folkemunne.

Matros Even Thorsen fra Arendal var valgt som "vor kamerat" blandt sjøfolka rundt Arendal. På tross av at Even verken kunne lese eller skrive, klarte han seg godt i diskusjonene på Eidsvoll, særlig da de diskuterte verneplika i landet. Even hadde plukka opp litt av hvert han, da´n var fange på et engelsk krigsskip. Snakke engelsk kunne han også. Det var kanskje slik det måtte bli at Even bodde sammen med Thomas Konow, fra Bergen, den yngste av alle som var med, bare 17 år gammal.

Det var Eidsvollsbønda som skulle bringe gjestene sine til og fra Eidsvollsbygningen hver dag. Når diskusjonene varte lenge, sto de og hestene og venta ute på gårdsplassen. Det var mye å gjøre for bønda omkring, men de fikk jo fulgt med på all moroa au. Og heldigvis var det slik at alle skulle ete bare frokost og kveldsmat der de sov. Ellers så åt de sammen i Eidsvollbygninga. Og han Iver sørga for at det kom mat rundt om på de gårda som trengte ekstra forsyninger.
Fra nå av var det et salig liv og røre i alle husa rundt den hvite trebygninga til Carsten Anker på Eidsvoll jernverk.

Bilder: Eidsvoll kirke, herfra og Casten Anker fra wikipedia.

Akkurat nå for 200 år sia

Akkurat nå - for to hundre år sia - var de på vei tel Eidsvoll, de 112 utvalgte mennene, på dårlige veier og ugreit føre, gjennom snø og slaps og over utrygg is, fra syd og nord, øst og vest og over høye fjell og dype daler, for å nå fram tel Eidsvoll tel 10. april, kronprins Christian Frederik med sine åtte hester, grev Wedel i sin gullkaret, og ellers hver og en på sitt vis og som best de kunne ... 

Bilde: Grev Wedels gullkaret, foto Jens-Chr. Strandos, via wikimedia commons. Og en Johannes Flintoe-tegning fra wikipedia. 

Bærum rundt 20. januar 1814

Oppi Eineåsen, og i resten av Bærum og Norge også, fikk vi ikke vite noe om Kieltraktaten før det var gått mange dager. Nyhetene reiste langsomt i 1814. Den 20. januar gikk livet sin vante gang, med sult og frost og snø, og vi var fortsatt del av helstaten Danmark-Norge, sammen med litt av Tyskland, Island, Færøyene, Grønland, kolonier i India og Afrika og noen små øyer i Karibien. 

Vi visste jo at Danmark-Norge var på parti med Napoleon i den fæle krigen. Det var etter at engelskmennene hadde angrepet Danmark to ganger, først i 1801 og så i 1807, da de bombet København og tok alle de dansk-norske krigsskipene. Etter det slo kong Fredrik seg sammen med franskmennene. Froskene som vi kalte dem. Det var ikke så rart. Men dumt var det for Norge, for da fikk vi jo ikke sendt varer til England, på grunn av det folk kalte handelsblokaden.

Bærumsfolk pratet mye om krigen mot Sverige i 1808, og om de frivillige karene fra Bærumsverket og resten av Bærum som var med i Det Bærumske Jægerkorps - grev Wedels-Jarlsbergs frivillige Jægerkorps.
På Verket pratet folk om dårlige tider. Verkseier Peder Anker ikke fikk solgt jernet sitt til England. Skjorter ifra England fikk han heller ikke kjøpt seg, herr Peder, på grunn av handelsblokaden. Og da engelskmennene stengte sjøveien til Danmark i 1808 ble det riktig ille. Da begynte folk å i hjel her til lands fordi vi ikke fikk korn fra Danmark lenger. 

I 1808 reiste presten Münster rundt i landet og pratet om mose. Hvis folk kokte mosegraut av islandslav, sa han, så de fikk de mer å putte i magen enn bare barkebrød, og så slapp de å sulte. Helsebringende skulle det også være. Mange prester talte heller om islandslav og dyrking av potet fra prekestolen enn om Vårherre. Moseprester og potetprester kalte folk dem.



Men nedpå jernverket hadde vi jo truffet på selveste Greven, Johan Caspar Herman Wedel-Jarlsberg, for han hadde gifta seg med Karen, datter til Peder Anker i 1807. Greven var blitt amtmann i Buskerud, men ofte bodde han i Hovedbygningen på Verket. Vi satte vår lit til 'n Wedel, Hanna og je, mens vi sleit med å få ned måsagrauten.

 For Grev Wedel hadde fått i oppdrag å skaffe korn til landet. Ja, han hadde selv seilt til Danmark etter korn, sa folk, han hadde lagt avsted i de frykteligste stormer, lurt seg forbi engelske krigsskip og kommet hjem med tønnevis av korn, opptil flere ganger!  

Og så var det var jo den nye kjekke prinsen som var blitt stattholder og hadde flyttet inn i Paleet i Christiania, Christian Fredrik, kong Fredrik 6.'s fetter, som hadde kommet til Norge i 1813 for å ordne opp i landet. For en kjekk kar! Han venta vi oss mye av! Og det var ikke få damer og jenter i bygda som hvisket om hvor flott og flink og pen han var, og som drømte om å få både prinsen og det halve kongeriket, akkurat som i eventyrene!   

Bildet av Københavns bombardement er malt av Christoffer Wilhelm Eckersberg, 1807.
Islandslav til Måsagrauten, fra Flora Danica, etter 1761.
Båten er «En til staden Bergen fra Fogderiet Senjen indløbende Jagt», J. H. Senn etter J. F. L. Dreier, ca 1800.
Den fryktelig kjekke Christian Fredrik, tresnitt av Philipp Velyn, 1813.