mandag 30. juni 2014

Groblad, bak og fram

Om du sku være så uheldig å komma ut for noe, nå sommersti, som verker og svir og brenner og klør og blør, da er groblad god å ty tel. Den vokser nesten over alt hvor det er folk og fe. Så tar du bare et stort fint grønt friskt blad og legger på uhumskheta, og vips så er du go. Framsia leger og baksia trekker. Det kan være lurt å huske. Så det er framsia du legger på sår for å stanse blod. Men først kan du legge på baksia, for den drar ut verk, renser sår, lindrer kløe og svie fra stikk og brennesle og manet og til og med fra hoggormbitt.

Je har hørt tales om en hoggorm som var blitt slått fordervet og som tulla seg inn i groblad og ble god igjen på timen. Ormen, han har legedomskraft, og slike blader som han har ligget på er ekstra sterke. Du kan koke groblad og bruke mot øreverk, sår hals og vondt i magan, mot eksem, skurv og brannsår. Eller ha groblad i ei snor rundt halsen  mot lopper og lus. Spiselig er'n og.

Til vanlig har groblad sju nerver, men det hender du finner blad med både tre og fem og ni. Plukker du et blad og ganger nervene med ti, så får du vite hvor gammal du blir.

Bilde: Groblad - plantago major, Flora Batavia, wikipedia.

søndag 29. juni 2014

Akkurat nå, i 1814

Akkurat nå, for to hundre år siden, går Napoleon kanskje rastløst rundt på Elba, den lille øya utenfor Toscana i Italia, noen mil øst for Korsika hvor han ble født - nå slått, overvunnet, nedkjempet, forvist, sendte i eksil av de allierte.

I Europa puster man lettet ut - endelig fred! Etter lange krigsår med ufattelige tap og lidelser - endelig er det over - Napoleon trygt forvart på en nesten øde øy med brave engelske kryssere patruljerende i farvannet rundt - tilbake der han kom fra, oppkomlingen - med Ludvig 18. trygt på tronen i Frankrike - endelig er det fred i Europa.

File:Napoleon's exile to Elba3.jpg

Siden 4. mai har han måttet være der, som keiser riktignok, på den vesle steinete, forblåste øya, for 600 mann han har fått ha med seg og noen tusen lokale innbyggere. Det sies at noen har prøvd å ta livet av ham på reisen dit. Han har visstnok vært plaget av mørke tanker, har prøvd å ta gift - 12 ganger den mengden som en vanlig mann ville krepert av - uten annen virkning enn oppkast. Et tegn kanskje, på at han likevel er uovervinnelig?

Den nye keiseren av Elba har nok nå med stor iver begynt å pusse opp sin nye keiserlige bolig, Villa dei Mulini - Møllevillaen - og en sommerresidens. Geskjeftig som han er har han kanskje også begynt å ordne opp i keiserdømmets økonomi og næringsliv, forbedre veiene, effektivisere gruvedriften, modernisere øyas sykehus, innføre potet, plante oliventrær... Han korresponderer ivrig, mottar brever fra venner og tilhengere som forteller ham at det franske folk murrer misfornøyd, ønsker ham tilbake, at soldatene venter trofast. Han legger planer, planer for fremtiden, om å gjenerobre Frankrike - ja, verden. Lite aner vel Europa hva som skal komme!


Bilder: Karikatur av Napoleon på vei til Elba, med brukket sverd bak frem på et esel, ukjent kunstner 1814. Napoleon på Elba, malt av Horace Vernet, 1836, begge wikipedia. 

fredag 27. juni 2014

Skoler i Bærum: Storøya skole på Store Oxenøen ved Forne buðir

Storøya - eller Oxenøen - er en del av Fornebulandet. For lenge, lenge siden, da havet sto høyere, var det sikkert en øy. I 1814 lå Store Oxenøen gård på Storøya. På den tiden var gården krongods og tillagt stattholder Christian Frederik, han som Eidsvollsmennene valgte til konge i Norge i Grunnlovsåret. Samme år ga Christian Frederik oberstløytnant Müller med frue rett til å bo på gården.

I gammel tid var Store Oxenøen del av storgården Fornebu, sammen med Lille Oxenøen - Lilleøya - og Langodden og Rolfsøya. I middelalederen hørte Fornebu til Hovedøya kloster, senere til lagstolen i Christiania. Den store hovedbygningen ble visstnok bygget på slutten av 1700-tallet. Hva Fornebu betyr vet ingen sikkert. Kanskje det kommer fra Fornabu som betyr Fornis bosted eller fra Fornabuðir som betyr gamle boder. Kanskje det var boder til saltkoking på Fornis gård? Det ble ihvertfall kokt mye salt i området i gammel tid, for eksempel i saltbua på Saltbuvollen som vi klaller Sarbuvollen i dag.

I 1797 kjøpte en sveitser ved navn Fredrik Burgdorf Fornebu av kongen for å "avgi eksempel paa en forbedret landhusholdningsmaate, lage øster m. v." Det gikk ikke så bra med den forbedringen og gården ble solgt videre etter noen få år.

Folketellingen for Aker prestegjeld fra 1801 står det at det bodde 46 mennesker på Fornebu. Hans Ernst Sparre, 32 år, Premier lieut. ved agershuske dragon regiment var forpakter på gården. Han var ugift og hadde Magarete Sophie Wogn 42 år, Huus jomfrue, og Marte Mortensdatter 22 år, Tjeneste pige, til å hjelpe seg i huset. De var også ugifte. Skal tro om de tre bodde alene i den store hovedbygningen? Og om løytnantene Sparre og Müller var med i krigen mellom Norge og Sverige i 1814 - sammen med to soldater og en dragon som bodde på husmannsplassene? Når man leser gamle kilder finner man ofte flere spørsmål enn svar.

Det hørte fem husmannsplassser til gården, fire med jord. På en av plassene bodde det 13 mennesker. Flere av dem fikk Fattig penge som var datidens trygd: Ole Taraldsen 38 år, konen hans Olea Johannesdatter 40 år, og barna deres Johannes Olsen 16 år, Iver Olsen 14 år, Bærsvend Olsen 6 år, Ole Olsen 4 år, Nils Olsen 1 år, Ingeborg Olsdatter 8 år og morfar Johannes Bærsvendsen 70 år. I tillegg hadde Birthe Xstophersdatter 55 år Tilhold på plassen, hun var ugift og fikk fattigpenger. Tilhold hadde også soldat Embret Olsen 30 år, Inger Gulbrandsdatter 74 år som fikk fattigpenger og datteren hennes Anne Olsdatter 32 år som var ugift og Bestandig sygelig. 

På en annen plass var Jon Halvorsen 44 år, Huusmand uden jord, gift med Birte Larsdatter 44 år, med barna Halvor Jonsen 13 år, Anne Jonsdatter 11 år, Marte Jonsdatter 9 år, Lars Jonsen 5 år og Jens Jonsen 2 år. Her bodde også Xsten Olsen 48 Tilholder Fattig penge, manden bestandig sygelig, yderste fattigdom, med konen Kari Johannesdatter 37 år, og barna Marte Xstensdatter 9 år, Johanne Xstensdatter 6 år og Ole Xstensen 3 år. Det var nok ikke bare godt å bo på Fornebulandet for to hundre år siden. 

Det er synd vi vet så lite om husmannsplassene på Fornebu, hvordan det så ut der og hvordan det var på Storøygården i 1814. Nesten alt er vekk. Men vi vet litt om Lil Øya, den vesle plassen ytterst på Øxenøen, for første etasje av huset stod der visst allerede i 1750.


I 1801 var Jens Xstensen 56 Huusbonde, Bonde og gaardbruger på Lil Øya, gift med Birte Hansdatter 55, med barna Xsten Jensen på 26 år som var ugift, bodde hjemme og var soldat, Hans Jensen på 16, Xstopher Jensen 10, Xstine Jensdatter 22 og Birte Jensdatter på 13 år. I folketellingen er det mange navn som er forkortet med X, sånn som Lil Øyafamilien het Jens Kristensen, Kristen, Kristoffer, Kristian og Kristine.

I 1814 hadde vanlige folk etternavn etter far: Fars fornavn med -sønn eller -datter i tillegg. Barna fikk gjerne fornavn  etter besteforeldre, oldeforeldre og kanskje tidligere avdøde ektefeller. Eldste sønn fikk ofte navn etter farfar. Hans sønn fikk etternavn etter far og fornavn etter farfar - annenhver gang Jon Halvorsen - Halvor Jonsen - Jon Halvorsen - ... Hadde familien gård kunne gårdsnavnet komme i tillegg, som Hans Jonsen Haslom.  Eldste datter fikk ofte navn etter farmor, nesteldste sønn etter morfar, nesteldste datter etter mormor. Ingen barn fikk mors etternavn og mor beholdt sin fars navn med -datter når hun giftet seg. De "fine" hadde helt andre navn - ofte fra gamle adelsefamilier og stormenn - sånn om Sparre, Peder Anker, Kølle på Snarøen og grev Wedel-Jarlsberg. Det var ikke mange som het Olsen på Eidsvoll. 


Nå er det naturreservat både på Lilleøya og Storøya. På Fornebulandet fins mange naturtyper som tørreng, hagmark, sivskog, våtmark ved sjøen, strandeng og forskjellig slags skog. Det er observert nesten 300 forskjellige fuglearter og rundt 700 plantearter! Det er masse insekter der også, og sikkert fisk og andre sjødyr - et fint sted å observere naturen og ta værvarsler.

Værtegn fra Bærum 
Liggandes ny (maane) aa staaandes matroser. Og omvendt, staaandes (maane) og liggandes matroser. Hvis nymaanen staar, saa skal veiret bli rolig og godt saa matrosene kan ligge; men ved liggende ny, vil det bli storm og haardt veir, saa matroserne maa være oppe i arbeide. 

Fugleværtegn 
* Svalenes Flugt nær Jorden eller Vandet, betyder her som andensteds Regn, fordi de smaa Myg, som de fange da holder sig nedrig i Luften. (Eiker)
* Setter måkene seg på marken om sommeren, venter de regn.  Flyr de høyt, blir det vind. 
* Hvis hakkespetten trommer høyt og lenge i gamle trær, går det mot regn.
* er gauken hes eller stammer når den galer, blir det regn og nordavind. 
* Er kråka nesevis, kommer det uvær. (Spydeberg)
* Skjæreskrik varsler godvær. 
Kommer stæren tidlig, blir våren sen. 
Samlet stæren seg tidlig i flokk og reiste, ville høsten komme tidlig. (Lommedalen)
Når lerka synger, er det tegn på godt vær. Jo høyere oppe i lufta den synger, desto bedre blir været. Synger den mens det regner, vil det klarne opp. 
Kommer spurven til gårds, blir det snø. (Elverum)
* Mye spurv i juleneket varsler godt år. 

Korleis flyndra blei skeivkjefta, Møre og Romsdal 
Jomfru Maria gjekk frammed strande.
Så såg ho ein fisk på kvite sande. 
Så sa ho: "Å! - Du deilige fisk i vande!"
Så drog flyndra kjeften skeiv og hermde etter henne:
"Å! - Du deilige fisk i vande!"

Då blei jomfru Maria harm, og så sa ho:
"Gjev at kjeften din slik måtte stande!"
Og sidan har flyndra vori skeivkjefta.

For to hundre år siden var nok folk på Fornebu redde for utyske og styggedom under vann, for eksempel sjøormen, kjempeormen som lever i innsjøer og i havet. Sjøormer ble beskrevet av blant annet av prestene Erik Pontoppidan og Hans Egede på 1700-tallet. En kaptein fra Bærum så sjøorm i 1903 og det blir stadig sett sjøorm rundt i verden!

En Kjempestor Sjøorm, fra Budstikka 20. mai 1903
Pariserbladet «Matin» fortæller at Kaptein Torgersen på den norske tremaster «Emil Stang», som nylig kom til Havre, skal ha sett en kjempestor sjøorm på reisen fra Mobile til Havre. Ormen målte over 9 meter i lengde og var vel en halv meter tykk. Den var brunfarget og beveget seg på havets overflate knappe 3-4 favner fra skipet. Da kapteinen satte kurs mot den forsvant den imidletid i dypet og viste seg ikke senere.

Sjøormen og havhesten, Aust-Agder
Man fortæller, at der engang ved Stavanger var saa stor en Søe-Orm, at de troede den var en 1/4 Miil. Den omringede Staden, saa at Ingen kunde seile, enten ud paa Søen, eller komme ud af Søen. Som den lenge havde plaget Folket, gjorde de om sider en Bededag i Kirken; men ingen Rædning kunde erholdes førend paa den tredie Dag, da kom Havhesten, og man siger at den hørtes 3 Mile førend den kom. Den satte paa Ormen, og der blev saadant Slag, at hele Vigen uden for Byen blev kun Blod. Om sider tabte Ormen sit Liv, og ved Forraadnelsen fragav [den] sig en heftig Stank.

Bilder: Lilløya: fra Lilløyplassen naturhus. Båten: Johannes Heinrich Senn, jekt fra plansjeverket "Norske Nationale Klædesdragter", utgitt i København 1812-1815. Svalene er fra Jomfru Maria og svalen, tegnet Th. Kittelsen. av Eventyret finner du her. Sjøormen: Fremstilling av sjøormer fra Erik Pontoppidans Forsøg paa Norges naturlige Historie, 1752–53.

mandag 23. juni 2014

Sankthansnatt

I natt er'e sjølveste Sankthansnatta, vaka - våkenatta - føre bursda'n tel døperen Johannes. Sankt Hans er nå egentlig det danske navnet på'n. Her i Norge kaller er'e Jonsok, Johannesvaka. Men både Hans og Jon kommer ihvertfall fra Johannes. I natt er'e hekser og trollpakk ute og reker og flyr på kosteskaft, så det kan være lurt å korse både hus og dyr. Kanskje tenne seg et bål også, tel beskyttelse, og for å gi sola kraft, sånn som folk gjorde i riktig gamle dager. For nå går'e mot mørkere tier. Primstavmerket er gjerne et timeglass. Eller ei sol.
 

Hanna og je ska ut i sommernatta og sanke helbredende urter, for det som plukkes i natt får ekstra kraft i seg. Og mens vi er igang så rusler vi vel alltids over sju manns åker og sju manns eng og plukker med oss sju slags blomser og legger under puta for å drømme om hvem vi får tel kjærest.

Noen sier det ska være ni slags blomster og at det er best om en er naken. Men det er itte helt enkelt for to gamle skabberakkels som Hanna og mei, midt på i lyse Sankthansnatta i tettbygd strøk. Itte er'e lett å finne sju manns åker og sju manns eng heller, her i Bærom hvor det er så mye golfbaner og slikt. Og så må'n itte si ett kløyva ord mens en driver på og plukker, og det er vanskeligst å få tel. Så vi har itte drømt stort, hverken Hanna eller je, enda så mange Sankthannetter vi har sovet med blomster under puta.  

Men så bruker vi spørre prestekragen om råd. Prestekragen, den ser ut som presten i 1814, en smørblid rund prestemann med pipekrage rundt halsen. Den er flink tel å spå. Det er nok derfor den har så mange navn: prestgull, prestgras, kragablom, kappelan, herr'mannstopp, hatteblom og slåtteblom.

Vi bruker helst denne regla, Hanna og je: Prest, prost, enkemann, gardmann, fattigmann, fant. Og så drar vi av ett og ett blomsterblad og ser hva det blir tel slutt.

Men det er andre regler også:
I år, neste år, en gang, aldri
Gift, ugift
Skal, skal ikke
Elser, elsker ikke
Skipper, styrmann, los, matros
Prest, prost, enkemann, ungkar, fattigmann, stakkar
Prest, prost, fattigmann, rakker, stakker



Bilde: St. Hansaften paa Landet, Knud Bergslien, 1885. Prestekragen: Carl Axel Magnus Lindeman, Bilder ur Nordens Flora. Wikipedia.

torsdag 19. juni 2014

Skoler i Bærum: Snarøya skole, brua ved Hunnsunn og Kølles rettskrivning

File:Kort Beskrivelse over Snarøen.djvuFor to hundre år siden var Snarøya en øy. Hele øya tilhørte Snarøen hovedgård. Den ble ryddet i middelalderen.

I 1801 bodde det 20 mennesker der, blant annet Xtian Kølle, husbonde og hans døtre Catharine Hermine, Helene og Ambrolia. På en av husmannsplassene bodde fiskeren og Clemmet Olsen med kone og fem unger.
Navnet Snarøya kan komme av at øya var full av snar, av busker, kratt og småskog.

Eller kanskje fordi den offisielle isveien fra Slependen til Christiania om vinteren tok en snarvei over øya? Det skrev ihvertfall Christian Kølle i boken sin Kort beskrivelse over Snarøen - en liden Gaard ved Christiania fra 1792. Christian Kølle var prest, men fordi han ikke fikk noen prestestilling ble bonde på Snarøen isteden. Der drev han også pensjonatskole for gutter fra rike familier i Christiania, til 1803. Sognepresten i Asker og Bærum i 1814, Jacob Neumann, hadde vært elever ved skolemester Kølles "Institut". Skolen var ikke noen "almueskole" for vanlige folk, så ungene til Clemet fisker gikk på omgangsskole på gårdene på Ostøen, Fornebo og Lille Oxenøen.


Skolen til Kølle hadde en "eremitiske Beliggenhed": Rundt 1800 var Snarøya langt fra byen og langt utpå landet. Heldigvis kunne man kjøre makelig dit med karosse, skriver Kølle. I boken forteller han om gården, og i et "Anheng" forteller han for eksempel om At lave Kaffe av Poteter, At ødelægge Væggelus, At ødelægge Mus i Laderne og At koge Sirup av Gule-Rødder. 

Tegningen av Snarøen Hovedgård er laget av Kølles datter Catharine Hermine. Hun var Norges første kvinnelige fotturist. Blant annet gikk hun frem og tilbake til Italia to ganger, siste gangen var hun 69 år! Ofte vandret hun alene og med "upassende reiseantrekk": med skjørtekanten midt på leggen, tykke fettlærstøvler, hatt, paraply og en reisepose på armen med pistol oppi, i tilfelle Frøken Kølle ble overfalt av sinte hunder.

Christian Kølles bok om Snarøen er ikke så lett å lese. Den er trykket med gotiske bokstaver som man gjorde for to hundre år siden. Dessuten mente Kølle at man skulle skrive ortofonisk - sånn som man snakket, og at hver lyd skulle ha sin egen bokstav - for eksempel skrev han ⱥ istedenfor aa (som vi skriver å) og når o ble uttalt som å: som = sⱥm, komme = kⱥmme.  Han skrev også en "Kort Avhandling om den Danske Skriverigtighed til nøyere Overveyelse" og "Ær dæt Fårnuftigt at have Religion? åk vilken av såmange ær dæn Fårnuftigste?" Bøkene til Kølle forteller oss mye om hvordan "de fine" skrev og snakket for rundt 200 år siden og om gårdsdrift på en liten øy.

I 1814 var det bro mellom Snarøya og Fornebu. Hundsund var et vanskelig og "hundsk" sund å seile gjennom, grunt og svingete og fullt av sjøgress, og man kunne bare seile gjennom når det var høyvann. Før Hundsund ble fylt igjen rundt 1830 skjedde det merkelige ting på den broa!

Hunnesunn-brua, fra Bærum
Ei mils vei fra by’n ligger ei lita øy som hetter Jeita. Når du ror forbi Jeita, og inn gjønnom ei smal bukt som kalles Kjilen, kommer du tel Hunnesunn. Nå er det landfast der, og Snarøya er itte no’n øy lenger. Men før i ti’a gjekk sjøen over ved Hunnesunn, og det var ei bru over sundet, og den brua kalles Hunnesunnbrua. Var’e et bå’n eller om det var en vaksen au som var bytta om eller som hadde væri lrenge sjuk, så skulle et par kvinnfølk møte ’inann på den brua tre torsdagskvelder etter’nann. Å så sku dom ta den sjuke og bære’n tre gonger rundt brua. Så blei’n enten bra igjen, eller så døde’n straks etter. Men ingen måtte si så mye som et ord til’nann mens dom bar. 

Mot svekk, fra Bærum
For at hindre at barn fik "svekk", skulde en passe paa, især saalenge de var udøpte, at de hadde sølv paa sig; enten som spænde paa kappen eller en sølvmynt indsydd i listen, eller sølv fæsteet paa anden maate. 


Fil:Norske folke- og huldre-eventyr - En signekjærring 3.jpgOm svekk, fra Verdal 
Det var ein barnesjukdom som dei kalla svekk. Det var tri slags svekk: Livsvekk — då skulde den sjuke bli frisk atter, liksvekk — då døydde han, jordsvekk — då vart han sjuk all si tid.
Med kyrkjebly kunde dei sjå etter kva slag svekk barnet hadde. Folk som forstod seg på det, smelta kyrkjebly og rende det ned i ei skål med vatn som dei heldt tett over den sjuke.
Av dei formene som blyet fekk når det storkna i vatnet, kunde so dei kunnige sjå kva slags svekk det var.

Fra En signekjerring, P. Chr. Asbjørnsen 
Jeg maner for Svig, og jeg maner for Svek;
jeg maner den bort, og jeg maner den væk;
jeg maner den ud, og jeg maner den ind;
jeg maner i Veir, og jeg maner i Vind;
jeg maner i Syd, og jeg maner i Øst;
jeg maner i Nord, og jeg maner i Vest;
jeg maner i Jord, og jeg maner i Vand;
jeg maner i Bjerg, og jeg maner i Sand;
jeg maner den ned i en Olderod;
jeg maner den ind i en Folefod;
jeg maner den ind i Helvedes Brand;
jeg maner i nordenrindendes Vand;
der skal den æde, og der skal den tære;
til Meen for Barnet skal den inte være.

Resten av eventyret om Signekjerringa finner du her. Der står det også om svekk. Svekk var det samme som engelsk syke eller rakitt, en barnesykdom som gjør skjelettet mykt og svakt. Nå for tiden vet vi at du kan få svekk av mangel på D-vitaminer. I 1814 visste ikke folk om vitaminer. Da trodde de svekk var noe som vonde makter kunne kaste på barn før dåpen.

Den vanligste "behandlingen" var støyping - å helle smeltet bly eller tinn gjennom et stoppenålshull i en flatbrødleiv ned i et kar med nordrennende vann. Blyet størknet i figurer som viste årsaken til sykdommen, og fresingen i vannet kunne gjøre ungen frisk. Du kunne også smøyge ungen ved å dra den gjennom en trang åpning, enten i jorda, under en rot eller gjennom et hult tre, og lese trolldomsformler. Tenk så enkelt det hadde vært om folk hadde visst om D-vitaminer i 1814!


Fil:Signekjerring.jpg

So, ro liten Tull! fra Bærum, Jørgen Moe
So, ro liten Tull!
Gud gje vi hadde Stua fuld,
Liua aa Laaven,
Smiua aa Kaaven.
Aa en liden Ring midt utpaa Garen. 




Bilder: Kort Beskrivelse over Snarøen, wikipedia. Snarøen hovedgård - Catharine Kølle, Bærum bibliotek. Kølles Å - wikipedia. En signekjerring - Hans Gude, 1879 og Adolph Tidemand, 1857, begge wikipedia.

tirsdag 17. juni 2014

På tur på Bæromsværket med fjerdeklasse fra Gullhaug

Bærums VerkFor en fin dag vi hadde i går: Omvisning på Verket med alle fjerdeklassingene fra Gullhaug! Det var kong Christian IV som fikk bygget Bærums Verk 1610 fordi det ble funnet jernmalm i Eineåsen, ikke langt fra skolen. I 1640 fikk han bygget Værtshuset for at verksarbeiderne kunne få seg en dram hver dag som en del av lønna. I 1740 fikk Madam Anna Krefting bygget vekterbolig.


Når Vekteren kom med "morgenstjernen" ble det ro og orden på Verket. Hver time sang han vektervers og passet tiden:

Nu Vægteren hør ! 
Klokken er slagen tre !        
skrider natten sorte 
og Dagen stunder til.
Gud lad dem bli borte. 
Som os bedrøve vil !          
Vor Klokke er slagen tre.
Fader from til Hjelp od kom, 
Din Naade os betee ! 
Vinden er Sønden, 
Halleluja, lover nu Herren !


Det mest hemmelige stedet på Verket er Masovnsringen, toppen av den store ovnen hvor jernet ble smeltet - akkurat der hvor jernmalm og kull ble fyllt i ovnen. Det er rart å tenke på at all skogen rundt Gullhaug ble brent til køl og forsvant ned i masovnen. Her er det mer om kølbrenning og kølkjøring. 

Det er nesten ikke til å tro at det var over 1000 grader i den ovnen for at jernet skulle smelte og renne ut fra bunnen av ovnen - der hvor det er interiørbutikk nå til dags. Det er i det hele tatt stor forskjell fra den tiden da Verket var i drift, da vannhjulet knirket og surra rundt uti elva Lomma, med kraft til blåsebelgen som hvinte og pep og stangjernshammeren som dunka og slo, og flammer og gnistregn fra masovnen sto opp imot himmelen, og ulvene ulte på åsene rundt!


Det er rart å tenke på at Peder Anker og grev Wedel Jarlsberg har bodd i Hovedbygningen, og at Conrad Clausen måtte bygge seg en hvilestue ved siden av fordi fruen hans Kirsten ville ha så mange store fester. Det er rart at Verkseierne hadde så stort hus og arbeiderne hadde så små hus og så store familier - en familie bak hver dør og gjerne seks stykker i familien. Det er rart at Anna Krefting var sjef på Verket i over 50 år enda hun var dame, at hun fikk bygd opp Hovedbygningen etter storbrannen i 1762 og greide å jage svenskekongen karl den 12. ut av landet.

Det er rart å tenke på at ungene som bodde rundt Gullhaug gikk på skole på Verket, og at Verksskolen var den beste i landet! Det er rart å tenke på hva elevene lærte og i det hele tatt  hvordan skolen var i gamle dager! Og det er ganske rart å tenke på at St. Olav hoppet med hesten sin fra Kolsås og over til Eineåsen hvor du enda kan se merke etter hestehovene!

Takk for kjempehyggelig tur, Gullhaugelever! Vi ses til høsten. Da kommer vi to Søstrene på Værket på besøk til dere igjen med mer historie om Bærum og Bærums Verk i 1814!

Bilder: Bærums Verks logo - Masovnsbygningen. Vekter på Handelsstedet Bærums Verk gjennom mange år - Gunnar Gunn, Trondheims byleksikon/wikistrinda. Masovn på Bærums Verk ca 1790, malt av Christian August Lorentzen.

Brød av sten. Om kalkbrenning i Bærum - 3

Når kalksteinen brennes, skjer en kjemisk forandring: Kalsiumkarbonat går over til kalsiumoksid (CaO). Etter kjøling forandrer steinen seg og går over til å bli et hvitt pulver. Når kalken blandes ut med sand og tilsettes vann - altså leskes - størkner den og får en hard steinkonsistens igjen. Dette blir et sterkt bindemiddel for steiner og murstein (tegel).


Alt dette er vel og bra. Men det er lett å glemme kanskje det aller viktigste, og det var kraften til å gjennomføre arbeidet. Riktignok kunne bøndene i 1814 bruke krutt til å sprenge berget med når de skulle ha løs kalksteinen fra fjellet. Før kruttet kom var man avhengig av å dundre løs på fjellet med slegge og hammer for å få løs steinblokkene. Deretter måtte de slå løs på disse steinblokkene for å få passe store steiner. Det ble sagt at ingen stein måtte være større enn "en manns foldede hender" for å få plass i ovnen.


Og selv om man var så heldig å ha krutt i 1814, var det et stort arbeid å få til et borrehull i berget til kruttet. Da holdt en mann i en stang og en annen slo stanga slag for slag ned i berget. For hvert slag dreide den første mannen stanga litt rundt. Det var litt av et borr!

På 35 år (fra 1594) leverte bønder fra Bærum 76 560 tønner med kalk til Akershus. Den gården som leverte aller mest i disse årene var Nes gård, tett etterfulgt av Jong og Haslum, Hosle og Solberg. Og det var produksjon på nesten alle gårdene i Bærum, med unntak fra de fleste gårdene i Lommedalen. Mange steder i Bærum finner vi minner fra århundrer med kalkbrenning. På Gjettum kan du følge en egen kalksti som går mellom bakken over der hvor Kolsåsbanen kommer og helt til Dælivann. her er det mye å se og lære.


 Over 100 rester av kalkovner kan man finne i kommunen vår, men det har vært mange fler! På Hosle kan vi finne veier som minner om kalkbrenningen i området.


Flere steder i Bærum finner man husmannsplasser som heter "Ommen". Dette minner oss om menneskene før oss som har slitt og svettet ved kalkbruddene og kalkovnene i kampen for det daglige brød.

Bilder: 1) Hanna i Haugen ved kalkmuren på Asker museum. 2) Bilde av en manns foldede hender. 3) Skiltet hvor kalkstien begynner på Gjettum. 4) Veiskilt på Hosle. Alle er egne bilder.

mandag 16. juni 2014

Brød av sten. Om kalkbrenning i Bærum - 2

Bøndene trengte flere ting for å brenne kalk hjemme på gården. Først av alt trengte de en utendørs ovn hvor kalksteinen kunne smeltes. En slik ovn var ikke vanskelig å finne materiale til - den ble rett og slett bygget av stein.


Man brente fra et lite kammer inne i selve kalkovnen. Kalksteinen ble fylt på fra et hull på toppen av ovnen. Man stengte gjerne dette hullet mens kalken brant for lettere å regulere trekken inne i ovnen. Smelteovnen ble ofte bygget rett nedenfor en kalkåre i fjellet. Her laget man et brudd i fjellet for å bryte ut den verdifulle kalksteinen og bære eller rulle den rett ned til ovnen.


På den måten sparte man mye tung transport. Man trengte naturligvis masse slik kalkstein til smeltingen. Dette var heller ikke et stort problem for de fleste: Hadde du ikke kalkstein på gården din, kunne du få fatt i den på annet vis, Bærumsbøndene var flinke til å samarbeide. Den aller beste kalksteinen kunne inneholde over 90% med kalk!


Men den tredje tingen var den verste: Man måtte naturligvis ha mengdevis av ved til brenningen. Særlig når man tenker på at kalken krevde 700 - 800 graders varme for å smelte. Se om du kan forstå det som bonden på Bjørnegård skrev i 1661: "Haver en kalkovn til gards, samt berg. Haver allene skoug til gjerde og brende". Forstod du det? Det betyr at Bjørnegårdbonden hadde både kalkovn og kalkstein på gården. Men bare trær nok til å lage gjerde og å holde varmen i huset. Mon tro om noen kunne hjelpe ham med å få fatt i ved? Det spørs, for det ble mangel på trær i Bærum allerede på 1600-tallet. Man trengte jo ved både til å holde ilden gående i grua, til å bygge gjerder og hus. Dessuten gikk det med en mengde trær til saltkoking, kull(køl)brenning til Bærums Verk og nettopp kalkbrenning rundt om på gårdene. Derfor ble det ofte konflikt om trær i Bærum fram mot 1814.

Bilder: Kalkovnen på Ringi, Bærum kommune. Kalkbrudd fra kalkstien på Gjettum - eget. Kalkstein på Asker museum - eget. 

fredag 13. juni 2014

Skoler i Bærum: Jar skole på Jaer gård, og saga og mølla ved Fåd

Jar skole ligger på gamle Jar gård. Den ble ryddet en gang i jernalderen. Navnet kommer av jadarr, betyr kant, som jarekant på stoff, fordi gården lå ved elva Fåd, på grensen mellom Bergheim og Aker. Nå heter elva Lysakerelva og Bergheim heter Bærum. I 1814 ble Jar skrevet Jaer.

 Det viktigste på Jargården var den store Jarfossen. Hvis du hadde foss på gården, kunne du få malt kornet ditt og du kunne male korn for gårder som ikke hadde foss. På Jar var det kvern som malte korn for Bærumsgårdene helt fra 1600-tallet og senere en stor mølle. Sag var det fra rundt 1550.

I 1814 var Jar en del av Peder Ankers store eiendom. Da var det bygget en stor mølle med to etasjer, ti par kvernsteiner og seks vannhjul som dro dem rundt. Det var to dammer og en 200 meter lang vannrenne som førte vannet til vannhjulene, det var sagbruk og vannhjul til sagene. Enda kan man se rester etter driften, like ved skolen.

Kvernvise, fra Lillestrøm 
Der elva går striest og stryker forbi så kjapp. 
Der maler ei kvern, du kan høre den si ”Klipp, klapp” 
Se elva drar kvernhjulet rundt uten stans, 
og hjulet drar steinen, det går som en dans. 
Klipp klapp, klipp klapp, klipp klapp. 

Og bonden han kommer med sekken på rygg så rapp. 
Nå skal han ha malt både havre og bygg, Klipp klapp. 
Og bonden får mjøl, baker brød og er glad. 
Han tenker med takk på den kverna som sa: 
Klipp klapp, klipp klapp, klipp klapp.





Til Jar gård hørte flere husmannsplasser - Storenga, Lillenga, Asplund, Bakken, Sletta, Gata og Håkinstua.  Der bodde folk som jobbet på mølla og på sagbruket. I 1801 bodde det  til sammen 70 mennesker på Jar. Syv av dem var sasugmæstre. Det var også en jeger og en skomaker.
På Storengen bodde byggmester Holm Halvorsen som reiste rundt og bygget broer. Han var også forpakter på møllen. På Malurtåsen - Maluktåsen - som Bærumsfolk kalte den - var det tre familier som arbeidet på mølla og sagen. Malurtåsen har navn fra malurtplanten som ble brukt som krydder i brennevin og medisin for magen. Og mot møll - malurt betyr møllurt.

I fossen bodde Fossegrimen. Grimen ble han også kalt. Han var i slekt med nøkk og vasstroll og holdt særlig til ved kverner og møller. Fossegrimen var en framifrå spillemann som kunne få fram alle naturens lyder på fela si. Hvis du kastet et fenalår eller en feit skinke i fossen kunne det hende han lærte deg å spille. Jo fetere kjøtt det var på låret, desto bedre spillemann ble du. Var kjøttet magert, lærte du kanskje bare å stemme fela. Da sang det fra fossen: Jeg skal lære deg stille, men ikke å slå, for du gav meg et bein det var ingenting på. Det er mange historier om fossegrimen. Og det ble sagt om både Ole Bull og mesterspillemannen Myllarguten at det hadde gått i lære hos fossegrimen. Myllarguten skulle visst ha gitt ham sjelen istedenfor et spekelår.

Ole Bull var på kvernhuset og lerde spela, fra Nesna i Nordland
Det var eingong ein gut, som heitte Ole Bull. Han vart sidan ein vidspurd spelemann, men frå førsten var han berre så måteleg. Men så ein dag tok han ein kjøtbog med og gjekk til kvernhuset og sette seg. Og det var ikkje verre med det, då midnattstimen slo, så kom det ein, som tok kjøtbogen. Og sidan var Ole Bull ein meister til å spela, han kunde spela på mest alt moglegt, same kva så fekk han mål i det.

Men så var det ein annan, som fekk høyra det hadde vorte ein slik meisterspelemann av Ole Bull, og så vilde han prøva han og. Han hadde ein kjøtbog med han og, men då det leid på, så vart han svang og så spika han kjøtet av bogen. Og då karen kom, som skulde gjeva honom spelekunsten, så fekk han berre beinknokane av bogen. Då sa den framande: Du som lett meg få berre bein skal lera å stille, men ikkje å slå. Og han vart heller ikkje nokon spelemann å rekne for, men han var framifrå flink til å stille felor.

File:Fossegrimen.jpg

Fra Solør i Hedemark
Halte-Gutten var Skrædder og den flinkeste Spillemand i Solør. Han lærte at spille under en Bækkekværn en St. Hansnat. Kameraten hans var med ham, da de gik did, og de gav sig begge til at klunke paa Felerne sine. Om en Stund fik de se en Mus komme trækkende opover Bakken med et digert Hølæs, og da blev Kameraten saa ræd, at han løb sin Vei.

Derimod holdt Halte-Gutten ud den hele Nat; han saa meget rart, men fortalte ingen, hvad det var. Tidlig om Morgenen kom han hjem, - saa vaad af Sved, som om han havde ligget i Bækken. Spille havde han lært til Gavns. Stod han udenfor et Hus og hørte en Melodi en eneste Gang, saa kunde han den med det. Da han døde, rørte Fingrene sig paa venstre Haand, længe efterat han var sluknet.

Fra Eidskog i Hedemark
Gamalt var det to brør som ville læra å spela. Og dei tok
med seg kvar si fele og kvar sitt fenalår og gjekk til Buåfallet,
for der heldt nykken til.

Den eine karen var så svolten og difor så gnog han tå fena-
låret sitt. Da karane kom til Buåfallet, så kasta dei saulåra uti.
Ikkje så lenge etter steig nykken opp tur vatnet. Og han gjekk
bort til karane og tok på fingrane deira. Og spelmenner vart
dei, men han som hadde ete tå kjøttlåret vart ikkje nåme nær
så god som broren sin.

Fossegrimen kunne skape seg om til mange slags skikkelser. En av dem var fossekallen, den som er blitt kåret til Norges nasjonalfugl. I gamle dager trodde folk at den hadde trolldomskraft. Fossekallpulver ble gitt som medisin til hester med vondt i magen, og i Valdres fikk kuene fossekallkjøtt og salt for at de skulle trives. Og om du hørte den skrike varslet det regn. 

Det er ikke rart at folk trodde den var en trollfugl. For fossekallen kan overvintre ved åpne fossestryk 1000 meter over havet og i Finnmark i −40 °C og har reir midt i fossespruten. Den spiser vanninstekter, larver, krepsdyr, småfisk, snegler og vannplanter, enda den er av spurveslekt. Den kan svømme på vannet enda føttene ikke har svømmehud. Under vann svømmer den med vingene og kan dykke i et minutt av gangen.  

Fossekallen er så stor som en stær. Den fins over hele landet og har rundt 70 dialektnavn, som elvekonge, vannstær, straumhest, tussefugl, vannstær, elvekall, kvernkall og elveprest. Navnet fossekall ble første gang brukt på trykk i 1715. 

Steder å gå hvor folk gikk i 1814: Langs Lysakerelva til Fossum og Bogstad og til Fåbro og til Lysaker. Jar gård og Malurtåsen.

Bilder: Jarfossen - Bærum kommune. Kunstner: Grosch, Heinrich August, Foss og sagbruk, kanskje rundt 1814. Malurt - Carl Axel Magnus Lindemann, Bilder ur nordens Flora. Fossegrimen - Th. Kittelsen 1887. Fossekallen - Carl Friedrich Deiker Wasserschwätzer, 1813.

tirsdag 10. juni 2014

Skoler i Bærum: Grav skole på Graffgården og setra på Gravsvollen

Grav skole har navnet sitt etter Grav gård, ble ryddet en gang i jernalderen og tidligere skrevet Graff. Navnet kan komme av at gården lå i en fordypning i landskapet. Gården ligger der nå også, med hovedbygning og drengestue fra 1805 og stabbur fra 1661. Nå er det Steinerskolen som holder til på tunet.

I 1801 bodde det i alt 30 mennesker på Grav. I drengerstuen bodde nok tjenestedrengen Jørgen på 14 år og Anne, tjenestepige på 13 år.
Til gården hørte fire husmannsplasser uten jord. En av dem var Malerstua. Der bodde Hans Erichsen, krøbling og mahler. 
En annen husmannsplass var Eikeli hvor Eikeli skole ligger. Og så var det skredder Peder Andresen som forpaktet en plass med jord. Der bodde spinnersken Giertrud Finbosdatter til huse. Gravgården var dragonkvarter og hadde kalkovn innunder Liomåsen. Den het egentlig Limovnåsen som betyr kalkovnåsen. I Hagabråten er det rester etter kalkbrudd.

I 1826 var det 4 hester, 17 kuer og 20 sauer på Grav. Akkurat nå for for 200 år siden hadde de nok dratt til setra på Gravsvollen, for i Bærum dro folk til seters i begynnelsen av juni, etter Skoklefallsdagen 3. juni på primstaven. På setra ble de til slutten av september. Men etter Mikkelsmess 29. september var det ikke trygt for folk på setra, for da flyttet huldrefolket inn i størhuset. Da var det blitt så kaldt å springe barbeint i skauen at gjeterungene måtte tråkke oppi nylagde kuruker eller stikke beina innunder når kua tissa for å få litt varme i tærne sine.

Fil:Theodor Kittelsen Huldra forsvant.jpg

Når seterkjerringa kom til setrers om sommeren måtte hun banke pent på døra og spørre om å få flytte inn igjen, i tilfelle "det andre folket" ikke hadde fått flyttet ut enda. Det var viktig å ta hensyn til naboen under jorda. Når det skulle kastes ut vaskevann måtte en varsku, så de underjordiske ikke fikk hele vassbøtta rett i hodet. Og om kvelden måtte det være ro og kveldsvart for folk og fe, og for huldra og tussefolket, de som kommer fram i tussmørket.

For 200 år siden var mye å passe seg for i gjeterskauen for en liten gjeterunge. Det var både ulv og bjønn, hulder, tusser og troll å passe seg for. Til vern for flokken kunne du si fram klumsebønner mot ulv og bjønn. "Jomfru Maria reste te skogjen mæ ni hengde nyklar aa læste inn alle klodyri i skogjen, ulvetonn, bjønn aa gram, bar ikkje buboden den goe" sa folk i Seljord når kyra skulle roe seg for kvelden. Du kunne også korse både kuer, melkestell og redskap, sånn som folk gjorde i Bærum.


"Aa korse",  fra Bærum, Tryggve T. Johnsrud
Naar buskapen blev sluppet ut om vaaren, maatt alle dyr korses, helst bruktes tjærekors. "Haugfolket" hadde da ingen magt over dem.  Naar sopelimene blev laget til jul, skulde der skjæres tre snitt tvers over et ris oppe ved skaftet; dette skulde tyde kors, og var for at hindre trollkjærringerne at bruke dem til reisen julekvelden. Ved høitiderne korsede også stald-, fjøs-, grisehus-, sauehus- og stabbursdøren, ja også spiltaug og baasen. Slike kors er synbare ennu, da skikken var i fuld bruk ned i 1860-70-aarene. 

Du kunne røyke kyra med trolldomsvekster. Fant du marihånd og turt var både du og buskapen trygge for "ulera" som bæringene kalte huldra, tussekallen og underjordiske. Marihånd var god mot det meste: tuberkulose og sår, utslett og tannverk, hoste og vondt i halsen, dårlig fordøyelse og øyensykdommer. Særlig var den god for fruktbarhet og om du ville finne deg en kjærest. La du roten i senga mellom ektefeller som kranglet, ble de raskt venner igjen. Om "Berhe Tuppenhaugs undersalve" skriver P. Chr. Asbjørnsen: "Det var et Dekokt paa Vievang, Marihand, Tysbast og Flaurogn ... og saa en Blomst som bær Blømme og er synlig en Dag ved St. Hans Tid."

Turt var mat for både folk og fe. Kuene måtte ikke spise for mye av den, for da ble det usmak på  melka. Men som grisefor var den fin, og for bamsefar. Han eter turt om våren når han kommer ut av hiet. Både stilken og bladene var mat for folk. Den kunne kokes og brukes istedenfor potet. Gjeterungene spiste turt som godteri. Vill rabarbra blir den også kalt.

Viervand og mariahand, folketone fra Telemark
Viervand og Mariahand og Turte oppunde lio, 
det ska du røykje kyri di med, fe vonde vette å fri ho.
Viervand og mariahand og ommund-Lauvet det goe
Det ska du du gje te kyri di, Så ska ho mokke froe

Viervand og Mariahand og Turte uponde'lio 
Det sko du røykje kyri di mæ fe vonde vette og fri ho 
Viervand og Mariahand og ommund-Lauvet det gode
Det sko du røykje kyri di mæ so sko ho mokke fro'e

Du kan høre den her. Ommund-lauv eller amonlauv kalles også firblad, halsbyllbær, vegglusbær, ormebær, vargbær, grisebær og giftbær. Den var en kraftig trolldomsurt som kunne brukes til mye: somsom vaskemiddel, til plantefarging, mot veggelus og utøy, sykdom, verk og pest, til ulvejakt og for kjærligheta. Giftbær er kanskje det beste navnet, for lille blå bæret i midten av bladene er fryktelig giftig. Den ble også kalt trollbær, trollurt, trollgras og tussegras og beskyttet mot tusser og trollpakk, underjordiske og allslags styggedom. Vierbark ble brukt mot hodepine og andre vondter. Barken inneholder salicylsyre - oppkalt etter det latinske navnet på vieren - salix.

 Fil:Huldra-Theodor Kittelsen.jpg

"Esle att et le'"  fra Bærum etter Nils Sætheren
De' var mye fisk i Østernvannet engong, men han ville itte "bite", og det skulle komma a’ at huldra fiska der. En mann tok da engong ei kørj me' vigd jol fra kjørrrgaar’n på Haslom og ville strø rundt vanne' saa Huldra itte skulle komma ne’ te’. Best som’n gikk slik aa strødde, aa nesten var kommen rundt vanne', saa sto’ med ett huldra frammefør’n aa saa sa a’: ”esle att et le’, saa ska’ vi faa fisk baade du og je’.” Mannen gjole som a’ sa, han lot vera igjen ett støkke a’ stranna som’n itte strødde jol’ på. Aa fra den da’n fekk’n saa m ye fisk i Østernvannet som han hadde bruk for. 

"Lik framme og lik bak", fra Bærum etter Nils Sæteren
For omkring hundre aar se'a gikk det ei lita jente og ei eldre kone framom "Huldreberget" oppe ve Østernvannet. Der møtte dom ei hulder som bar paa et fange med høi. Med det samma hu gikk forbi dom sa'a "lik framme og lik bak." Jenta og kona snudde sei for å se etter'a, men da var'a søkk borte.

Steder å gå hvor folk gikk i 1814:  Tunet på Grav gård, Ankerveien mellom Bogstad og Bærums Verk, Liomåsen hvor kalkovnen lå og kalkbruddene i Hagabråten, og seterveien til Gravsvollen, Østernvannet og Huldrebrget.

Bilder: Hovedbygningen og drengestuen på Grav - egne. Huldra forsvant - Th. Kittelsen, wikipedia. Melkesil fra Hordaland, digitalt.museum. Marihånd - C. A. M. Lindemann, Bilder ur nordens Flora. Huldra - Th. Kittelsen 1892.

torsdag 5. juni 2014

Skoler i Bærum: Tanum skole, ved Tønnomkjærka og steinen som synger

Tanumnavnet kommer av tun og heimr, Túnheimr, gården med gjerde rundt. med inngjerdet jord. Tanumgården er gammel, det er funnet ting i jorda fra steinalderen. I 1814 sa folk Tønnom. Da var gården delt i Søndre og Nordre Tanum med tre plasser, Tanumbråten, Lagerud og Holstkleiva - eller Jonasberget hvor skolen ligger. I 1801 bodde det 34 mennesker på Tanum, blant annet Birte Jansdatter, enke og Lægds lem på 73 år og Lars Halsteensen på 28 år som var Tjeneste dreng, Soldat og skræder. Tanumgårdene setret på Tanumvollen.



Ved kirken er det flere gravhauger fra eldre jernalder. Fire av dem er store, så Tanum var nok et politisk maktsenter og et sted hvor folk dyrket gamle guder i jernalder og vikingtid. Det er nok derfor kirken ble bygget akkurat der den ligger og viet til Jomfru Maria 9. mars en gang tidlig på 1100-tallet.

Sagnet om Tanum kirke, fra Bærum
Egentlig skulle kirken vært på ”Kirkehaugen” på Vøyen. Her var det tidligere en stor rund haug. En del byggematerialer var alt kjørt på plass, men en natt ble de flyttet opp til der hvor gården Kirkerud ligger nå. Heller ikke der skulle kirken ligge, for en natt senere ble materialene ført opp til Tanum, og der ble kirken bygget. Maktene greide ikke å bli enige om kirken skulle ligge nord-sør eller øst-vest. Derfor blir av og til hele kirken løftet rett opp i lufta og snudd nord-syd – og satt på plass igjen som den er nå. Det er spådd at kirken skal rase sammen og synke i jorda en første pinsedag, men hvilket år det skal skje vet ingen.  

I 1814 var det Peder Anker på Bogstad som eide Tanum kirke. Den var annekskirke for Vestre Bærum kirkesogn tilhørende Asker prestegjeld hvor Jacob Neumann var sogneprest. Til Tanum kom folk fra alle gårdene og plassene i Vestre Bærum, Bærums Verk og Lommedalen. Fra Bærums verk kom verkensfolket gående kølaveien over Belset, langs Lomma forbi Bryn, gjennom tunet på Wøien og over Kølabrua på Vøyenenga før de tok fatt på bakkene opp til kirken. Fra alle kanter kom folk, gående, fra Jaren og Butterud og Ringi, fra Sopelimkroken og over Tanumjordene, opp Haugskleiva og Tokerudkleiva, opp Åstadbakken og over Staversletta.

De fornemste satt i egne kirkebenker. Mannfolk på høyre og kvinner og barn på venstre side. Fattigfolk satt bak og hvor det falt seg. Etter gudstjenesten samlet folk seg på kjærkesletta for å å høre nyheter fra øverigheta. Her ekserserte dragonene. I 1810 fikk de uniformer av grått klede så de ikke skulle ses så godt i terrenget.
Her var det gapestokk og tremærr for avstraffelse av lokale bråkmakere og ulydige dragoner.

Her var det unger som løp og lekte, gråe hester på rad og rekke, kjerringer som sladra og ungdommer som fant seg kjærest. De fleste giftet seg innenfor kirkesognet, og bryllup var det beste og morsomste av alt. Brudesteinen, der bruden sto når hun skulle opp og ned fra hesten, ligger der enda. Hvis du hører godt etter kan du høre at det synger i den!
Steder å gå hvor folk gikk i 1814: Tanum kirke med kirkegården, kjærkesletta og Brudesteinen, styvinger, fereksla til Tanumvollen, Skustagata til Asker, kleiver, kirkeveier og kølaveien til Verket.

Fil:Adolph Tidemand - Ingeborg Andresdatter Gulsvik as Bride - Google Art Project.jpgBryllup i Bærum, Jacob Neumann, 1817-18
Aftenen før Brylluppet kommer gjerne Brudgommen, paa gammel nordisk Viis, i Brudehuset. De til Brylluppet innbudne Gjæster sende til samme Tid deres Tjenestepiger eller Døttre did med  Kurve, fulde af Brød, Hvedekager, eller endog Tærter og Sukkerbrød, samt Smør og flere Victualier, som Føræringer, der paa Bryllupsbordet den næste dag skal sættes frem og nydes. Disse Sendingspiger maa ved saadan Liilighed beværtes, og der bliver 
da gjerne samme Aften en foreløbende Lystighed i Brudehuset med Dands. Morgenen derpaa samles Gjæsterne, saa mange, som skal følge Brudeparret i Kirken, og efter en kort Beværtning gaaer Processionen for seg, enten til Hest eller i Kjærrer og Whisker, eller i Slæder med Bedemanden i Spidsen, efter ham de blæsende Musikantere, saa Brudeparret, og derefter Følget. 


Fil:Frich 1845 Bryllupsdragt i Jørgenfjord i Søndmoer.jpgBryllup i Bærum, Tryggve T. Johnsrud etter Martin Sørensen Haug
Et slikt ridende brudefølge har været et vakkert syn. Kvinderne med blomstrete skaut, lavspænde sko, brystsølv og anden blinkende stas. Mændene i rundtrøier med blanke knapper, spændesko og helst myke svarte hatter, men også meget brukt, røde eller brune pikkhuver. Til yderligere opfriskning saaes kan hænde en kakse med flosshat, hvite knæbukser, blaa strømper og spændesko, rød eller blaa vest, rød eller blaa snipkjole med sølv- eller forgyldtye knapper. Kvinderne hadde som regel kastesjal, ofte i de forskjelligste farver. 

For hver ret som ble baaret frem paa bordet i bryllupsgaarden blev der ogsaa skudt, og spilt en slaat. I almindelighet blev der serveret en 5-7 retter mat. Ofte hændte det at gjesterne hadde pistoler med og skjøt under bordet mens de spiste. 

Bilder: Salmebok fra Åbo fra 13/1400-tallet, wikipedia. Brudesteinen - eget.  Brud - Ingeborg Andresdatter Gulsvig, som Brud 21/6 49, Adolph Tidemann. Brudepar- Joachim Frich : «Bryllupsdragt i Jørgenfjord i Søndmoer» 1845, begge wikipedia.

onsdag 4. juni 2014

Skoler i Bærum: Montesorriskolen på Bæ'lleru, i Marcus Pløens store park

Det var kanskje Baldi som ryddet gården en gang i yngre jernalder, for Ballerud betyr Baldi sin rydningsgård. I 1814 sa folk Bæ'lleru. På Ballerud får du følelsen av å være på en gård, selv om husene ikke er de samme som for 200 år siden. I 1801 bodde det 11 mennesker på Ba'lleru: Det var Hans Jacob Sparre, 68 år, Huusbonde og Premier major ved agershuuske dragon regiment med kone, barn og barnebarn, en Tjeneste dreng og to Tjeneste piger. Majoren døde på Ballerud 1827, 97 år gammel, så han bodde nok på gården i 1814 også.


Rosa alba 'Suaveolens'. I 1814 var det stormannen Marcus Pløen som eide både Ballerud, Søndre Høvik - Hevik som folk sa - og en del av Nordre Høvik. Pløen var trelasthandler i Christiania og veldig rik. Han pleide å flytte ut på landet til Hevik om våren og bli boende til juletider i "Bærums første villa". Pløen fikk laget en stor romantisk park med inspirasjon fra England. På den tiden skulle parkene ligne på naturen, med stier som slynget seg gjennom landskapet mellom store trær og og busker i klynger og grønne plener, med dammer, kanaler og broer, fuglehus, lysthus og drivhus.

Fil:Aquilegia vulgaris.jpgI 1772 sendte Peder Anker en liste over på planter på Bogstad til Christopher Hammer på Melbostad i Oppland som ville skrive en "Afhandling om Botaniske Haver og Gevæxthuuser". På listen er det 70 stauder, blant annet 12 forskjellige slags roser. Og på Lunden på Næs Jernverk hos Jacob Aall var det 52 forskjellige slags liljer! Noen av de gamle plantene kan vi finne i grøfter og veikanter, for eksempel akeleie som ble dyrket i klosterhagene på 1100-tallet og brukt til medisin, også i 1814. En legedomsplante som fantes på Peder Ankers liste fra Bogstad er "Nøkleblom aurikel Biørnøre Primula auricula 30 sorter" og "Nøkleblom vaarens Primula veris 10 sorter".

Blomsten kalles også Marianøkleblom, Maria nøklebånd og jomfru Maria nøklebånd. Marianøkleblom kunne låse opp mors liv ved fødsler, de elskendes hjerter, porten til himmerik, berget med skatter og binde villdyrs kjeft. Den kunne brukes til mye: til mat, i gamle dager spiste ungene den som godteri, den kunne lege mange slags sykdommer og plager, og særlig kvinneplager, den kunne hjelpe ved fødsler og i kjærlighet, holde uønskede gjester unna, gi deg tilbake skjønnhet og tapt unggdom, finne skjulte skatter og spå om årveksten. Langt ut på 1800-tallet plukket unge menn i Sverige marianøklebånd og leste en bønn når de skulle på frierferd: "Snälla jungfru Maria med dina nycklar små upplås Annas hjärta då jag ikväll ska sta och fria." 

Marianøkleblom
Det var en gang jomfru Maria satt i himmelen og sydde. I fanget hadde hun gullnøklene til himmelens port. Men rett som det  var så kom det en fugl, snappet til seg de gyldne nøklene og svingte seg opp i luften med dem. Det  var en svale, for det er den som flyr høyest av alle småfuglene. Svalen mistet nøklene. Men der de falt vokste det opp et gyldent nøkleknippe. Noen sier det  var englene som hentet nøklene tilbake. Men det var nok heller lerka. For når lerka letter for å synge, da flyr den bratt oppover og rett til himmels, og jubler høyt i sky! Det lærte den da den ga Maria nøklene tilbake. 

Marianøkleblombønner
Jomfru Maria, lån meg nøklene dine så jeg kan åpne lendene mine og og føde mitt barn. - Snille Maria med dine nøkler små, lås opp hennes hjerte nå, i kveld skal jeg i friing gå. - Luk for Ulve Tand og Biørne Tand, for Trold Quinde og alle som mine Kreature skade kan. - Jomfru Maria lån meg lås og nøkler for ulv og ulvetann, bjørn og bjørnetann. - Ta nøklen fra Jomfru Marias bånd, så springer sterkeste lås fra din hånd!

Ingen har fått så mange blomster oppkalt etter seg som jomfru Maria. Noen navn har legender om jomfrua som vandret på jorden og hvordan blomstene hjalp henne - som Marikåpe, Jomfru Marias fingerbøl - blåklokke,  Jomfru Maris sokkebånd - strandrør og Jomfru Marias gullsko - tiriltunge.

Lotus corniculatusJomfru Marias gullsko
Sagnet sier at jomfru Maria en gang satt oppe i himmelen og så ned på jorden. Da hørte hun et lite barn som gråt så sårt der nede. Hun skyndte seg ned for å finne det vesle, ulykkelige barnet. Og så fort sprang jomfru Maria at hun mistet skoene sine på veien. Hun sprang barføtt videre uten å bry seg om at hun skar seg på stein og stubb og spisse torner. Hun sprang til hun fant det vesle barnet og fikk trøstet det. Men der fotsporene hennes stod igjen i jorda, der grodde det opp fullt av små, gule blomster. Hver blomst så ut som en liten sko, og det er de blomstene vi den dag i dag kaller Maria Gullsko.

Mange Mariablomster kunne lege sykdommer og hadde magisk kraft: Marihånd - jomfru Marias Gullrokk - kunne hjelpe i kjærlighet, gjøre så kua ga mye melk og verne mot trollskap og styggedom. Den lille bregnen Marinøkkel kunne åpne både himmelens og livets port, røper hemmeligheter og hvis du tok den i munnen og blåste i en lås, så sprang den opp! Marikåpe - jomfru Marias kåpeblomst - leget sår og alle slags kvinneproblemer med bladene. Vanndråpene ga vakker hud, leget dårlige øyne og kunne forvandle jern til gull! Gulmauren - jomfru Marias sengehalm - lukter sterkt og beskyttet fødende kvinner, den ble lagt i sengehalmen mot lopper, skrømt og trollpakk, og i vogga så ikke trollkjerringer skulle ta den nyfødte og legge igjen en bytting. Soldugg - jomfru Marias tåregress - har slimdråper på bladene som skulle hjelpe mot alt ondt og mot vortet og liktorner, Marimjelle var godt beitegras som ga mye melk og gult smør, og Marigress vernet mot trolldom. 

Jomfru Maria og svalen, Asbjørnsen og Moe
Det var en gang en vakker sommerdag jomfru Maria satt og sydde ute i det grønne. Hun hadde lagt gullsaksen og det røde silkenøstet ved siden av seg; men rett som hun tok etter det, så var det borte. Hun lette og hun lette, og hun spurte alle trær og alle dyr, både fugl og fisk, om noen av dem hadde tatt nøstet og saksen; men de sa nei alle sammen, de hadde hverken sett det eller rørt det. Med det samme kom svalen flyvende forbi og kvitret:

"Gutter og jenter, 
gutter og jenter 
sitter på låven, 
kysses og klappes - - 
Jeg satt og så på, 
ja satt og så på!"

"Det er du som har tatt saksen og nøstet!" sa jomfru Maria; "for ingen annen vimser omkring som du, både høyt og lavt, rundt hus og hjem, under sky og himmel, og i den grønne eng!"

"Jomfru Maria skylder meg, skylder meg 
for saksen og silkenøstet," sa svalen.

"Tok jeg dem, tok jeg dem? 
Det er løgn, er det! 
det er det!

Er det sant, 
vil jeg synke i sjø! 
Gi nøstet satt i bringen 
og saksen i enden 
på den som tok dem, tok dem!"

"Selv sa du dommen," sa jomfru Maria, "og som du ville, skal du få det. Både nøste og saks skal du bære til merke, og om vinteren skal du ligge på bunnen av sjøer og tjern. Men fordi du løgster meg, enda du selv både løy og stjal, skal du bygge i ufred under tak og røst, og aldri komme på grønn gren."

Fra den dag flyver svalen om med den røde flekken etter silkenøstet i strupen og med saksen til stjert. Om høsten tumler den seg omkring mellom folket som arbeider på åkeren, og skyter seg ofte like inn på dem, som den ville ta farvel før den ga seg på langreis. Men den tenker ikke på å fare sydover; den skal til bunns og legge seg i vinterdvale i myrer og tjern, som jomfru Maria sa, og det gjør den vel også, dersom det er sant det folk forteller, at de finner den i hele klumper på vassbunnen.

Men svalen vil ikke være ved annet enn at den reiser bort med de andre fuglene om høsten; og det første en hører den om våren synger den:

"Om høsten når jeg reiser, 
er alle husene fulle; 
om våren når jeg kommer igjen, 
er alle husene tomme, 
hvert ett, hvert ett, hvert ett! 
For kjerringene susler og skusler det bort 
i skvitter og skvatter og spinnelønn, 
i skvitt - skvett - skvatt!"

Bilder: Fra Ballerud - eget. Rosa alba 'Suaveolens', fra Pierre-Joseph Redoutés bok Les Roses, publisert mellom 1817-24, fra skog og landskap.  Akeleie - Carl Axel Magnus Lindemann, Bilder ur Nordens flora. Marianøkleblom  og Jomfru Marias gullsko - Jakob Sturm: "Deutschlands Flora in Abbildungen", 1796. Maria og svalen - Th. Kittelsen.