Veier i Bærum i 1814 - 3

Ankerveien
Ankerveien er oppkalt etter den mannen som fikk veien bygget, Peder Anker. Han bodde på Bogstad gods, var med på å lage Grunnloven på Eidsvoll og skal visst ha vært så snill at tiggere nesten alltid fikk med seg noen godbiter fra kjøkkenet på Bogstad.

I 1791, 23 år før 1814, kjøpte Peder Anker hele Bærums Verk. Det ble stor forandring både for Peder Anker selv og de som jobbet på Bærums verk. Noe av det viktigste var at Peder Anker eide mye av Nordmarka, så da ble det nok trær til å brenne køl for å smelte jernet på Bærums Verk.


Peder Anker trengte kort og godt en vei mellom eiendommene sine. Her skulle de frakte jernmalm og køl. Dermed bygget han vei mellom Bogstad, over Lysakerelva ved  Hammardammen til Fossum. Dermed er vi inne i Bærum.

 

Så kan vi gå Ankerveien forbi den tidligere Fossum skole og deretter forbi Fossum klubbhus, ned bakken ved Listua gård, så et stykke på kjøreveien mot Østernvann, men vi tar rett fram ved Nordby gård og er igjen inne på skogsvei. Her går vi forbi minnesmerkene ved Grini fra 2. verdenskrig. I dag heter fengselet, som tidligere het Grini, Ila fengsel- og forvaringsanstalt. Så fortsetter Ankerveien rett og fin på nordsiden av Grini golfbane, forbi Haga-gårdene helt til den kommer fram til Murenveien. Der hvor Ankerveien krysser Murenveien er det bygget opp en flott steinmur.

Den er bygget av slaver fra Akershus festning, altså fanger som satt i fengsel der. Noen fikk altså komme ut av de mørke fangehullene sine og gjøre nytte for seg.

Det sies at man kunne se slavene fra Akershus komme med hakker og spader over skuldrene og lenker rundt beina. Dessuten hadde buksebeina og overdel ulike farger sidelengs. Slik kunne man lett kjenne dem igjen og det ble vanskelig for dem å rømme. Men en riktig fin mur fikk de til! Takk! Vi kan se den i god behold over 200 etter den ble bygget!

Oppe i bakken ved muren finner vi et drikkekar for hester bygget som en fordypning i bakken med steiner rundt. Etter å ha gått opp hele bakken ved steinmuren, kommer vi snart inn på et nytt, langt veistykke som i dag går rett nord for gravlunden på Steinskogen. Denne delen av Ankerveien er fredet. Her kan vi gå og virkelig late som vi levde i 1814. Men straks må vi krysse Gamle Ringeriksvei. Her kommer bilene fort, så plutselig er vi ute av fantasien om gamle dager.

Ankerveien fortsetter over Steinsåsen på vestsiden av Steinsvannet. Nå begynner den å gå bratt nedover i retning Bærums Verk og Lommedalen. Ankerveien går så i en undergang under bilveien - og etter noen bratte nedoverbakker, ser vi de første husene på Bærums Verk.
Du kunne bygge veier, Peder Anker!

Bilder: Bogstad gård, malt av Elias Meyer rundt 1790. Ankerveien ved Fossum, fra AB-leksikon/Bærum bibliotek, ukjent fotograf, bildet er kolorert av Henning Kofoed, 1920.
Stortyven Ole Høyland med fangedrakt, tegning er antagelig fra 1836 fordi han ble skåret i hånden av et sabelhugg ved pågripelsen. Resten er egne bilder.

Sangen om Jens Vejmand

Det var hardt å være veiarbeider i gamle dager. I forbindelse med innlegget om veier i Bærum skriver Arne: "De to som sitter midt i veien har antaklig knust steinen de sitter på. All steinen til en slik vei ble knust med slegge og hammer. Det finnes en trist, dansk vise om en slik arbeider, Jens Vejmand."

Visen om den gamle steinhoggeren som som satt bak en skjerm i veigrøfta og hugget stein i nesten 30 år og som døde på post er virkelig trist. Teksten ble skrevet i 1905, men det var like tungt å hogge stein i 1814. Det er lett å glemme steinhoggerne som hogget all steinen til de fine nye brede flate veiene som Peder Anker har fått æren for. Som vi Søstrene bruker å si - det var vel itte mange spataka som 'n Peder Anker tok sjøl, men æra, den fikk'n. Her kan du lese om Jens Vejmand og her kan du høre visen. Tekst Jeppe Aakjær, melodi Carl Nilsen.

Hvem sidder der bag skærmen?

Hvem sidder der bag skærmen
med klude om sin hånd,
Med læderlap for øjet
og om sin sko et bånd?
Det er såmænd Jens Vejmand
der af sin sure nød
med ham´ren må forvandle
de hårde sten til brød.

Og vågner du en morgen
i allerførste gry
og hører ham´ren klinge
på ny, på ny, på ny -
det er såmænd Jens Vejmand
på sine gamle ben,
som hugger vilde gnister
af morgenvåde sten.

Og ager du til staden
bag bondens fede spand
og møder du en olding
hvis øje står i vand, -
det er såmænd Jens Vejmand
med halm om ben og knæ
der næppe véd at finde
mod frosten mer et læ.

Og vender du tilbage
i byger og i blæst
mens aftenstjernen skælver
af kulde i sydvest
og klinger hammerslaget
bag vognen ganske nær,
det er såmænd Jens Vejmand
som endnu sidder dér.

Så jævned han for andre
den vanskelige vej
men da det led mod julen
da sagde armen nej
det var såmænd Jens Vejmand
han tabte ham´ren brat
de bar ham over heden
en kold decembernat.

Der står på kirkegården
et gammelt, frønnet bræt;
det hælder slemt til siden
og malingen er slet.
Det er såmænd Jens Vejmands
hans liv var fuldt af sten
men på hans grav - i døden,
man gav ham aldrig én.

Bilde av vejmann der slår skærver er fra fynhistorie.dk, herfra.

Veier i Bærum i 1814 - 2

Gamle Ringeriksvei
Akkurat i den krappe svingen mellom Øvre og Nedre Stabekk finner vi et T-kryss. Krysset er altså ikke som et helt kryss med veier i fire retninger, men laget nettopp som en T. Dette krysset er spennende fordi her møtes nettopp Gamle Drammenvei og Gamle Ringeriksvei. Veien vestover går altså i retning Drammen. Og veien oppover mot Øvre Stabekk og Bekkestua går i retning Ringerike. Ringerike? Vet du hvor det er? Det er det store, vakre området omkring Tyrifjorden på andre siden av Sollihøgda fra Bærum.

Så hvorfor går det en vei i retning Ringerike helt fra Stabekk, forbi Stabekk skole, gjennom Bekkestua sentrum, forbi Haslum skole, forbi Øverland og Steinsåsen helt til Bærums verk?
Jo, i 1814 gikk alle som skulle reise vestover i landet vårt nettopp denne veien!
Og når de kom til Bærums Verk - hvor gikk de da videre?

Kongeveien over Krokskogen
Fra Bærums Verk og et stykke opp i Lommedalen svinger Kongeveien over Krokskogen brått vestover. Dette er en 15 kilometer lang vei som går mellom Johnsrud i Lommedalen gjennom Krokskogen og ned ei bratt kleiv, en bakke.

Denne kleiva var en skikkelig turistattraksjon i sin tid for det er utrolig vakkert der. Men for hestene som skulle nedover med den tunge lasten hjalp ikke den gode utsikten! Selv om menneskene gjorde sitt beste for å holde igjen den tunge vogna ned den bratte kleiva, hendte det rett som det var at hesten skled på bakenden ned hele kleiva. Stakkars hest! Den kunne bli helt hudløs og sår bak etter den ville ferden.

Men så endelig er man ved Tyrifjorden. Det er der hvor Sundvolden hotell ligger i dag. Kanskje du har sett dette hotellet? Herfra kunne alle vandre videre mot Bergen, Valdres, Hallingdal eller hvor det nå var de skulle. Omtrent halvparten av denne veien over Krokskogen ligger i Bærum kommune. Men inne på et sted som heter Langebru, går man over grensen til Hole kommune i Buskerud fylke.

I Krokskogen har det vært mye seterdrift og kølabrenning. Det har gått
lassevis med trekull - i Bærum sa man alltid trekøl - fra kølmilene
i Krokskogen til den grådige masovnen på Bærums Verk. Kanskje vet du at Asbjørnsen og Moe har skrevet et eventyr som heter "En sommernatt på Krokskogen"? Eventyret ble til fordi Peter Christen Abjørnsen hadde skolevei helt fra Christiania og til Norderhov på Ringerike. Litt av en skolevei for en 13-14 åring! En gang gikk Asbjørnsen seg vill i Krokskogen. Det var sannelig bra, for ellers hadde det kanskje ikke blitt noe eventyr om "En sommernatt på Krokskogen".

Det er ikke alle som vet at det står om en kølabrenner fra Bærum som het Tor Lerberg i et norsk folkeeventyr! Her kan du lese eventyret.

Så når vi nå kjører sykkel, buss eller bil opp og ned Gamle Ringeriksvei, ja da vet vi at dette var hovedveien mot Bergen og at mange mennesker og hester travet her også i 1814.

Bilder: Eget bilde av veiskiltet. Hesten i bakken tegnet Johannes Flintoe i 1845. Krokkleiva tegnet av Chr. Tønsberg i 1848. Gutten med øksa fra "En sommernatt på Krokskogen" tegnet Otto Sinding.

Veier i Bærum i 1814 - 1

Var det veier der du bor i 1814? Kan du se dem for deg? Hvem gikk langs dem? Var det hus der? Eller var det kanskje et jorde eller langt ute i ville skauen?

Klarer du å tenke deg veier uten asfalt? Lange veier uten biler, sykler, busser eller trikker? 

Men kanskje med fine stabbesteiner langs kanten. Jeg synes det er vanskelig, ja nesten umulig.

Folk gikk veldig mye. Vi vet at mange gikk i fra Lommedalen inn til Christiania (Oslo) for å selge sopp, bær og markblomster på torget. Folk gikk barbeint helt fra Lommedalen. Det var for ikke å slite ut skoene sine. Ofte bandt de skolissene sammen og bar skoene over nakken. Da de nærmet seg grensa, tok de på seg skoene igjen for å være fine i byen!

Ellers gikk folk stort sett til fots hver gang de skulle besøke hverandre, gå et ærend, gå til arbeid eller til kirke. De fleste gikk bare hver gang det var helt nødvendig. Først seinere ble det vanlig å  gå på tur bare for å kose seg eller trene. 

Vi vet at i middelalderen gikk mange pilegrimer gjennom Bærum. De kunne gå helt fra Oslo til Trondheim. Andre skulle gå over fjellet vestover til Bergen. Vi vet også at mange gikk med dyrene sine helt fra Valdres og Hallingdalen til Christiania. Da er det kanskje ikke så merkelig at ingen trengte å gå på treningsstudio ...

Vi skal se på tre veier i Bærum:

- Gamle Drammensvei

- Gamle Ringeriksvei med Kongeveien over Krokskogen

- Ankerveien

Alle disse veiene eksisterer i dag enten helt eller delvis. 

Gamle Drammensvei:

Helt fra det ble funnet sølv på Kongsberg på 1600-tallet, var det viktig for kongen å ha en "Kongevei" fra Kongsberg og inn til Christiania. En Kongevei skulle være bred og fast nok til at en hest kunne kjøre på den med full-lastet kjerre.


I riktig gamle dager kunne man derfor heller snakke om en "Kongsbergvei" enn om en Drammensvei. I dag er den veien som vi kaller for Drammensveien den samme som E-18, motorveien gjennom Bærum fra Lysaker til Slependen. Der farer vi avsted i bilene våre med minst to filer i hver retning.

Men du har kanskje sett flere veiskilt hvor det står "Gamle Drammensvei"? Det var denne som var hovedveien til Drammen. Gamle Drammensvei ble lagt lengre inn i landet enn dagens E-18 som for det meste går helt nære kysten. Folk før i tida syntes det var altfor vått så nære havet, vognene kunne jo bli sittende fast i gjørme og myr! Derfor kan du se rester av Gamle Drammenvei lengre inn i landet f.eks. ved Stabekk, Høvik, Blommenholm, Sandvika og Jong.

Ikke så langt fra Blommenholm skole står det en milesten i en hage i Gamle Drammensvei. Denne viste de veifarende at det var 1 mil igjen inn til Christiania.
Mange steder i landet kan vi finne milesteiner eller 1/2mils-steiner som viser at det er en hel eller halv mil igjen inn til nærmeste by. Eller som milesteinen ved Nesbru hvor det står at det er to mil inn til Christiania.

Bilder: Arbeidskarer ved vei med stabbestein, Sand i Suldal, Lars Gunnarson Aas, fra Digitalt Museum. De andre har jeg tatt. 

Nes Bru 2 mile fra Christiania

I dag har vi vært sammen med førsteklassinger fra Nesøya,
Mellom-Nes og Steinerskolen i Asker. Nesøya og Mellom-Nes har navn etter den gamle Nesgården. På Nes er det funnet saker og ting både fra både steinalderen, bronsealderen og vikingtiden, så der har det bodd folk lenge!

Siden vi var på Askertur dro vi like godt nedom Nesbru og den gamle Nes Bru, der hvor Drammensveien - den gamle Kongeveien mellom Oslo og Drammen - gikk over Neselva i gamle dager.

Det har vært bru på Nes fra 1600-tallet. Den som ligger der nå ble bygget i 1800, akkurat 14 år før Grunnloven. Langs kanten av brua er det stabbesteiner så folk ikke skal falle i vannet. Ved siden av brua er det en milestein. Den viser at du er akkurat 2 mil fra Christiania, eller Oslo, og 1 mil fra milesteinen på Blommenholm. Her ser du brua og milesteinen med "2 MILE FRA CHRISTIANIA", Den norske løve og et posthorn, sånn som postrytterne brukte når de kom ridende med posten mellom Christiania og Drammen og videre til Stavanger.