10.april 1814, dagen det starta

Je er blitt fortalt at det var på dags dato - den 10. april - at alle deltagerne i Eidsvollforsamlinga hadde kommet seg fram fra Norges kriker og kroker, fra daler og fjellsider, til der alt skulle gå for seg. For en dag! Endelig var de kommet fram til Carsten Ankers hovedhus på Eidsvoll jernverk. For de fleste hadde sjølve reisa vært noe de kom til å huske hele livet sitt. Byborgere fra Bergen blei forskrekka over alt de kunne se på reisa: "Fattigdommen og skitten, de mange små, halvnakne barna og en mengde løse griser og hunder som fantes mang steder, overrasket oss meget, så vi ønsket bare å komme oss derfra hurtigst mulig", skreiv en grosserer Meltzer i dagboka si. Men ofte hadde de spist middager og hygget seg hos andre familier mens de var på reisefot. Hør bare hva sorenskriver Koren skreiv: "... her forblev jeg en Times Tid,  nød Kaffe, The og skjøn Musik på Klavereet af Madamen Bøyesen." Han koste seg nok fælt, han Koren.

Prins Christian Frederik - som planla å bli kongen i landet - tok i mot hver og en uttafor kjerka på Eidsvoll. Det var 1. påskedag, og aldri har vel stemninga vært større enn akkurat på denne påskedagen i kjerka på Eidsvoll?

Men, det gikk fort mot kvelden, og alle trengte et sted å bo. Det var rittmester Iver Elieson som sørga for at alle fikk seg et godt husvære. Det var sikkert veldig slitsomt å være Iver i disse dagene. Stort sett var gjestene fornøyde med rom og mat og vertskap: "Begge vare venlige, godmodige og for sine Gjæster omhyggelige Bønderfolk" skreiv Jacob Aall i dagboka si. Jacob Aall var eier av jernverket på Nes ved Tvedestrand. Men det hendte også at gjestene var misfornøyde. Frokostgrauten var for tynn eller flesket for harskt. For mange var det altfor lang vei fra der de bodde til Eidsvollsbygninga. For noen kunne det bli opptil seks timer tilsammen begge veier. Dessuten var det veldig strabasiøst å komma seg over elva Vorma med hest og vogn. Neida. Da klaga de te´n Iver om at de ville bo et bedre sted!

Peder Anker i fra Bogstad og svigersønnen, han grev Herman Wedel Jarlsberg, hadde med seg tjenere til Eidsvoll. Peder Anker - eieren av Bærums jernverk på denne tida - hadde ikke bare med den svenske tjeneren sin, men også sin egen konjakk. Så snill og grei som han Peder Anker kunne værra, blei det nok mer populært med det siste! På en gård som het "Smedbakken" bodde folk som  holdt med det som blei kalt "Svenskepartiet", så "Smedbakken" ble fort til "Svenskebakken" på folkemunne.

Matros Even Thorsen fra Arendal var valgt som "vor kamerat" blandt sjøfolka rundt Arendal. På tross av at Even verken kunne lese eller skrive, klarte han seg godt i diskusjonene på Eidsvoll, særlig da de diskuterte verneplika i landet. Even hadde plukka opp litt av hvert han, da´n var fange på et engelsk krigsskip. Snakke engelsk kunne han også. Det var kanskje slik det måtte bli at Even bodde sammen med Thomas Konow, fra Bergen, den yngste av alle som var med, bare 17 år gammal.

Det var Eidsvollsbønda som skulle bringe gjestene sine til og fra Eidsvollsbygningen hver dag. Når diskusjonene varte lenge, sto de og hestene og venta ute på gårdsplassen. Det var mye å gjøre for bønda omkring, men de fikk jo fulgt med på all moroa au. Og heldigvis var det slik at alle skulle ete bare frokost og kveldsmat der de sov. Ellers så åt de sammen i Eidsvollbygninga. Og han Iver sørga for at det kom mat rundt om på de gårda som trengte ekstra forsyninger.
Fra nå av var det et salig liv og røre i alle husa rundt den hvite trebygninga til Carsten Anker på Eidsvoll jernverk.

Bilder: Eidsvoll kirke, herfra og Casten Anker fra wikipedia.

Veier i Bærum i 1814 - 3

Ankerveien
Ankerveien er oppkalt etter den mannen som fikk veien bygget, Peder Anker. Han bodde på Bogstad gods, var med på å lage Grunnloven på Eidsvoll og skal visst ha vært så snill at tiggere nesten alltid fikk med seg noen godbiter fra kjøkkenet på Bogstad.

I 1791, 23 år før 1814, kjøpte Peder Anker hele Bærums Verk. Det ble stor forandring både for Peder Anker selv og de som jobbet på Bærums verk. Noe av det viktigste var at Peder Anker eide mye av Nordmarka, så da ble det nok trær til å brenne køl for å smelte jernet på Bærums Verk.


Peder Anker trengte kort og godt en vei mellom eiendommene sine. Her skulle de frakte jernmalm og køl. Dermed bygget han vei mellom Bogstad, over Lysakerelva ved  Hammardammen til Fossum. Dermed er vi inne i Bærum.

 

Så kan vi gå Ankerveien forbi den tidligere Fossum skole og deretter forbi Fossum klubbhus, ned bakken ved Listua gård, så et stykke på kjøreveien mot Østernvann, men vi tar rett fram ved Nordby gård og er igjen inne på skogsvei. Her går vi forbi minnesmerkene ved Grini fra 2. verdenskrig. I dag heter fengselet, som tidligere het Grini, Ila fengsel- og forvaringsanstalt. Så fortsetter Ankerveien rett og fin på nordsiden av Grini golfbane, forbi Haga-gårdene helt til den kommer fram til Murenveien. Der hvor Ankerveien krysser Murenveien er det bygget opp en flott steinmur.

Den er bygget av slaver fra Akershus festning, altså fanger som satt i fengsel der. Noen fikk altså komme ut av de mørke fangehullene sine og gjøre nytte for seg.

Det sies at man kunne se slavene fra Akershus komme med hakker og spader over skuldrene og lenker rundt beina. Dessuten hadde buksebeina og overdel ulike farger sidelengs. Slik kunne man lett kjenne dem igjen og det ble vanskelig for dem å rømme. Men en riktig fin mur fikk de til! Takk! Vi kan se den i god behold over 200 etter den ble bygget!

Oppe i bakken ved muren finner vi et drikkekar for hester bygget som en fordypning i bakken med steiner rundt. Etter å ha gått opp hele bakken ved steinmuren, kommer vi snart inn på et nytt, langt veistykke som i dag går rett nord for gravlunden på Steinskogen. Denne delen av Ankerveien er fredet. Her kan vi gå og virkelig late som vi levde i 1814. Men straks må vi krysse Gamle Ringeriksvei. Her kommer bilene fort, så plutselig er vi ute av fantasien om gamle dager.

Ankerveien fortsetter over Steinsåsen på vestsiden av Steinsvannet. Nå begynner den å gå bratt nedover i retning Bærums Verk og Lommedalen. Ankerveien går så i en undergang under bilveien - og etter noen bratte nedoverbakker, ser vi de første husene på Bærums Verk.
Du kunne bygge veier, Peder Anker!

Bilder: Bogstad gård, malt av Elias Meyer rundt 1790. Ankerveien ved Fossum, fra AB-leksikon/Bærum bibliotek, ukjent fotograf, bildet er kolorert av Henning Kofoed, 1920.
Stortyven Ole Høyland med fangedrakt, tegning er antagelig fra 1836 fordi han ble skåret i hånden av et sabelhugg ved pågripelsen. Resten er egne bilder.

Hvem banker? Sa Per Anker.

I årene før 1814 var det sult i Bærum. Fere år frøs kornet før det kom i hus om høsten. Og etter 1807 fikk ikke Norge korn fra Danmark som vi pleide å få, på grunn av den store krigen i Europa hvor Danmark og Napoleon kriget mot alle de andre.

For 200 år siden var graut, velling og flatbrød den maten fattigfolk spiste mest av. Folk bakte brød med bark og kokte graut med mose for å få kornet til å vare lenger. Men det var mange som sultet.

På de små husmannsplassene i Bærum hadde folk lite og ingenting. Far var kanskje i krigen og kjerringer og unger måtte gå gårdimellom med tiggerposen for å overleve.

På Verket prøvde Peder Anker å sørge for sine. Etter den dårlige kornhøsten i 1806 hentet han korn fra Sverige til verksfolket. I 1814 bodde det rundt 80 familier på Bærums Verk, men mange av karene var i krigen. Han var så snill Peder Anker, som en omsorgsfull far. Kom det folk med tiggerpose og banket på døra til kjøkkenet på Bogstad gikk de aldri tomhendt videre.

Ja, det sies at herr Peder på Bogstad var så snill at han fikk en egen regle lagd etter seg - "Hvem banker? Sa Per Anker!" Her er den:

Hvem banker? Sa Per Anker.

Det er min kone, sa Per Lone.

Hva vil hun? Sa Per Lund.

Kjøpe løk, sa Per Høk.

Hvor mange? Sa Per Lange.

En, to, tre, fire, sa Per Lire.

Ikke fler? Sa Per Ler.

Det er nok, sa Per Kokk.

Tegningen av Peder Anker har jeg laget. 

Bærums Verk januar 1814

Det var kaldt oppi Eineåsen i januar for to hundre år siden, og mye snø, om jeg ikke husker aldeles feil.  Men nedpå Verket var det kaldere. Bærumsverket var det kaldeste stedet i Bærum, akkurat som nå. Det er nok fordi det ligger nedi dalbunnen ved Lomma - elva - hvor det er fuktig og rått og korte dager med lite sol.  

På Verket krøyp verkensfolket tett sammen ved grua i de små arbeiderboligene. Mor og far og sju tynnkledde skrikerunger kunne det være, og gjerne en gamlefar, bakom hver dør. Far var kanskje på arbeid på masovnsringen, mens mor kokte vassgraut eller stekte pannekake av det siste melet. Og rundt henne sto ungene og hutret og frøs og gledet seg til mat, fordi det var så lite å bli mett av, både på Verket og ellers i landet.  

Masovnen på Verket var det varmeste stedet i Bærum. På masovnsringen, der hvor far jobbet med å hive malm og køl i ovnen som smelta jernet ved over 1000 graders varme, der var det varmere enn i glohaugen. Og nedi formerhytta var det like varmt. Det var der det glødende jernet rant ut og ble lagd til de fineste jernovner med pynt og snurrepiperier og krumelurer og forsiringer og ornamenter og flere etasjer, som skulle sendes til Danmark og England. Inni Hovedbygningen hadde de ovner med etasjer. En kunne bare drømme om hvor utrolig mye varme det kom fra en sånn. 

Men det gikk dårlig med ovnshandelen, sa folk. Det var kongen i Danmark sin skyld, for han hadde gått sammen med Napoleon i krigen mot England. Ikke skaffet han oss mat heller. Nei, mumlet de, vi hadde greid oss mye bedre uten danskekongen. Norge burde være sitt eget land, sånn som i vikingtiden, og hatt egen konge og egne lover og eget flagg! Både greven Wedel og verkseieren mente det. Og slikt fint folk, de var vel til å stole på?

Vi kunne få den kjekke prins Christian Fredrik til å bli konge for oss, mente jeg. Vi hadde jo skjønt at han gjerne ville bli konge i Norge. Han Christian-Fredrikken var en fløtepus, mente Hanna, som bare ville lure oss tilbake til Danmark igjen. Vi krangla mye om det, Hanna og jeg, i de mørke januarkveldene i 1814. Når vi ikke drømte om en ovn med etasjer til å ha oppi Eineåsen. 

Nedpå Bæromsverket sov de aldri. Du kunne se Verket lyse nesten helt inn til Christiania. Det strålte som gull, som et Soria Moria slott. Høre kunne du også, langt unna. Uti fossen gikk vannhjul med kraft til de store blåsebæljene som hvinte og skreik og blåste luft inn i masommen og til stangjernshammeren som banka og slo, mens gnistene sto opp i vinternatta og ulvene hylte fra åsene rundt. UUU! UHUUU! 

 Kom du innover i Lommedal'n, eller opp mot Bærjer eller Skui eller Tønnom, eller over mot Haslom og Hævik og ellers i Bærom som folk sa før, da var det stille og mørkt. Mindre enn 3000 mennesker bodde i Bærum 1814, så det var langt mellom hus med lys i vinduet.  

Men ulver var det nok av. De sprang på fjordisen så folk som skulle vinterveien fra Asker til Christiania måtte passe seg. De rekte langs Ankerveien så folk fra by'n eller Bogstad måtte ha fakler og bjeller og dra en grein etter sleden for å holde styggen unna. Han er feig veit du, og kommer ikke helt inntil. I Lommedal'n stakk ulven kjeften inn døra til folk, og unger måtte ha følge med voksne til å skremme bort gråbein når de skulle ut og tisse om kvelden. Så det var best å holde seg inne om en kunne, og drømme om at alle ulver var bundet eller borte. 

Heldigvis var det noen som passa på når arbeiderunga lå anføttes i halmen og sov i vinternatta, tett sammen i samme seng og med fellen godt opp over nesetippen. Det var den vesle gråkledde karen med rød lue som bodde hos hestene i stallen på Verket. Nissen. Alle på Verket kjente til ham. Til og med Peder Anker som eide både Verket og det store Nordmarksgodset og det fine Bogstad, og hadde vært generalveiintendant, han hadde sett nissen utenfor Værtshuset. Huldra hadde han visst også sett, en gang det var fullmåne og hun danset på isen på Buruvannet. 

 .
Bilder: Masovn på Bærums Verk ca 1790, malt av Christian August Lorentzen.
Fra ovnsringen på Verket, samme tid, fra kobberstikk av den danske kobberstikker J. J. G. Haas, etter maleri av Chr. A. Lorentzen.
Bukkevaseovnen fra Bærums Verk er fra Digitalt museum. Nissen er laget av Th Kittelsen. Ungeflokken og ulven har jeg lagd sjæl.